En liten, siste hilsen for år 2009

Bak meg ser jeg Gobabis bli mindre og mindre. Jeg sitter trangt mellom to menn i baksetet på en bil fra nyere dato. Vanligvis skrangler bilene mellom Gobabis og Windhoek så mye at man stort sett bruker de knappe to timene til å be til høyere makter om at bilen skal komme i en del til Windhoek. Men denne gangen er det faktisk behagelig, selv om jeg sitter i midten. Vi tre i baksetet finner fort tonen og snart går praten livlig om valget som akkurat har blitt avsluttet og en avis på engelsk blir delt mellom oss.

Bak meg har jeg plutselig tilbakelagt fire måneder som idrettsfredskorpser og det har vært en fantastisk men også frustrerene jobb. Sannheten om at man alene ikke kan flytte fjell har for lengst gått inn og det er ikke allid at man føler at man bidrar med noe. Likevel har opplevelsen så langt vært en fantastisk reise der jeg stadig lærer noe nytt kulturer, mennesker og ikke minst om meg selv.
Jeg lover at det kommer nye blogger neste år og at jeg da også skal bli flinkere å legge ut bilder :)
Men nå er det først og fremst ferie! Tusen takk for all støtte og alle tilbakemeldinger. Når man føler seg alene er det godt å ha så god støtte hjemmefra :)

Ser dere om knappe 14 dager

Stor klem fra Afrikamarte
ps: Fra og med 2 desember bytter jeg til mitt gamle norske nr: +4748141494

En hilsen fra solens land

Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.

Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).

Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.

Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.

For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.

Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.

jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag

Stor klem fra Afrikamarte

1/3 ferdig!

Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.


I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.

Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.

I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.

Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.

Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.

Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte

1 maaned igjen!!

Det er fest paa lokalet. Ute er himmelen mork og maanen er det eneste som lyser opp de mange flate slettene rundt Gobabis. Inne er det derimot lyst, svett og hoylytt stemning. Rundt meg danser store og smaa i cowboyhatt, boots og rutete skjorter. Jeg, Sebastian og Edgar har blitt bedt med paa boer party av et ektepar som bor paa en farm utenfor Gobabis, konen kommer fra skottland og er aaret eldre enn meg. I hjornet av lokalet staar et tomansband og spiller for de flest kjente sanger paa afrikans. Det er nok en grunn til at de spiller for denne forsamlingen for aa si det saann, tonene er ikke alltid like rene. Folelsen av aa vere paa kielfergen er ikke fremmed og vi finner oss et plastikkbord utenfor dansegulvet. Paa dansegulvet danses det en dans som virker som en blanding mellom swing og vals. Det tar ikke lenge for jeg blir bedt opp til dans av en av Gobabis lokale helter. Han er ikke fornoyd med mitt fotarbeid og mener at jeg danser for fort. Men jeg rister energisk paa hodet, hallo! Det er tross alt forste gang i mitt liv at jeg danser denne dansen. Tre timer og utallige danser senere bestemmer en svett men lykkelig gjeng at det er paa tide aa takke for seg. Vel i seng denne kvelden har jeg folelsen av at jeg igjen er 14 aar, og akkurat har kommet hjem fra en fuktig kveld paa Berghallen.

Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.

Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.

Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.

”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.

80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.

En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.

Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.

Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!

Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte

Ut på tur aldri sur

Endelig kunne jeg pakke sekken, sette solbrillene på og hoppe inn i sandalene for å reise til Swakopmund. Jeg reiste en dag tidligere enn planlagt, siden reisen kan ta alt fra 6 til 20 timer. Som sagt tidligere er infrastrukturen her lite å skryte av, og man vet aldri hvor lenge man må vente før bilen faktisk går. “just a little longer sister” blir hørt ofte, men little i dette landet kan godt bety 3 timer venting. Uansett hvor irritert, lei, utålmodig man blir, så hjelper det svært lite, bussen eller bilen går ikke før den er full. Turen fra Gobabis til Swakopmund er ganske så fantastisk da variasjonen i terrenget er utrolig. Turen fra Gobabis begynner med gult langt gress, store fargerike trær, vortesvin og bavianer langs veien. Etter en times kjøring forandrer landskapet seg mer til fjellknauser og mindre vegetasjon. Noen ganger har man faktisk følelsen av å være på toppen av dovrefjell, bare at det grønne er byttet ut med sand. Etter Windhoek blir det mindre og mindre vegetasjon, til man til slutt befinner seg midt i ørkenen. Og plutselig befinner man seg i havgapet og i byen Swakopmund. Swakop er ikke likedan som resten av det jeg har sett av Namibia. Og i denne sammenheng må jeg sitere min gode venn Øystein “dette er ikke Afrika, det er Tyskland og synden”. Og etter en liten runde i byen er jeg svært så enig. Noen ganger har man mer følelsen at man skal på bar i alpene enn i Namibia, og rundt hvert et gatehjørne møter man tysktalende mennesker med caps og rumpetaske.

Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.

Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.

Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).

Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.

Stor klem fra Afrikamarte

Et hundeliv

Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….


Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.



Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:

Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.

Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)

Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.

Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.




I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!


I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?


Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.

Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme

Stor klem fra Afrikamarte

Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.

Sand i sandalene

Klokka nærmer seg ti, og jeg har allerede ventet en og halv time på at denne slitne bussen fra 80 tallet skal få sine 15 passasjerer så vi kan sette kursen mot Gobabis. En fantastisk helg i Windhoek er over og hverdagen kaller meg dessverre tilbake. I det bussen endelig setter seg i bevegelse kan jeg regne 17 passasjerer. Unge mødre med skrikende unger, en funksjonshemmet gutt, noen gamle menn, unge menn og en lite smilende sjåfør, og hvis man tror at man har sjangs på benplass er dette bare å glemme. På alle ledige plasser blir det stuvet inn pakker, plastikkposer og håndbagasje. Heldigvis får jeg plass langt frem i bussen, og utenom at jeg har en dame innenfor intimsonen min, er komforten akseptabel. I løpet av de ti første minuttene priser jeg meg lykkelig for at Namibia er såpass flatt. I de første bakkene er jeg redd bussen skal stoppe, og jeg sitter og vurderer om det kanskje går raskere å sykle neste gang. Heldigvis kommer vi oss uten stopp opp på flata og bussen med det fengende navnet “angel of the road” skyter fart. Turen fra Windhoek til Gobabis er virkelig en smakebit av det virkelige Afrika. På vegen ser jeg til min og ingen andres begeistring apekatter, struts, vortesvin og springbukk. Jeg må dessverre døyve min entusiasme, siden jeg er veldig hvit i forhold til mine med passasjerer. Etter to og en halv time og nesten et sittesår senere, kan jeg stavre meg ut av bilen, hente sekken å tusle hjem. Jeg er hjemme, og siden sist har fint
lite forandret seg.



Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:

Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.

Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.


Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.


På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H

Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg

gla ti dåkk alle :)

Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!

Min egen sjef

“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.

I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.


Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.

Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.

Stor klem fra Afrikamarte

Sykkeltur med kulturinnslag

Klokka er 8 og jeg er på tur ut av huset. Jeg har allerede fått en bemerkning om at jeg ikke er noen morgenperson, en kommentar sitter løst på tungen, men jeg biter den i meg. I Norge er man overhodet ikke noen B menneske selv om man sover til halv åtte. Solen varmer behagelig og jeg setter meg på min skranglete sykkel for å sykle de fire kilometerne til Gobabis Primary. Vel ute av porten runder jeg hjørnet der J bor, han heter egentlig noe mer, men han har selvsagt et navn med mange harkelyder, så jeg har allerede gitt opp. Som vanlig leker han høylytt alene i et av sine mange tre, når han ser meg avbryter han leken og vinker energisk. Turen går videre ut på hovedveien der trafikkregler knapt finnes, jeg kjører sikksakk mellom biler, folk og dyr. Byen har virkelig våknet til liv og forbi meg suser pickuper med enten folk, dyr eller møbler på lasteplanet. Andre ganger blir jeg nesten tvunget ned i grøfta av en skranglete taxi, som tråkker gassen i bånn for å slå et blekansikt med gul t skjorte i vegkanten.
Rundt meg hilses det i øst og i vest av stolte hererokvinner med sine tradisjonelle kjoler, gamle mennesker med rosinhud og spennende tannstillinger, dresskledde menn, kvinner med alt for mye dingel dangel og kjeledresskledde arbeidere i blått og grønt. Etter 1 km på hovedveien kan jeg endelig svinge av til venstre mot Epako. Jeg sier som Ludvig i flåklipa “det blåser nordavind fra alle kanter i dag”. uansett hvor jeg sykler i denne byen har jeg motvind, og det gjør ikke tråkkingen på mitt pedaldrevne kjøretøy mindre tungt. Etter nok et stykke, passerer jeg en tidligere skurlandsby som nå har fått oppgradert sin levestandart betraktelig etter at et nederlandsk bistandsprosjekt har gitt dem matrialer til murhus. Hver dag popper det opp et nytt hus, og arbeidet skjer med slik iver at kanskje Mesta skulle vurdert og tatt seg en studietur. På den siste strekningen har jeg for lengst blitt oppdaget, og jeg følges av modige tilrop som “i love you girl, can I be your boyfriend, wanna get married osv”, ved siden av sykkelen løper barføtte skrålende unger som ber om en dollar eller en kjøretur. Som en verdensstjerne svinger jeg inn porten på Gobabis Primary School, jeg vinner ikke en gang å ta av meg hjelmen før en skokk med unger har samlet seg i ring rundt meg. Hva har jeg med i sekken i dag mon tro? Jeg er fremme og når klokka ringer er det dags for Youth leads.

Marte, kan du tørke støv? Bruk filla som henger på doen. Jeg er veldig klar over at denne filla har blitt brukt både her og der. Da tenker jeg på diverse gulv, badekar og gjerne på doskålen. Æsj! Jeg lurer til meg litt såpe og prøver å få filla ren, men det er lite nytte i det, den har vært gulvfille for lenge. Imens jeg tørker støv blir jeg nøye iakttatt av Ra. Hun har nok vært frustrert mer en gang allerede over sin udugelige vertsdatter. Det er nærmest en skandale at jeg ikke enda har lært å lage poridge. Men når jeg tar oppvasken noen kvelder i uken har jeg funnet tre gode grunner for at jeg aldri skal lære det. For det første finnes det ikke godt, uten sukker og smør smaker det ingen ting. For det andre blir du sulten igjen etter to timer og for det tredje så er det et rent helvete å få rent. Har det først stivnet i kjelen, sitter det som tyggegummi. Neste uke skal vist vertspappa Slo kjøpe fisk fra Windhoek som jeg skal tilbrede, det må jeg jo kunne, vi spiser jo tross alt bare fisk i Norge.

Det kom nok ikke som noen overraskelse at min vertsfar hadde flere barn. Vi er nå oppe i seks, to sønner og fire døtre. Førstefødte er født i 1985 og deretter går det slag i slag. Sist lørdag var vi alle bedt på bursdag til Moa, som feiret sin 21 årsdag, hun er ikke Ras datter og født i 1988. Vel ankommet på festen fikk jeg også møte den førstefødte, som heller ikke er datter av Ra. Litt merkelig å være sammen med familien Kajovi denne kvelden, spesielt når Moas mamma og Slo holdt bursdagstale for henne,, imens Ra satt på en krakk ved siden av. På samme fest var det altså tre døtre, med tre forskjellige mødre. Men slik jeg har forstått det er dette ganske vanlig i Afrika. Jeg hører stadig “same father, different mother”. da er det ikke rart at det blir mange unger til slutt. Sloh har for eksempel 19 søstre og brødre. Likevel vet jeg ikke hvor populært dette er for kvinnene, Ra var ikke akkurat i perlehumør.

Ved siden av nederlenderen Sander, har jeg kommet i kontakt med noen jenter fra USA, som jobber for en annen organisasjon. Sakte med sikkert begynner jeg å få et lite nettverk her og det er hyggelig når hjemlengselen kommer truende. Enda har jeg ikke hatt hjemlengsel, men vissheten om at jeg skal hjem til jul er alltid der som en gulrot når dagene blir litt tunge eller ingen ting fungerer. Jeg vil avslutte innlegget med noen episoder som har skjedd siden jeg kom hit.

Min lillebror Wongo ville gjerne hjelpe meg å henge opp vasken. Før jeg viste ordet av det gikk han rundt med mine truser rundt halsen og en sokk på hodet.

På under 16 tourament ble det spurt om grillmaten til lørdagskvelden var klar. Nei ikke enda, men gi den som har ansvaret en hagle, så kan han gå ut å skyte maten i kveld.

Min vertsfar satt foran tven å så på et dyreprogram da han undret på om det fortsatt finnes dinosaurer og hvilken mening Gud egentlig hadde med å skape slike monster.

In africa we share. Når vi var på et selskap forleden, var det ikke snakk om å legge igjen matrester. Alle maten som var til overs ble stadig lurt vekk i servietter og håndvesker.

Til slutt kan jeg meddele at jeg nå har bestemt meg for å anskaffe myggnetting etter at tok livet av to edderkopper på ca 6 cm på rommet mitt her forleden. Jeg sover for tiden ikke som tornerose.

Tusen takk Berit og mormor for brev. Jeg er som en liten unge der jeg rapper postkassenøkkelen og stormer til postkontoret. Så nå som vi har fått bevist at postgangen fungerer er det bare å sende ting i posten. Men for all del fortsett og skriv epost også.

Håper alt er bra med dere hjemme.
Tenker på dere alle titt og ofte.

Stor klem fra Afrikamarte

En annerledes hverdag

Solbrilleskille, sandalskille, sokkeskille, shortsskille, bikiniskille, singletskille og t- skjorteskille. Hadde de plassert meg i en dyrepark, kunne jeg lett blitt forvekslet med en sebra. Men foruten at det jobbes med brunfargen her i Afrika, har arbeidsdagen virkelig tatt seg opp den siste tiden.

Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.

Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.

På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!

Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.


Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.


Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.

Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J

Stor klem fra Afrikamarte

Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen

Etter fire ukers intens masing på byens sports offiser sitter jeg nå i mitt nye, men beskjedne innredete kontor midt i byen. Kontoret har allerede blitt mitt lille fristed fra masete familiemedlemmer og dårlige arbeidsstillinger. Tidligere blogger har nemlig blitt skrevet fra sengekanten.



Heisann, ja du ja! Du hvite jenta. Hva heter du? Uansett hvor jeg går vekker jeg alltid en viss nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. I Epako eller location er det umulig å forsvinne i mengden siden jeg er den eneste hvite jenta på kilometers avstand. Stadig blir jeg stoppet på gaten som den nye score frivillige, dattera til ms and mr Kajovi eller bare en annerledes hvit person. Og det er når jeg er en annerledes hvit person, at sirkuset er i gang. De fleste vil vite hvor jeg er fra og prøver seg som regel med Nederland eller Amerika. Skulle jeg være uheldig og ikke svare med en gang, kan du banne på at jeg får hele Amerikaregla. “Oh man, have you been there. I want to go there one day“! Mange av folkene jeg møter i Epako er gale etter Amerika. Når jeg forteller at jeg kommer fra Norge, får jeg ofte historien om en onkel eller en kusine som har studert i Storbritannia. Mange av de eldre som bor i Epako har aldri gått på skole, og for dem er Europa og Amerika et stort land.


Siden 80 % av Namibias befolkning er kristne, er gud veldig viktig for Namibiere. Gud har som regel en finger med i spillet uansett hva som skjer, om det er Man united som vinner eller nabokjærringa som overlevde en stor operasjon gjør ikke så mye,Gud er med uansett. Enda har jeg ikke funnet ut hvor mange forksjellige trossamfunn det er her, men stadig snubler jeg over en ny kirke. Spesielt i mitt hus står Gud høyt og min vertsmor ber til alle døgnets tider. Helt til i går har hun kjøpt min billige unnskyldning om og ikke bli i kirken, men i går kveld var det tydeligvis nok. “Marte, tomorrow you are going to church With us”. nok en gang prøvde jeg å forklare at jeg ikke hadde tro på Gud, men til ingen nytte. Til slutt fikk jeg ordnet et kompromiss om at jeg ble med på søndag, men at jeg hvis jeg ikke likte det, skulle hun aldri spørre meg om å gå i kirken igjen. Det kunne da ikke bli så ille?.
Lettelsen var likevel stor da jeg endelig kunne reise hjem etter en to timers lang gudstjeneste. I motsetning til vår kirke, diskuteres alle hendelser den siste tiden opp mot bibelen, gjerne med hendene over hodet, rullende øyne og høylytt being. Og etter hver setning, halleluja og amen. Jeg kan si at dette ikke var helt min stil, men heldigvis for meg skjønte vertsmor Ra tegningen og jeg slipper heldigvis å gå flere søndager.

Huset mitt faller snart fra hverandre, men i følge min verstmor er det ingen grunn til å bruke penger på det, siden de bare leier fra staten. De har lyst til å kjøpe, men har ikke råd. Merkelig er det da at verstsfar i huset stadig kommer hjem med nymotens ting. Her om dagen kom han hjem med flatskjerm og suraound anlegg, så med sine 100 kanaler kan jeg love dere at for tiden finner jeg familien Kajovi godt plantet i sofaen foran tven. Tre, fire Afrikanske filmer for dagen er ikke uvanlig.

Denne uken begynte jeg endelig i min jobb, imens de tidligere ukene har gått med til mye papirarbeid og logistikk, skulle jeg endelig får begynne på den praktiske delen. Jeg jobber på fire skoler, en ungdomsskole i byen, og tre barneskoler i Epako, eller location som også området kalles. Min første dag skulle bli noe spesiell da Mr.Morgangi som er gymlærer på Rakatuka primary school ikke hadde dukket opp. Kunne ms Bakk ta gymtimen kanskje? På grunn av at jeg ikke har høyere utdanning innenfor idrett kan jeg ikke undervise i gym, på grunn av strenge regler fra det namibiske utdanningsforbundet. Men jeg kunne jo snakke litt med elevene for å bli litt kjent med dem. Til sammen består 7a og b av rundt ca 35 elever. Alderen varierer litt siden, noen av barna må gå skoleåret om igjen fordi de stryker. Den riktige alderen er 12 år, men noen av barna er 15 år. Da jeg spurte dem om hvilket emne de lærte om i gymtimene nå,fikk jeg beskjed om at de lærte å svømme. Litt komisk siden undervisningen stort sett skjer innendørs og det ikke finnes et svømmebasseng på mils omkrets. Jeg hørte en gang om en skole i Norge som måtte tegne maten de skulle lage i heimkunnskapstimene, fordi de ikke hadde råd til å kjøpe den. Fikk følelsen av at dette var noe av det samme. Det blir vel neppe noen svømmeknapp på denne gjengen.

Jeg må innrømme at noen ganger har jeg vært litt ensom her. Etter at det har blitt mørkt må man holde seg inne og kveldene har noen ganger blitt litt lange. Men sist helg møtte jeg Sander og Jazz. Sander er en hengslete, mørkhåret gutt som kommer fra Nederland og jobber med teater. I en liten leilighet bor han sammen med Jazz, som er en blyg, liten siving fra Japan, som er veldig dårlig i engelsk. Samtalene blir ofte både lange og morsomme når man snakker med denne karen. Sammen utgjør vi et fint lite trekløver. Til helgen drar jeg og Sander på tur for å leve med San stammen. E glæ me.

Nå er kontordagen snart over. Legger med to bilder, et den fattige siden av Epako og litt natur.

Takk for alle hyggelige mailer og tilbakemeldinger.
Dere er alltid med meg!

Kjempestor klem fra Afrikamarte

Tiden går, Marte består

Våren har begynt å komme til Gobabis, og sammen med varmen har også diverse småkryp begynt å dukke opp. Firfirsler, øgler og innsekter så store som helikopter og diverse slager har kommet frem for å nyte sola. Alle de nye lydene får meg til å hoppe høyt til vers og jeg er en fryd for de jeg jobber med. Nevnte jeg forresten at det er mye black mamba her? For de som ikke har sett kill Bill kan jeg forklare at dette er en av verdens farligste slanger. Et bitt og du er død på sekunder. Wuæh

Rumle, rumle, dette har jeg ikke tid til. Sist uke satt jeg på en internettkafe og ante fred og ingen fare da plutselig magen slo seg vrang. Jeg skulle videre på et møte og hadde ikke noe annet valg enn å bite tennene sammen å gå de ca 500 meterne til borgemesterens kontor. Kaldsvettende og likblek ankom jeg endelig kontoret etter det som virket å være mine lengste 500 meter noen sinne. Jeg fikk snøvlet frem et høflig “hvor er doen” og så var det bare å løpe. Det var mye som skulle opp og ut denne dagen og de som har vært syk vet at det er ingen steder man heller vil være, enn hjemme når man blir syk. Etter 30 min på do kunne jeg endelig stavre meg på bena og gå inn, bare for å finne ut at møtetidspunktet hadde blitt skiftet. “hadde ikke jeg fått beskjed?” jeg har aldri forbannet “the african time” mer enn det på det tidspunktet. På tur hjem møtte jeg selvsagt Abes og 100 andre som skulle hilse, snakke å ta min tid. Men jeg lover dere en ting. ALDRI MER BILTONG! (tørket kjøtt, som er svært så populært her nede)

Selv om det har gått enda en uke, kommer ikke mine arbeidsoppgaver skikkelig i gang før neste uke. Derfor dro jeg en dag alene til Epako for å dra i gang litt sport for all. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dra, for da jeg ankom fotballbanen var fotballkampen allerede i gang. Stemningen ble likevel betydelig bedre da jeg dro frem en ball fra sekken. De spiller vanligvis med sammenrullet plastikk, som verken stusser eller innholder andre kvaliteter som en ball har. Først trodde gutten jeg ga ballen til at jeg ga den bare til ham. Resultatet ble at han løp i kjent rugbystil over hele banen og slo guttene som kom i nærheten. Til slutt måtte jeg gå imellom rundt 10 unggutter, ta fra dem ballen og prøve å forklare at ballen var min, men så lenge jeg var her kunne de låne den. Faktisk ble beskjeden godt mottatt, og kampen kunne fortsette. Imens guttene spilte fotball, spilte jeg og ungene som ikke fikk være med wolleyball. Barna i Epako prater vanligvis et språk som kalles Damara, et språk som for en nordmann bare består av merkelige klikkelyder. Derfor er det ikke hele tiden like enkelt å lære bort triks og regler, men heldig for meg er det som regel en gutt som kan nok engelsk til å fungere som tolk.

Sist helg hadde jeg endelig avtaleboken full og skulle få være med å arrangere Under 16 tourament. Jeg fikk streng beskjed om å møte opp kl.07.00 torsdags morgen utenfor kommunehuset for å få arbeidsuniform og arbeidsoppgaver. Med stadig tro om å kunne forandre the african time møtte jeg opp fem på sju, klar til dyst. Da klokka nærmet åtte var jeg fortsatt alene og temmelig lei av og vente. Men til slutt ble det da både skjorte og caps og turneringen ble sparket i gang av borgemesteren kl. 12.00. I løpet av denne helgen har jeg virkelig sett det afrikanske folket fra en ny side. Idrett er viktig for namibiere og i talene til både guvernøren og borgemesteren blir idrett beskrevet som et hjelpemiddel for å få ungdommen vekk fra hiv, aids og alkoholisme.
Likevel er også det sosiale viktig og de lokale heltene er glad i å ta seg en fest, så på lørdagen var det grilling og dansing med borgemesteren under stjernehimmelen, barrunde med presidenten i det nasjonale hiv og aidsforbundet og dansing med Namibias største rugbystjerne. Er man eneste jente i denne gjengen blir man tatt imot med åpne armer.

Hva angår min familie trives jeg fortsatt som plommen i egget og siden sist har antallet økt med to. Sist helg reiste mamma Ra bort og jeg og far Tio, ble alene hjemme. Etter hvert fikk vi uventet besøk av min bror som jeg enda ikke hadde truffet. Han har begynt å arbeide i swakopmund og er sjelden hjemme. Han er født samme år som meg, og er sin far opp av dage når det gjelder spørring. Familieforholdene i denne familien blir stadig mer innviklet og i helgen traff jeg også min søster, som er fra et annet ekteskap. Så som dere sikkert skjønner blir jeg stadig mer forvirret over min nye familie. Tio har forresten denne helgen investert i en ny kanalpakke med over hundre programmer, så nå sitter han klistret til tven stort sett hele dagen. Og roper titt og ofte om at jeg må komme å se ett eller annet.

Dette var alt for denne gang. Pirri nawa

Jeg håper alt er bra hjemme. Husk at dere alltid er med meg i tankene, selv om jeg er på andre siden av jorda.

Stor klem fra Afrikamarte

Noen faa bilder

Jeg har mildt sagt hatt problemer med aa laste ned bilder, saa til slutt maatte jeg dra paa en internettkafe. Tiden det tar aa laste ned kan mildt sagt gi graae haar. Bildene er av mitt nye hjem og en smugtitt paa naturen. Rommet med sofastolen er rommet mitt og resten snakker vel for seg selv...
Ps: ny blogg ligger under bildene.

En hilsen fra Kalahariland

På tross av et konstant press om rastafletter og kontunielige kultursjokk, lever jeg fortsatt i beste velgående her i Gobabis.

Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.

Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.

I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.

Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.

Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.

Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.

Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.


Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!

Håper alt er bra hjemme.

En kjempe stor klem fra Afrikamarte

Ps: Har lagt ut noen bilder også.

Home, sweet home

Ohhandet, noa eller var det kanskje klikk, klikk klikk? En språkforvirret Marte Bakk sitter igjen foran pcen og prøver igjen å formulere noen velvalgte ord til omverdenen. Det har nå gått en uke siden jeg satte to trøtte, men forventningsfulle bein i Gobabis og jeg har begynt å slå meg til ro med at dette skal være mitt nye hjem for de neste ti månedene.

Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.

På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.

Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.

Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.

Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.

Stor klem fra Afrikamarte

Blogg on the road og endelig fremme!!

Sist onsdag satte jeg, Sverre fra Levanger, Øystein fra Stranda, Freeman fra Zambia og Nomsa fra Sør Afrika, to ledere fra Score og en sjåfør oss i en liten minibuss og vendte nesen sørover. Første stoppested var Keetmanshop, scoreprogrammets sørligste by. Siden jeg tidligere bare har kjørt bil utenfor Windhoek i mørket, var det en opplevelse å få oppleve Namibia i dagslys. Veien til Keetmanshoop går rett gjennom noe som kan ligne på prærien. Milevis med svart asfaltvei strekker seg gjennom flate områder, med gult gress, sand og fjellknauser. Det er lite grønt å se, men landskapet har sin særegne skjønnhet. På turen så vi noen aper og hadde en roadkill som resulterte i en stor bulk i fronten. Ellers var det ikke så mye dyreliv å spore.

I keetmanshop skulle vi slippe av Nomsa. I mens hun ble innviet i sine nye arbeidsoppgaver og flyttet til vertsfamilien sin, tilbrakte vi fire andre noen later dager i klostergården der vi bodde. Utenom en volleyball kamp mot de frivillige på fredag var det ikke mye som hendte her, så på lørdag pakket vi igjen bilen og forlot Nomsa. Etter to timers kjøring nordover ankom vi Mariental. Her bodde vi hos en dame med et stort hus og fire morsomme hunder. En av hundene som er en mops er så skjeløyd at det er vanskelig å oppnå noen form for øyekontakt. På disse dagene ble det mye venting og for å illustrere litt kan jeg fortelle at Øystein har organisert alle bildene på pcen sin, sortert alle musikkfilene og når han endelig var ferdig og begynte å kjede seg, kom Sverre med forslaget om at han kunne jo skrive kommentarer på bildene også. Så det sier vel litt? Likevel har det vært litt mer aktivitet i Mariental enn i Keetmanshop. Blant annet dro vi på en fotballkamp der møtte vi selveste landslagstreneren for herrelandslaget i fotball. Det er fordelen med så få innbyggere i et land, det er lett å treffe på kjendiser!

Etter to dager i Mariental gikk endelig turen til Gobabis. Gobabis ligger 12 mil fra grensen til Botswana og betegnes som cadle country. På turen til Gobabis fikk vi virkelig oppleve ”the real Africa” med all slags mulige dyr langs vegen, for eksempel gaseller. Siden vi ankom Gobabis sent på kvelden fikk jeg ligge på hotell en siste natt, før jeg skulle få se mer av mitt nye hjem.
I løpet av den første måneden i Afrika har jeg virkelig fått mange knagger å henge på, men dessverre lite å henge på dem, men i dag forandret plutselig alt seg. Dagen begynte med besøk på tre barneskoler, to ungdomsskoler, et dagsenter for barn og møte med borgemesteren. Alle skulle ha en bit av meg og det gikk selvfølgelig på herero, afrikaans og engelsk, så det var ikke alt som var like enkelt å forstå.

Etter lunsj gikk turen til den nye vertsfamilien min. Det viste seg at mellom Windhoek og her hadde jeg fått utdelt en ny vertsfamilie. Så istedenfor en mor og to gutter, har jeg nå to brødre som har flyttet fra byen og går på universitet, to søstre som går på gymnaset og en søster som er hjemme med sønnen. Mammaen min er lærer og pappaen har jeg enda ikke møtt fordi han jobber som snekker i Windhoek.
Rommet mitt har et skap, en sofastol og en enkeltseng. Det er ingen ting på veggene og jeg kan si at selv om jeg har flyttet inn virker det litt ensomt. Huset ellers har mange soverom, et bad, et kjøkken og en stue. Det eneste jeg ser litt svart på hos min nye familie er at jeg må dusje i kaldtvann, de bruker nemlig ikke varmtvannstanken fordi det tar for mye strøm. Så neste år får dere ønske en møkkete Marte velkommen hjem.

Førsteinntrykket er ganske bra, men jeg må innrømme at ting er annerledes. Jeg får mat tre ganger om dagen og det består ofte av to eller tre varme måltider som er chips, pølser, eggerøre eller hvitt brød og noen ganger maisgrøt. Måltidene er veldig uvante og det kan ofte ta 7 timer mellom måltidene. Vannet i Namibia er trygt å drikke, men det smaker klorbasseng og man må egentlig bare drikke uten å lukte. Så som dere kanskje forstår savner jeg Oppdalsvannet allerede.

Enda vil det nok ta noen uker før jeg kan begynne fullt med mitt arbeid i Gobabis. Dette fordi skolene snart går inn i ferie. Men det virker som mange ønsker at jeg gjør en jobb her så det blir nok travelt og nok å henge fingrene i etter hvert.

Jeg skal avslutte nå og heller skrive mer om min nye tilværelse senere. For dere som lurer på om det snart kommer bilder, så blir det nok en ordning på det etter hvert.

Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.

Stor klem fra Afrikamarte

Ps: For dere som vil sende meg meldinger er nummeret +26481 4529775.

I ørkenlandets rike

Det har gått en uke siden vi steg om bord i inter cape buss for å ta fatt på turen til Namibia. Vi befinner oss fortsatt i hovedstaden Windhoek, som ligger midt i hjertet av Namibia. Windhoek betyr windy spot, og er en asfaltbelagt moderne by med høye hus og de fleste fasiliteter. Byen har ca 200000 innbyggere og er veldig amerikansk inspirert, som resten jeg har sett av det sørlige Afrika. På en måte kan Windhoek bare virke som en holywoodkulisse, som bare kan pakkes sammen i en trailer og fraktes videre etter bruk. Du vet sånn som man ser på disneyfilmer. Enda er det vinter i Namibia, men for meg som kommer fra Oppdal minner årstiden mer om sensommer enn om vinter. Klimaet er tørt, men himmelen er klar blå og solen varmer. På nettene har man behov for to dyner, men enda har det ikke vært behov for å finne frem soveposen. Etter over to ukers intens kursing i Cape Town var det godt å komme seg til Namibia. Her har vi blitt tatt godt imot av team leader Astrid fra Levanger, Score internasjonal leader Jackie og resten av Score kontoret.

Nok en gang bor vi på et kristent hostel, der Jentene deler en leilighet og guttene en annen. Fem jenter på et rom har egentlig gått veldig bra, hvis man ser bort ifra litt høylytt afrikansk synging og mobilprat til alle døgnets tider. Her i Namibia er det nemlig gratis å ringe mellom 22.00 til 06.00, og da virker det som hele Afrika er pratetrengt. Siden vi kom hit har det egentlig bare gått i kursing, spising og soving. Selv om vi har hatt fri hver ettermiddag etter kl. 19.00, har alle vært så slitne at senga har virket som det beste alternativet. For tiden har vi en liten epidemi i gruppen og en etter en har vi gått ned for telling. Jeg var så heldig å få både feber og halsbetennelse som i går resulterte i et legebesøk. Selv om legen var mer opptatt å spørre om jeg hadde svineinfluensa enn å skrive ut resept fikk jeg endelig etter tre timers venting resept på tre antibiotikatabletter. Etter og ha vært i Afrika i tre uker kan jeg skrive under på at køsystemet her ikke er det samme som hjemme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet inn i en butikk uten kø og likevel måtte ha ventet 10 minutter på å bli ekspedert, selv om det er minst fem mennesker bak kassen. Mye kokker og mye søl er nok et passende utrykk i disse sammenhengene.

Siden vi kom hit har vi vært på et community besøk i bydelen Katatura. Katatura betyr ”ikke noe sted å gjøre av seg” og man kan si at dette stemmer. Her er det blanding av alle folkeslag og alle bor i skur. Skurene er satt sammen av tre, spiker og diverse metallplater. Overalt er det hunder, barn og søppel og for en nordmann er det vanskelig å innbille seg hvordan det er å bo i slike samfunn. Gøy er det likevel når vi finner frem fotballen eller nettballen og arrangerer sport for all. Da kommer skolekledde barn fra alle kriker og kroker og deler sitt engasjement, sin sangstemme og sine smil. Og da tenker man at Score kanskje kan forandre liv gjennom sport.

”prøv og bare blende in” sa en av Score lederne til meg enn dag vi var en tur på butikken. Enklere sagt enn gjort mener jeg, når man er hvit, fregnete og rødhåret. Selv om Windhoek er en eneste stor meltingpot er nok over 95 % av befolkningen svart. Så for to dager siden ble den naive Marte Bakk selvsagt utsatt for et ran. Heldigvis var det uten dramatikk eller direkte kontakt med tyven og jeg ble bare et mastercard, en telefon og noen penger fattigere. Det er som Lisabet sa etter tyveriet. ” vi e så forbanna naiv Marte, så vi kanj itj anna gjør enn og lær det på denj harde måten”. Men så lenge ingen ble skadet får man vel bare trøste seg med at det er bare ting.
I dag er det avreisedag og snart blir Team Namibia spredt for alle vinder. Etter nesten en ukes venting fikk vi endelig vite hvor vi skal bo det neste året. Jeg skal bo i byen Gobabis som ligger 20 mil fra Windhoek. Lonely planet beskriver stedet som et bondeland og har donert bort en kvart side til å beskrive stedet. Men jeg er fornøyd og er spent på hva som venter meg der. Jeg har også fått vite at jeg skal bo med en mamma, to gutter og en far som er hjemme nå og da. Resten av detaljene er jeg fint uvitende om, men jeg gleder meg i alle fall.

Jeg skal runde av nå og lover at det kommer flere oppdateringer så snart jeg får slått meg litt til ro i mitt nye hjem. Før jeg reiser til Gobabis skal jeg reise sør i landet å slippe av Nomsa og Freeman. Vi reiser nemlig rundt og slipper av en etter en. Så det tar nok fortsatt en uke før jeg er i Gobabis.

Jeg har som dere sikkert skjønner igjen fått nytt nr som er: +26481 4529775.
Jeg har ingen nr akkurat nå, så jeg blir glad om dere sender en mld eller en mail.

Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.

Stor klem fra Afrikamarte

Liten oppdatering

Her er mitt nye telefonnr for det kommende aaret. +264814630912. Enda kan jeg ikke svare paa meldinger men jeg kan motta. men jeg haaper at dette fikser seg snart. Ellers har det bare gaatt i kursing og soving siden vi kom til windhoek, derfor er det enda lite aa skrive. Men flere oppdateringer kommer neste uke naar jeg vet hvor jeg blir plassert!

men skriv mailer folkens og hold meg oppdatert!!

savner dere alle!
stor klem fra Marte

Land of the brave!

Det er 07.30 0g mange ferdigpakkede sekker er allerede paa plass i gangen. seks timer senere er det nesten bare stillhet aa spore paa vaart lille hostel. Eller vent litt... faktisk tusler fortsatt seks nordmenn og fire afrikanere rundt i gangene. Stillheten etter team Sambia og team sor afrika er merkbar og snart vet vi at vi ogsaa skal spise frokost her for siste gang. I morgen begynner vi endelig paa andre ettappe. Vi skal reise med rutebuss fra capetown. En busstur som tar 19 timer, desverre vil vi oppleve lite av Namibia paa denne turen fordi vi ankommer Namibia kl. 12 paa natten. Men kanskje til med Marte Bakk faar sove?
De to forste ukene har gaatt kjempefort. De har vaert hektiske og lange, men likevel har vi kost oss og lert hverandre aa kjenne. Leksjonene har vaert lange og harde, og gruppen har mange personer som krever mye oppmerksomhet. Til og med den noksaa skravlete Marte Bakk har vaert rolig denne perioden. Jeg har bodd med to jenter som heter sharlet og Leoni. Sharlet kommer fra zimbawe og Leoni er fra Nederland. De to forste ukene her har ikke etterlatt saa mange historier aa fortelle. Mye fordi dagene stort sett har gaatt med til mat, soving. leksjoner og visst vi har giddet kanskje en barrunde. Barrundene har nok vaert oftere hos nordmennene enn resten, men som en fyr sa i en bar "naar han der kommer til sin kommune, blir det nok andre boller". Dansende og skraalete blonde nordmenn er nok ikke hverdagskost for en saa rolig plass som Paal. Enda kan man nok legge merke til historien til Sor Afrika og det er ikke okay aa gaa hjem alene paa kvelden. Men Paal er et rolig sted saa vi har ikke hatt noen uheldige episoder.

sist fredag fikk vi endelig gaa inn i vaar cummunity og arrangere turnering. Communitien fikk vi utdelt da vi kom hit. min heter Chigago og besto av hus, skur, et suppekjokken, butikk og masse barn og hunder. For er det noe det er mye av i disse mer fattige omraadene er det nettopp det. Vi ba alle barna i landsbyen mote opp kl. 2 sist fredag. vi hadde ikke peiling paa hvor mange som kom, det kunne vore alt fra 5 til 1000. I ettertid fant vi ut at vi hadde rundt 200 unger. Det var da jeg endelig oppfattet hvordan det kan bli aa jobbe som sports volunteer. Naar du har 100 smilende, syngende og ivrige unger som en hale etter deg hele dagen er det vanskelig aa bli sur. Fantastisk!!! selv om det tar energi er det virkelig morsomt aa se hvordan idrett kan bringe folk sammen.

I dag slo tanken meg at jeg fortsatt lurer litt paa hva jeg har tullet meg inn i. Og spenningen stiger for hver dag som nermer seg avreisedag til min community. vi faar vite neste onsdag hvor vil blir plassert og Namibia er stort. stedene er fordelt over hele landet, saa noen av de frivillige vil man nok ikke se paa en laaaaaaaaaaaang stund. Jeg kjenner at jeg blir litt redd naar jeg tenker paa at bussen bare setter meg av og saa staar jeg der da, med mine 35 kilo, uten noen andre aa stotte meg til enn meg selv. Dette hores nok brutalt ut og slik vil det sikkert foles og. men eventyreren i meg synes dette er spennende. Og som mamma sier " det er saa gaatt at vi kan ringe deg naar vi vil". og da gjelder det omvendt ogsaa og det skal nok hjelpe mye paa. Men jeg er forbredt, for den forste uken sa en av lederne til meg " marte du skal til the land of the brave! when u go to Namibia you will be alone". saa det sier vel sitt...

Jeg gleder meg til aa kunne skrive mer... men enda har ikke intrykkene vaert alt for store. Og naar man sitter paa en internettcafe med tidspress er det enkelt aa glemme hva man skal skrive.

jeg runder av naa og lover aa komme med flere innlegg naar jeg kommer til Namibia. Takk for alle tilbakemeldinger. Det setter jeg stor pris paa!!

Stor klem fra Afrikamarte
Ps: jeg veldig glad for mailer!! marte_bakk@hotmail.com

Hei alle sammen

Dette b;ir ikke et kjempe langt innlegg, men jeg maatte skrive litt siden det er lenge siden jeg har oppdatert, og forhaapenligvis lurer folk litt paa hvordan jeg har det her nede. Jeg befinner meg i Paal, en liten by ca 60 min fra Cape town. Her har vi kurs sammen med alle de frivillige. Vi er rundt 60 stykker som bor paa et halleluja hostell. Her er det ikke noe kjere mor, vi maa opp hver morgen kl kvart paa sju for aa ha freaksion action. det er en type instruksjonstrening der alle faar praave seg som idrettsledere. Alle nordmennene er spesielt glae for dette. resten av dagen gaar det slag i slag med undervisning i alt mulig rart. enda vet jeg ikke saa mye mer om namibia, men neste mandag sender team namibia seg paa bussen til windhoek for en uke til med oirentering. gjengen som skal til namibia er helt fantastisk og i aar faar vi komme med egne onsker om hvilke lokalsamfunn vi vil bo i. Inntrykket av sor afrika er at det er veldig likt USA, alt er vestlig inspirert og det er fete folk og fet mat over alt. Paa den andre siden er det mye fattigdom og hvite mennsker fra Norge er et lett bytte. det er ikke akkurat enkelt aa skille seg ut i mengden. iallefall ikke med rodt haar og fregner. Vi begynte oppholdet med regn og iskalde netter, men den siste uka har det vert sol fra skyfri himmel. Men det er vinter her saa soveposen er god aa krype inn i paa natta. Siden jeg har det veldig travelt maa jeg runde av her, men jeg skal fortelle mye mer om intrykkene siden. For det har vert mange av dem. Haaper alle har det bra hjemme. Hjemlengselsen er ikke sterk enda, men jeg savner likevel alle veldig mye.

hadebra saa lenge!

stor klem fra Marte.
ps: jeg har byttet nr, men jeg legger ut det nye neste uke naar jeg kommer til namibia.

stor klem fra marte

21 dager igjen

Da vi ble døpt i russetiden, fikk jeg kallenavnet drømling. Dette kom av at jeg alltid snakket om mine drømmer for fremtiden, hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle reise. En kjent forfatter sa at hvis man kunne gjennomføre mer enn halvparten av sine drømmer, kunne det ikke kalles drømmer. Å ja! jeg vet at jeg har snakket veldig mye om mine drømmer for fremtiden, men om 21 dager skal jeg endelig starte på gjennomføringen av to av mine drømmer.
Reisefeberen har begynt å melde sin ankomst og jeg har nok tenkt "hva i svarte har jeg blitt med på?" mer enn en gang den siste tiden.

Jeg skal ikke skrive mer denne gangen, for denne bloggen er opprettet som et nettverk til mine venner, familie, bekjente og alle andre som ønsker å ta del i mine opplevelser det kommende året. Så dette blir nok en "tett på Marte blogg" uten sensur. Da er dere advart ;)

thats alle folks

Stor norsk klem Marte