En hilsen fra Kalahariland

På tross av et konstant press om rastafletter og kontunielige kultursjokk, lever jeg fortsatt i beste velgående her i Gobabis.

Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.

Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.

I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.

Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.

Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.

Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.

Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.


Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!

Håper alt er bra hjemme.

En kjempe stor klem fra Afrikamarte

Ps: Har lagt ut noen bilder også.