I ørkenlandets rike

Det har gått en uke siden vi steg om bord i inter cape buss for å ta fatt på turen til Namibia. Vi befinner oss fortsatt i hovedstaden Windhoek, som ligger midt i hjertet av Namibia. Windhoek betyr windy spot, og er en asfaltbelagt moderne by med høye hus og de fleste fasiliteter. Byen har ca 200000 innbyggere og er veldig amerikansk inspirert, som resten jeg har sett av det sørlige Afrika. På en måte kan Windhoek bare virke som en holywoodkulisse, som bare kan pakkes sammen i en trailer og fraktes videre etter bruk. Du vet sånn som man ser på disneyfilmer. Enda er det vinter i Namibia, men for meg som kommer fra Oppdal minner årstiden mer om sensommer enn om vinter. Klimaet er tørt, men himmelen er klar blå og solen varmer. På nettene har man behov for to dyner, men enda har det ikke vært behov for å finne frem soveposen. Etter over to ukers intens kursing i Cape Town var det godt å komme seg til Namibia. Her har vi blitt tatt godt imot av team leader Astrid fra Levanger, Score internasjonal leader Jackie og resten av Score kontoret.

Nok en gang bor vi på et kristent hostel, der Jentene deler en leilighet og guttene en annen. Fem jenter på et rom har egentlig gått veldig bra, hvis man ser bort ifra litt høylytt afrikansk synging og mobilprat til alle døgnets tider. Her i Namibia er det nemlig gratis å ringe mellom 22.00 til 06.00, og da virker det som hele Afrika er pratetrengt. Siden vi kom hit har det egentlig bare gått i kursing, spising og soving. Selv om vi har hatt fri hver ettermiddag etter kl. 19.00, har alle vært så slitne at senga har virket som det beste alternativet. For tiden har vi en liten epidemi i gruppen og en etter en har vi gått ned for telling. Jeg var så heldig å få både feber og halsbetennelse som i går resulterte i et legebesøk. Selv om legen var mer opptatt å spørre om jeg hadde svineinfluensa enn å skrive ut resept fikk jeg endelig etter tre timers venting resept på tre antibiotikatabletter. Etter og ha vært i Afrika i tre uker kan jeg skrive under på at køsystemet her ikke er det samme som hjemme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet inn i en butikk uten kø og likevel måtte ha ventet 10 minutter på å bli ekspedert, selv om det er minst fem mennesker bak kassen. Mye kokker og mye søl er nok et passende utrykk i disse sammenhengene.

Siden vi kom hit har vi vært på et community besøk i bydelen Katatura. Katatura betyr ”ikke noe sted å gjøre av seg” og man kan si at dette stemmer. Her er det blanding av alle folkeslag og alle bor i skur. Skurene er satt sammen av tre, spiker og diverse metallplater. Overalt er det hunder, barn og søppel og for en nordmann er det vanskelig å innbille seg hvordan det er å bo i slike samfunn. Gøy er det likevel når vi finner frem fotballen eller nettballen og arrangerer sport for all. Da kommer skolekledde barn fra alle kriker og kroker og deler sitt engasjement, sin sangstemme og sine smil. Og da tenker man at Score kanskje kan forandre liv gjennom sport.

”prøv og bare blende in” sa en av Score lederne til meg enn dag vi var en tur på butikken. Enklere sagt enn gjort mener jeg, når man er hvit, fregnete og rødhåret. Selv om Windhoek er en eneste stor meltingpot er nok over 95 % av befolkningen svart. Så for to dager siden ble den naive Marte Bakk selvsagt utsatt for et ran. Heldigvis var det uten dramatikk eller direkte kontakt med tyven og jeg ble bare et mastercard, en telefon og noen penger fattigere. Det er som Lisabet sa etter tyveriet. ” vi e så forbanna naiv Marte, så vi kanj itj anna gjør enn og lær det på denj harde måten”. Men så lenge ingen ble skadet får man vel bare trøste seg med at det er bare ting.
I dag er det avreisedag og snart blir Team Namibia spredt for alle vinder. Etter nesten en ukes venting fikk vi endelig vite hvor vi skal bo det neste året. Jeg skal bo i byen Gobabis som ligger 20 mil fra Windhoek. Lonely planet beskriver stedet som et bondeland og har donert bort en kvart side til å beskrive stedet. Men jeg er fornøyd og er spent på hva som venter meg der. Jeg har også fått vite at jeg skal bo med en mamma, to gutter og en far som er hjemme nå og da. Resten av detaljene er jeg fint uvitende om, men jeg gleder meg i alle fall.

Jeg skal runde av nå og lover at det kommer flere oppdateringer så snart jeg får slått meg litt til ro i mitt nye hjem. Før jeg reiser til Gobabis skal jeg reise sør i landet å slippe av Nomsa og Freeman. Vi reiser nemlig rundt og slipper av en etter en. Så det tar nok fortsatt en uke før jeg er i Gobabis.

Jeg har som dere sikkert skjønner igjen fått nytt nr som er: +26481 4529775.
Jeg har ingen nr akkurat nå, så jeg blir glad om dere sender en mld eller en mail.

Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.

Stor klem fra Afrikamarte