lørdag 19. september 2009

En annerledes hverdag

Solbrilleskille, sandalskille, sokkeskille, shortsskille, bikiniskille, singletskille og t- skjorteskille. Hadde de plassert meg i en dyrepark, kunne jeg lett blitt forvekslet med en sebra. Men foruten at det jobbes med brunfargen her i Afrika, har arbeidsdagen virkelig tatt seg opp den siste tiden.

Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.

Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.

På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!

Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.


Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.


Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.

Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J

Stor klem fra Afrikamarte

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar