Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.
Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).
Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.
Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.
For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.
Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.
jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag
Stor klem fra Afrikamarte
fredag 20. november 2009
tirsdag 10. november 2009
1/3 ferdig!
Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.
I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.
Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.
I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.
Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.
Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.
Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte
I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.
Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.
I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.
Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.
Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.
Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte
mandag 2. november 2009
1 maaned igjen!!
Det er fest paa lokalet. Ute er himmelen mork og maanen er det eneste som lyser opp de mange flate slettene rundt Gobabis. Inne er det derimot lyst, svett og hoylytt stemning. Rundt meg danser store og smaa i cowboyhatt, boots og rutete skjorter. Jeg, Sebastian og Edgar har blitt bedt med paa boer party av et ektepar som bor paa en farm utenfor Gobabis, konen kommer fra skottland og er aaret eldre enn meg. I hjornet av lokalet staar et tomansband og spiller for de flest kjente sanger paa afrikans. Det er nok en grunn til at de spiller for denne forsamlingen for aa si det saann, tonene er ikke alltid like rene. Folelsen av aa vere paa kielfergen er ikke fremmed og vi finner oss et plastikkbord utenfor dansegulvet. Paa dansegulvet danses det en dans som virker som en blanding mellom swing og vals. Det tar ikke lenge for jeg blir bedt opp til dans av en av Gobabis lokale helter. Han er ikke fornoyd med mitt fotarbeid og mener at jeg danser for fort. Men jeg rister energisk paa hodet, hallo! Det er tross alt forste gang i mitt liv at jeg danser denne dansen. Tre timer og utallige danser senere bestemmer en svett men lykkelig gjeng at det er paa tide aa takke for seg. Vel i seng denne kvelden har jeg folelsen av at jeg igjen er 14 aar, og akkurat har kommet hjem fra en fuktig kveld paa Berghallen.
Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.
Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.
Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.
”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.
80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.
En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.
Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.
Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!
Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte
Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.
Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.
Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.
”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.
80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.
En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.
Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.
Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!
Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte
lørdag 24. oktober 2009
Ut på tur aldri sur
Endelig kunne jeg pakke sekken, sette solbrillene på og hoppe inn i sandalene for å reise til Swakopmund. Jeg reiste en dag tidligere enn planlagt, siden reisen kan ta alt fra 6 til 20 timer. Som sagt tidligere er infrastrukturen her lite å skryte av, og man vet aldri hvor lenge man må vente før bilen faktisk går. “just a little longer sister” blir hørt ofte, men little i dette landet kan godt bety 3 timer venting. Uansett hvor irritert, lei, utålmodig man blir, så hjelper det svært lite, bussen eller bilen går ikke før den er full. Turen fra Gobabis til Swakopmund er ganske så fantastisk da variasjonen i terrenget er utrolig. Turen fra Gobabis begynner med gult langt gress, store fargerike trær, vortesvin og bavianer langs veien. Etter en times kjøring forandrer landskapet seg mer til fjellknauser og mindre vegetasjon. Noen ganger har man faktisk følelsen av å være på toppen av dovrefjell, bare at det grønne er byttet ut med sand. Etter Windhoek blir det mindre og mindre vegetasjon, til man til slutt befinner seg midt i ørkenen. Og plutselig befinner man seg i havgapet og i byen Swakopmund. Swakop er ikke likedan som resten av det jeg har sett av Namibia. Og i denne sammenheng må jeg sitere min gode venn Øystein “dette er ikke Afrika, det er Tyskland og synden”. Og etter en liten runde i byen er jeg svært så enig. Noen ganger har man mer følelsen at man skal på bar i alpene enn i Namibia, og rundt hvert et gatehjørne møter man tysktalende mennesker med caps og rumpetaske.
Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.
Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.
Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).
Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.
Stor klem fra Afrikamarte
Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.
Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.
Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).
Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.
Stor klem fra Afrikamarte
onsdag 14. oktober 2009
Et hundeliv
Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.
Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:
Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.
Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)
Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.
Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.
I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!
I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?
Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.
Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme
Stor klem fra Afrikamarte
Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.
fredag 9. oktober 2009
Sand i sandalene
Klokka nærmer seg ti, og jeg har allerede ventet en og halv time på at denne slitne bussen fra 80 tallet skal få sine 15 passasjerer så vi kan sette kursen mot Gobabis. En fantastisk helg i Windhoek er over og hverdagen kaller meg dessverre tilbake. I det bussen endelig setter seg i bevegelse kan jeg regne 17 passasjerer. Unge mødre med skrikende unger, en funksjonshemmet gutt, noen gamle menn, unge menn og en lite smilende sjåfør, og hvis man tror at man har sjangs på benplass er dette bare å glemme. På alle ledige plasser blir det stuvet inn pakker, plastikkposer og håndbagasje. Heldigvis får jeg plass langt frem i bussen, og utenom at jeg har en dame innenfor intimsonen min, er komforten akseptabel. I løpet av de ti første minuttene priser jeg meg lykkelig for at Namibia er såpass flatt. I de første bakkene er jeg redd bussen skal stoppe, og jeg sitter og vurderer om det kanskje går raskere å sykle neste gang. Heldigvis kommer vi oss uten stopp opp på flata og bussen med det fengende navnet “angel of the road” skyter fart. Turen fra Windhoek til Gobabis er virkelig en smakebit av det virkelige Afrika. På vegen ser jeg til min og ingen andres begeistring apekatter, struts, vortesvin og springbukk. Jeg må dessverre døyve min entusiasme, siden jeg er veldig hvit i forhold til mine med passasjerer. Etter to og en halv time og nesten et sittesår senere, kan jeg stavre meg ut av bilen, hente sekken å tusle hjem. Jeg er hjemme, og siden sist har fint
lite forandret seg.
Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:
Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.
Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.
Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.
På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H
Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg
gla ti dåkk alle :)
Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!
lite forandret seg.
Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:
Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.
Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.
Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.
På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H
Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg
gla ti dåkk alle :)
Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!
torsdag 1. oktober 2009
Min egen sjef
“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.
I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.
Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.
Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.
Stor klem fra Afrikamarte
I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.
Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.
Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.
Stor klem fra Afrikamarte
Abonner på:
Innlegg (Atom)
