Ringerklokken river meg ut av søvnen og viser 05.45, alt for tidlig tenker jeg og stabler meg sakte men sikkert ut av sengen. Ute skinner fortsatt månen når jeg endelig søvndrukken får slept meg inn på kjøkkenet. jeg finner frem det nyinnkjøpte grovbrødet mitt som hadde smakt fortreffelig med leverpostein, brunost, rekesalat, eller noe annet snadder jeg ville ha funnet i kjøleskapet på Oppdal. Her i Gobabis er realiteten noe annet og jeg må klare meg med sukkersyltetøyet som garantert blir sittende hvis du slenger det i veggen. I dag er det tid for zone mesterskapet i friidrett og jeg har fått det ærefulle oppdraget med å holde kontrollen på alle tidene. Tidene skrives på en liten lapp som gis til sekretariatet, etter at alle tidene er fylt ut. Til å sitte på har vi fått utdelt en trapp med tak slik at vi ikke skal bli solbrent, eller rettere sagt den eneste hvite på benken (meg) ikke skal bli solbrent. Å være sjef for denne gjengen er ikke lett, siden de fleste er mer opptatt med å skravle om gårsdagens hendelser enn og faktisk følge med på startskuddet. Som regel pipes det lenge etter at startskuddet har gått og flere barn ble nok snytt for en ny rekord denne dagen. En annen faktor som også har stor innvirkning på tidtakingen er at mange av deltakerne er barna til tidtakerne. På grunn av dette må jeg stadig hente tak i en eller annen tidtaker som istedenfor å ta tiden er opptatt med å heie på en sønn eller en datter. Det var heller ikke sjelden denne dagen at vi manglet tiden på en av plassene siden den ansvarlige for tiden, fant ut at han eller hun trengte en pause. Selvsagt uten å melde fra til verken meg eller andre, jeg kan fortelle dere at tålmodighetsstrikken ble tøyd litt lenger denne dagen også.
Solen står høyt på himmelen og jeg er på tur hjem etter nok et friidrettstevne. Hodepinen banker i tinningene av all ropingen fra ivrige hereroer, som aldri klarer å si en setning uten å rope. På vei hjem møter jeg en av guttene fra de kjente Zula boys. Han gjenkjenner meg og vi begynner å småsnakke litt. etter at guttene var med i et nederlandsk teaterprosjekt fikk de virkelig smake på berømmelsen og lenge var de fullbooket over hele Namibia, nå noen måneder etterpå er pengene borte og guttene går igjen på gatene på jakt etter søppel, bråk eller en dollar her og der. Dette er kanskje medaljens bakside når det gjelder utviklingsprosjekter, hvem tar over når vi ikke lenger er der? I krysset ved ministry of youth, finner gutten en kamerat som er like fillete og møkkete som seg selv og veiene våre skilles. Jeg tusler hjem og finner som vanlig en sort hund med hodet på skakke, en gammel bestemor under et tre og to bråkete tenåringer, som til sin fars store fortvilelse er mer opptatt av telefonen sin enn leksene.
Kjært barn har mange navn og her i Namibia stemmer nok det i forhold til meg. Jeg heter i Namibia Marti, Marty, Martin, Machte og min favoritt Matte. Olga gammeltanta som skulle reise sist søndag for en uke siden bor fortsatt hos oss. Hun skal alltid være en uke, men det ender som regel opp med noen måneder. Hver dag sier hun” så Matte, du vil ikke lære herero du?”. Og når jeg svarer får jeg alltid en hul latter i gjengjeld. Min vertsmor er lei av gjesten vår allerede og sa her om dagen at ”jeg har lært at jeg ikke må begynne å snakke når jeg ser henne, gjør jeg det holder hun det gående for alltid”. Jeg skjønner imidlertid Olga godt, når det gjelder det å være selskapssjuk, hva kan man forvente når man tilbringer 12 timer med radioen sin hver dag.
Sykkelen min punkterer cirka annenhver dag på grunn av alt for mange torner i på vegen, derfor må også jeg ty til skrangletaxi noen ganger når tiden ikke strekker til. Taxien i Gobabis er byens sladresentral og de fleste temaer blir tatt opp her. Siden jul har antall taxier blitt mangedoblet og kampen om kundene blir til tider nesten plagsomt. Sjåførene av skranglebilene er veldig ulike, noen svarer så vidt når man hopper inn, imens andre skravler så mye at man ikke kan komme seg fort nok ut. Her om dagen hadde jeg hatt en litt dårlig dag da jeg hoppet inn i bilen til en mann med et aldeles så lite problem. Så etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi skulle løse problemet til hverandre. Selvsagt var hans problem så stort at jeg aldri fikk diskutert mitt, men jeg synes at hans problem var så stort at mitt bleknet i forhold. Han hadde nemlig kjøpt seg en kombi (minibuss) som han skulle transportere lærere til skolene utenfor Gobabis med. Problemet var at han måtte betale 5000 namibiske dollar for å reparere bilen, slik at han kunne begynne å transportere lærerne uken etter. Det morsomme var at han hadde allerede skrevet under på kontrakten med lærerne uten at han hadde bil. Enden på visen var at vi ikke fant noen god løsning på problemet siden faktumet var at han ikke hadde noen rik onkel i Amerika og taxituren ikke tok mer enn 5 minutter.
Middagen er akkurat fortært og jeg måtte kokkelere for min late vertsfar siden resten av familien er i Windhoek for helgen. I skrivende stund har jeg igjen 24 timer til jeg endelig kan ta meg en etterlengtet ferie. Den siste uken har vært preget av mye stress siden vi i morgen endelig skal arrangere independence tournament på Legare stadium. Oppmøtet av lag er noe skrøpelig, men vi har i alle fall nok lag til at vi kan sende alle sportskodene til kicking aids out festival i Oshakati (nord i Namibia). Vi har hatt mye møtevirksomhet, uten at planleggingen har vært på topp. Likevel ser det ut som at vi nå har det meste under kontroll, selv om jeg kanskje må steppe inn som fotball dommer i morgen. (megagulp). På toppen av stresset denne uken har kontoret som er eid av staten vært uten strøm og vann. Årsaken til dette er at staten ikke har penger nok til å betale sine regninger, og mine kollegaer på kontoret har lest mer aviser på en dag enn noen sinne. Så som dere sikkert skjønner går livet sin gang og jeg ser virkelig frem mot å ta en pause fra hverdagen å kunne plukke opp mine kjære foreldre på flyplassen om en uke.
På grunn av min ferie blir det nok lite blogging fremover, men jeg lover at dere skal få en laaaaaaaaang update når jeg kommer tilbake. Derfor gjenstår det bare for meg å ønske dere en riktig god påske og så høres vi snart. Og i mellomtiden kan dere jo kose dere med et nytt leserinnlegg i OPP.
Savner dere alle
Stor klem fra Afrikamarte
