Sykkeltur med kulturinnslag

Klokka er 8 og jeg er på tur ut av huset. Jeg har allerede fått en bemerkning om at jeg ikke er noen morgenperson, en kommentar sitter løst på tungen, men jeg biter den i meg. I Norge er man overhodet ikke noen B menneske selv om man sover til halv åtte. Solen varmer behagelig og jeg setter meg på min skranglete sykkel for å sykle de fire kilometerne til Gobabis Primary. Vel ute av porten runder jeg hjørnet der J bor, han heter egentlig noe mer, men han har selvsagt et navn med mange harkelyder, så jeg har allerede gitt opp. Som vanlig leker han høylytt alene i et av sine mange tre, når han ser meg avbryter han leken og vinker energisk. Turen går videre ut på hovedveien der trafikkregler knapt finnes, jeg kjører sikksakk mellom biler, folk og dyr. Byen har virkelig våknet til liv og forbi meg suser pickuper med enten folk, dyr eller møbler på lasteplanet. Andre ganger blir jeg nesten tvunget ned i grøfta av en skranglete taxi, som tråkker gassen i bånn for å slå et blekansikt med gul t skjorte i vegkanten.
Rundt meg hilses det i øst og i vest av stolte hererokvinner med sine tradisjonelle kjoler, gamle mennesker med rosinhud og spennende tannstillinger, dresskledde menn, kvinner med alt for mye dingel dangel og kjeledresskledde arbeidere i blått og grønt. Etter 1 km på hovedveien kan jeg endelig svinge av til venstre mot Epako. Jeg sier som Ludvig i flåklipa “det blåser nordavind fra alle kanter i dag”. uansett hvor jeg sykler i denne byen har jeg motvind, og det gjør ikke tråkkingen på mitt pedaldrevne kjøretøy mindre tungt. Etter nok et stykke, passerer jeg en tidligere skurlandsby som nå har fått oppgradert sin levestandart betraktelig etter at et nederlandsk bistandsprosjekt har gitt dem matrialer til murhus. Hver dag popper det opp et nytt hus, og arbeidet skjer med slik iver at kanskje Mesta skulle vurdert og tatt seg en studietur. På den siste strekningen har jeg for lengst blitt oppdaget, og jeg følges av modige tilrop som “i love you girl, can I be your boyfriend, wanna get married osv”, ved siden av sykkelen løper barføtte skrålende unger som ber om en dollar eller en kjøretur. Som en verdensstjerne svinger jeg inn porten på Gobabis Primary School, jeg vinner ikke en gang å ta av meg hjelmen før en skokk med unger har samlet seg i ring rundt meg. Hva har jeg med i sekken i dag mon tro? Jeg er fremme og når klokka ringer er det dags for Youth leads.

Marte, kan du tørke støv? Bruk filla som henger på doen. Jeg er veldig klar over at denne filla har blitt brukt både her og der. Da tenker jeg på diverse gulv, badekar og gjerne på doskålen. Æsj! Jeg lurer til meg litt såpe og prøver å få filla ren, men det er lite nytte i det, den har vært gulvfille for lenge. Imens jeg tørker støv blir jeg nøye iakttatt av Ra. Hun har nok vært frustrert mer en gang allerede over sin udugelige vertsdatter. Det er nærmest en skandale at jeg ikke enda har lært å lage poridge. Men når jeg tar oppvasken noen kvelder i uken har jeg funnet tre gode grunner for at jeg aldri skal lære det. For det første finnes det ikke godt, uten sukker og smør smaker det ingen ting. For det andre blir du sulten igjen etter to timer og for det tredje så er det et rent helvete å få rent. Har det først stivnet i kjelen, sitter det som tyggegummi. Neste uke skal vist vertspappa Slo kjøpe fisk fra Windhoek som jeg skal tilbrede, det må jeg jo kunne, vi spiser jo tross alt bare fisk i Norge.

Det kom nok ikke som noen overraskelse at min vertsfar hadde flere barn. Vi er nå oppe i seks, to sønner og fire døtre. Førstefødte er født i 1985 og deretter går det slag i slag. Sist lørdag var vi alle bedt på bursdag til Moa, som feiret sin 21 årsdag, hun er ikke Ras datter og født i 1988. Vel ankommet på festen fikk jeg også møte den førstefødte, som heller ikke er datter av Ra. Litt merkelig å være sammen med familien Kajovi denne kvelden, spesielt når Moas mamma og Slo holdt bursdagstale for henne,, imens Ra satt på en krakk ved siden av. På samme fest var det altså tre døtre, med tre forskjellige mødre. Men slik jeg har forstått det er dette ganske vanlig i Afrika. Jeg hører stadig “same father, different mother”. da er det ikke rart at det blir mange unger til slutt. Sloh har for eksempel 19 søstre og brødre. Likevel vet jeg ikke hvor populært dette er for kvinnene, Ra var ikke akkurat i perlehumør.

Ved siden av nederlenderen Sander, har jeg kommet i kontakt med noen jenter fra USA, som jobber for en annen organisasjon. Sakte med sikkert begynner jeg å få et lite nettverk her og det er hyggelig når hjemlengselen kommer truende. Enda har jeg ikke hatt hjemlengsel, men vissheten om at jeg skal hjem til jul er alltid der som en gulrot når dagene blir litt tunge eller ingen ting fungerer. Jeg vil avslutte innlegget med noen episoder som har skjedd siden jeg kom hit.

Min lillebror Wongo ville gjerne hjelpe meg å henge opp vasken. Før jeg viste ordet av det gikk han rundt med mine truser rundt halsen og en sokk på hodet.

På under 16 tourament ble det spurt om grillmaten til lørdagskvelden var klar. Nei ikke enda, men gi den som har ansvaret en hagle, så kan han gå ut å skyte maten i kveld.

Min vertsfar satt foran tven å så på et dyreprogram da han undret på om det fortsatt finnes dinosaurer og hvilken mening Gud egentlig hadde med å skape slike monster.

In africa we share. Når vi var på et selskap forleden, var det ikke snakk om å legge igjen matrester. Alle maten som var til overs ble stadig lurt vekk i servietter og håndvesker.

Til slutt kan jeg meddele at jeg nå har bestemt meg for å anskaffe myggnetting etter at tok livet av to edderkopper på ca 6 cm på rommet mitt her forleden. Jeg sover for tiden ikke som tornerose.

Tusen takk Berit og mormor for brev. Jeg er som en liten unge der jeg rapper postkassenøkkelen og stormer til postkontoret. Så nå som vi har fått bevist at postgangen fungerer er det bare å sende ting i posten. Men for all del fortsett og skriv epost også.

Håper alt er bra med dere hjemme.
Tenker på dere alle titt og ofte.

Stor klem fra Afrikamarte