Tiden går, Marte består

Våren har begynt å komme til Gobabis, og sammen med varmen har også diverse småkryp begynt å dukke opp. Firfirsler, øgler og innsekter så store som helikopter og diverse slager har kommet frem for å nyte sola. Alle de nye lydene får meg til å hoppe høyt til vers og jeg er en fryd for de jeg jobber med. Nevnte jeg forresten at det er mye black mamba her? For de som ikke har sett kill Bill kan jeg forklare at dette er en av verdens farligste slanger. Et bitt og du er død på sekunder. Wuæh

Rumle, rumle, dette har jeg ikke tid til. Sist uke satt jeg på en internettkafe og ante fred og ingen fare da plutselig magen slo seg vrang. Jeg skulle videre på et møte og hadde ikke noe annet valg enn å bite tennene sammen å gå de ca 500 meterne til borgemesterens kontor. Kaldsvettende og likblek ankom jeg endelig kontoret etter det som virket å være mine lengste 500 meter noen sinne. Jeg fikk snøvlet frem et høflig “hvor er doen” og så var det bare å løpe. Det var mye som skulle opp og ut denne dagen og de som har vært syk vet at det er ingen steder man heller vil være, enn hjemme når man blir syk. Etter 30 min på do kunne jeg endelig stavre meg på bena og gå inn, bare for å finne ut at møtetidspunktet hadde blitt skiftet. “hadde ikke jeg fått beskjed?” jeg har aldri forbannet “the african time” mer enn det på det tidspunktet. På tur hjem møtte jeg selvsagt Abes og 100 andre som skulle hilse, snakke å ta min tid. Men jeg lover dere en ting. ALDRI MER BILTONG! (tørket kjøtt, som er svært så populært her nede)

Selv om det har gått enda en uke, kommer ikke mine arbeidsoppgaver skikkelig i gang før neste uke. Derfor dro jeg en dag alene til Epako for å dra i gang litt sport for all. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dra, for da jeg ankom fotballbanen var fotballkampen allerede i gang. Stemningen ble likevel betydelig bedre da jeg dro frem en ball fra sekken. De spiller vanligvis med sammenrullet plastikk, som verken stusser eller innholder andre kvaliteter som en ball har. Først trodde gutten jeg ga ballen til at jeg ga den bare til ham. Resultatet ble at han løp i kjent rugbystil over hele banen og slo guttene som kom i nærheten. Til slutt måtte jeg gå imellom rundt 10 unggutter, ta fra dem ballen og prøve å forklare at ballen var min, men så lenge jeg var her kunne de låne den. Faktisk ble beskjeden godt mottatt, og kampen kunne fortsette. Imens guttene spilte fotball, spilte jeg og ungene som ikke fikk være med wolleyball. Barna i Epako prater vanligvis et språk som kalles Damara, et språk som for en nordmann bare består av merkelige klikkelyder. Derfor er det ikke hele tiden like enkelt å lære bort triks og regler, men heldig for meg er det som regel en gutt som kan nok engelsk til å fungere som tolk.

Sist helg hadde jeg endelig avtaleboken full og skulle få være med å arrangere Under 16 tourament. Jeg fikk streng beskjed om å møte opp kl.07.00 torsdags morgen utenfor kommunehuset for å få arbeidsuniform og arbeidsoppgaver. Med stadig tro om å kunne forandre the african time møtte jeg opp fem på sju, klar til dyst. Da klokka nærmet åtte var jeg fortsatt alene og temmelig lei av og vente. Men til slutt ble det da både skjorte og caps og turneringen ble sparket i gang av borgemesteren kl. 12.00. I løpet av denne helgen har jeg virkelig sett det afrikanske folket fra en ny side. Idrett er viktig for namibiere og i talene til både guvernøren og borgemesteren blir idrett beskrevet som et hjelpemiddel for å få ungdommen vekk fra hiv, aids og alkoholisme.
Likevel er også det sosiale viktig og de lokale heltene er glad i å ta seg en fest, så på lørdagen var det grilling og dansing med borgemesteren under stjernehimmelen, barrunde med presidenten i det nasjonale hiv og aidsforbundet og dansing med Namibias største rugbystjerne. Er man eneste jente i denne gjengen blir man tatt imot med åpne armer.

Hva angår min familie trives jeg fortsatt som plommen i egget og siden sist har antallet økt med to. Sist helg reiste mamma Ra bort og jeg og far Tio, ble alene hjemme. Etter hvert fikk vi uventet besøk av min bror som jeg enda ikke hadde truffet. Han har begynt å arbeide i swakopmund og er sjelden hjemme. Han er født samme år som meg, og er sin far opp av dage når det gjelder spørring. Familieforholdene i denne familien blir stadig mer innviklet og i helgen traff jeg også min søster, som er fra et annet ekteskap. Så som dere sikkert skjønner blir jeg stadig mer forvirret over min nye familie. Tio har forresten denne helgen investert i en ny kanalpakke med over hundre programmer, så nå sitter han klistret til tven stort sett hele dagen. Og roper titt og ofte om at jeg må komme å se ett eller annet.

Dette var alt for denne gang. Pirri nawa

Jeg håper alt er bra hjemme. Husk at dere alltid er med meg i tankene, selv om jeg er på andre siden av jorda.

Stor klem fra Afrikamarte