En hilsen fra solens land

Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.

Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).

Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.

Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.

For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.

Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.

jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag

Stor klem fra Afrikamarte