Etter fire ukers intens masing på byens sports offiser sitter jeg nå i mitt nye, men beskjedne innredete kontor midt i byen. Kontoret har allerede blitt mitt lille fristed fra masete familiemedlemmer og dårlige arbeidsstillinger. Tidligere blogger har nemlig blitt skrevet fra sengekanten.
Heisann, ja du ja! Du hvite jenta. Hva heter du? Uansett hvor jeg går vekker jeg alltid en viss nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. I Epako eller location er det umulig å forsvinne i mengden siden jeg er den eneste hvite jenta på kilometers avstand. Stadig blir jeg stoppet på gaten som den nye score frivillige, dattera til ms and mr Kajovi eller bare en annerledes hvit person. Og det er når jeg er en annerledes hvit person, at sirkuset er i gang. De fleste vil vite hvor jeg er fra og prøver seg som regel med Nederland eller Amerika. Skulle jeg være uheldig og ikke svare med en gang, kan du banne på at jeg får hele Amerikaregla. “Oh man, have you been there. I want to go there one day“! Mange av folkene jeg møter i Epako er gale etter Amerika. Når jeg forteller at jeg kommer fra Norge, får jeg ofte historien om en onkel eller en kusine som har studert i Storbritannia. Mange av de eldre som bor i Epako har aldri gått på skole, og for dem er Europa og Amerika et stort land.
Siden 80 % av Namibias befolkning er kristne, er gud veldig viktig for Namibiere. Gud har som regel en finger med i spillet uansett hva som skjer, om det er Man united som vinner eller nabokjærringa som overlevde en stor operasjon gjør ikke så mye,Gud er med uansett. Enda har jeg ikke funnet ut hvor mange forksjellige trossamfunn det er her, men stadig snubler jeg over en ny kirke. Spesielt i mitt hus står Gud høyt og min vertsmor ber til alle døgnets tider. Helt til i går har hun kjøpt min billige unnskyldning om og ikke bli i kirken, men i går kveld var det tydeligvis nok. “Marte, tomorrow you are going to church With us”. nok en gang prøvde jeg å forklare at jeg ikke hadde tro på Gud, men til ingen nytte. Til slutt fikk jeg ordnet et kompromiss om at jeg ble med på søndag, men at jeg hvis jeg ikke likte det, skulle hun aldri spørre meg om å gå i kirken igjen. Det kunne da ikke bli så ille?.
Lettelsen var likevel stor da jeg endelig kunne reise hjem etter en to timers lang gudstjeneste. I motsetning til vår kirke, diskuteres alle hendelser den siste tiden opp mot bibelen, gjerne med hendene over hodet, rullende øyne og høylytt being. Og etter hver setning, halleluja og amen. Jeg kan si at dette ikke var helt min stil, men heldigvis for meg skjønte vertsmor Ra tegningen og jeg slipper heldigvis å gå flere søndager.
Huset mitt faller snart fra hverandre, men i følge min verstmor er det ingen grunn til å bruke penger på det, siden de bare leier fra staten. De har lyst til å kjøpe, men har ikke råd. Merkelig er det da at verstsfar i huset stadig kommer hjem med nymotens ting. Her om dagen kom han hjem med flatskjerm og suraound anlegg, så med sine 100 kanaler kan jeg love dere at for tiden finner jeg familien Kajovi godt plantet i sofaen foran tven. Tre, fire Afrikanske filmer for dagen er ikke uvanlig.
Denne uken begynte jeg endelig i min jobb, imens de tidligere ukene har gått med til mye papirarbeid og logistikk, skulle jeg endelig får begynne på den praktiske delen. Jeg jobber på fire skoler, en ungdomsskole i byen, og tre barneskoler i Epako, eller location som også området kalles. Min første dag skulle bli noe spesiell da Mr.Morgangi som er gymlærer på Rakatuka primary school ikke hadde dukket opp. Kunne ms Bakk ta gymtimen kanskje? På grunn av at jeg ikke har høyere utdanning innenfor idrett kan jeg ikke undervise i gym, på grunn av strenge regler fra det namibiske utdanningsforbundet. Men jeg kunne jo snakke litt med elevene for å bli litt kjent med dem. Til sammen består 7a og b av rundt ca 35 elever. Alderen varierer litt siden, noen av barna må gå skoleåret om igjen fordi de stryker. Den riktige alderen er 12 år, men noen av barna er 15 år. Da jeg spurte dem om hvilket emne de lærte om i gymtimene nå,fikk jeg beskjed om at de lærte å svømme. Litt komisk siden undervisningen stort sett skjer innendørs og det ikke finnes et svømmebasseng på mils omkrets. Jeg hørte en gang om en skole i Norge som måtte tegne maten de skulle lage i heimkunnskapstimene, fordi de ikke hadde råd til å kjøpe den. Fikk følelsen av at dette var noe av det samme. Det blir vel neppe noen svømmeknapp på denne gjengen. Jeg må innrømme at noen ganger har jeg vært litt ensom her. Etter at det har blitt mørkt må man holde seg inne og kveldene har noen ganger blitt litt lange. Men sist helg møtte jeg Sander og Jazz. Sander er en hengslete, mørkhåret gutt som kommer fra Nederland og jobber med teater. I en liten leilighet bor han sammen med Jazz, som er en blyg, liten siving fra Japan, som er veldig dårlig i engelsk. Samtalene blir ofte både lange og morsomme når man snakker med denne karen. Sammen utgjør vi et fint lite trekløver. Til helgen drar jeg og Sander på tur for å leve med San stammen. E glæ me.
Nå er kontordagen snart over. Legger med to bilder, et den fattige siden av Epako og litt natur.
Takk for alle hyggelige mailer og tilbakemeldinger.
Dere er alltid med meg!
Kjempestor klem fra Afrikamarte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar