Grip dagen

Namibia, land of the brave er helt klart kontrastenes land. I dette landet er en flaske øl billigere enn en flaske vann og det er nok flere hunder enn mennesker. Landet er en smeltedigel av stammer og gamle kulturer og det er ikke hele tiden like enkelt å se i hvilken retning utviklingen går. Med noen av verdens største forskjeller mellom fattige og rike og en urovekkende hiv og aids problematikk har nok landet mange utfordringer i fremtiden. Pappaen min bruker ofte å si ”oss ha vunne ti lotto, oss som æ fødj i Norge” og jo lenger tid jeg tilbringer i Namibia, jo sikrere blir jeg på at han har rett. Det er noe som heter at man er sin egen lykkes smed, og i mange tilfeller stemmer nok dette. Men hva når foreldrene dine drikker bort de få dollarene de har, slik at deres sju barn ikke lenger kan gå på skolen. Hva skjer da med like rettigheter og tanken om å skape sin egen fremtid. Jeg ser dem hele tiden, barn med slitte, hullete klær som løper rundt i gjenger i sentrum av byen. Disse barna har ikke annet å gjøre enn å tigge penger, rote i søppelbøtter og bli jaget bort av sinte butikkeiere. Min vertsfar har nok nevnt flere ganger at kanskje bakgrunnen til alle gateungene er at de alle får for mange barn, slik at det blir vanskelig å holde styr på dem. Dette kan nok være en av problemene, et annet er at mange av disse barna er foreldreløse og fort ender opp hos noen slektninger som ikke bryr seg nok til å ta vare på dem. Og det er her historien om min gode venninne Johanna kommer inn.

Noen tenker nok at vi nordmenn som reiser til Afrika for å bidra med bistandsprosjekter er noen hverdagshelter, men de virkelige heltene de finnes her, og det er ikke bare en av dem. Johanna er en av mine mest aktive namviper som bor i et slitt murhus i Epako. I dag bor hun hos søsterens far, hans kone, og en skokk med tanteunger. Tatt i betraktning er livet Johanna lever i dag, bra i forhold til hvordan det kunne ha vært. Før Johanna fylte 10 år hadde hun mistet begge foreldrene sine og ble flyttet på gården til sin bestemor. Bestemoren som egentlig ikke hadde råd til å ha henne, fikk likevel skrapt sammen nok penger til å få henne på skolen. Når Johanna hadde rundet 7 klasse hadde ikke bestemoren råd til å betale mer og Johanna måtte flytte til et hostel og begynne på en skole 5 mil utenfor byen. Siden ingen hadde penger til å betale skolegangen hennes, måtte hun være igjen å jobbe når de andre barna fikk dra hjem i feriene. Hun beskriver hostellet som overfylt og illeluktende og tenkte ofte å ta sitt eget liv i denne perioden. Heldigvis valgte hun å fortsette livet og i dag er Johannas største drøm å komme inn på lærerskolen i Windhoek. Enda har hun ikke funnet ut hvordan hun skal få penger til å betale for sine eksamener. Det er snakk om en sum på rundt 300 norske kroner i året. Hvis dere ikke har skjønt det til nå, så nevner jeg det gjerne igjen. Vi er utrolige heldige vi som vokser opp i Norge, alle våre bekymringer blir småtteri i forhold.

”jeg har i mindre sukker på grunn av deg” vertsmor smiler fornøyd i det hun slenger neste kobbel med fatcakes i bollen med fett. Fatcakes er småe boller av deig som blir kokt i en stor kasserolle med fett. Når fettet freser sånn passelig er oljen klar til at man kan begynne å steke bollene. Bollene er irriterende gode og smaker litt som berlinerboller uten fyll. Fatcakes er en typisk rett for hereroer, og i byen kan man ofte få kjøpt dem av hererokvinner som står og selger dem til en dollar stykket. Den første tiden etter jul har vært stille når det kommer til min utvidede familie. I starten av januar hadde vi stadig menn i 30 års alderen som kom trampende inn på stua i søken etter Sloh. Privatliv finnes ikke i min familie og jeg begynner å bli vant med menn i håndduk og bar overkropp i sofaen eller min vertsmors bare pupper. Enda har jeg ikke hatt noen på rommet mitt, men jeg venter bare på at dagen skal komme. I går kom Olga tilbake etter og ha vært en tur hos legen i Gobabis. Olga lider både av høyt blodtrykk og diabetes og det er kanskje ikke så merkelig når man ser hva på hva denne dama spiser. Rent fett, rødt kjøtt og hjemmelaget porrige med sukker og smør er kanskje ikke den rette dietten for kvinner på hennes alder. Den eneste mosjonen per dag er også noen slag etter hundene eller når hun stavrer seg mellom rommet og kjøkkentrappa. Der ligger hun stort sett hele dagen, imens hun syr på noen gamle lapper. Hun skravler fortsatt i et sett og vi begynner å bli god på kroppsspråk. Sist uke fortalte hun min vertsfamilie at vi skjønner hverandre helt utmerket. Jeg fra min side skjønner aldri hva hun prater om, jeg bare nikker og smiler og så er hun fornøyd.

”oh city young girl, ohhhho city young girl”. Etter et lite pust i bakken I Windhoek for en helg siden har min vertsfar begynt å synge denne sangen hver gang han ser meg. Han mener at vi unge jenter blir cityjenter når vi reiser til Windhoek. Nåja.. det er vel mest for å komme seg bort fra hverdagens kjas og mas sier jeg, men da bare ler han. Etter 7 måneder har jeg nok begynt å innse hvor liten brikke jeg er i et puslespill som har flere brikker enn noen kan regne. Og den siste tiden har det vært en del utblåsninger i forhold til at ting ikke fungerer. Det er da godt å kunne ta av seg score t- skjorta å reise til Windhoek og bare få lov til å være Marte noen ganger. Så imens dere der hjemme har sittet under ullteppet og sett OL, har jeg plasket rundt i et basseng i Windhoek med mine to nye svenske venner, Johan og Erik.
Jeg beklager at det har vært så få blogger i det siste, men det er litt sånn at det ikke hender noe her hver dag som er verdt å skrive om. For tiden er jeg veldig opptatt med å få nye frivillige inn i programmet, og det trengs siden to av mine beste frivillige fikk seg jobb sist uke. Kjempe flott for dem, men dessverre dårlig for programmet.

Håper at alle har det fint

Stor klem fra Afrikamarte

Ting og tang
Min vertsøster Kuunu satt sammen med meg en dag og så OL, da hun begynte å bli utålmodig å spurte om de ikke skulle begynne å løpe snart. Det er nok ganske fjernt for denne gjengen at OL faktisk både har sommer og vinter øvelser.

På en oppslagstavle i byen hadde noen satt opp en plakat med teksten ”for sale”, og det var det.

For noen år tilbake fikk byen et veikryss med gatelys. Men på grunn av at antall ulykker økte betraktelig måtte de sette gatelysene ut av drift. Jeg har faktisk hørt at hvis man bestikker de rette folkene så kan man få førerkortet i posten.

Okavango delta

Etter tre lange dager med basketball workshop ”hjemme” i Gobabis, kunne jeg, Øystein, Hans Roger og Cathy endelig ta oss en liten ferie fra hverdagen å reise til Botswana. Lørdag ettermiddag pakket vi full Cathys firehjulstrekker og vendte nesten mot en av verdens største deltaer. Siden vi reiste på ettermiddagen pakket vi kjølebagen full slik at vi ikke trengte å ta noen pauser på vegen. Når det blir mørkt i det sørlige Afrika, minner det mest som om at noen slår av lysbryteren og det er ikke måte på hvor mange dumme dyr som må stille seg midt på gulstripen. Etter vel 8 timer på vegen med to nestenkræsjer med et esel og en ku kunne vi endelig parkere bilen utenfor the brigde backpacker i Maun. The brigde ligger idyllisk til ved elven og alt bygget av strå og bambus. Det var ganske så magisk å dusje ankomstkvelden under en åpen stjernehimmel med månen som eneste lys. Mindre idyllisk var det å ligge på enmanns dorm, med stråtak som krydde av all verdens småkryp.

I en fullpakket motorbåt blir firkløveret morgenen etter fraktet til stedet som skal bli deres første møte med en makoro. En makoro er en lokal kano fra Botswana, der man sitter i bunnen av kanoen. Hver kano har en mann som står oppreist og dytter i fart ved hjelp av en lang stokk. Sammen med to andre makoroer fullastet med campingutstyr sklir vi lydløst gjennom langt siv og nydelige vannlinjer i hvitt og rosa. Etter cirka 30 minutters padling stopper vi på en øy der vi setter opp telt for natten. Teltene får komfortable madrasser med dyne og pute og etter en lang lunsj er ikke firkløveret hard å be når de blir tilbydd en lur. Etter en lang sovestund drar vi ut på en tre timers lang gå tur inn til deltaens mange savanner for å se etter større dyr enn fluer og mygg. På grunn av at det er regntid er gresset langt og dyrene trenger ikke lenger benytte seg av faste vannhull, derfor er de ikke enkle å få øye på. Etter en lang vandring vender vi nesen hjem til middag uten å ha sett annet enn fugler.


05.15 neste morgen blir vi igjen vekt for en ny runde på savannen etter jakt på dyr. Etter en hurtig frokost baner vi oss igjen gjennom langt gress og tre med torner. Gresset er vått etter natten og etter noen minutter høres bare klaskingen av bløte bukser og joggesko. Selv om det er tidlig, viser graderstokken rundt 30 grader og svetten renner av samtlige. Etter fem timers gange har vi ikke sett annet enn sebraer, en slange, fugler, vortesvin og noen gaseller. På tross av at vi var veldig nære elefanter, giraffer og bøfler ble det dessverre med disse dyrene og vi var nok alle litt skuffet over at vi ikke fikk sett mer. Etter noen timer på campen pakker vi sakene og drar tilbake til the bridge.
På grunn av at Cathy jobber med san stammen har hun avtalt å møte en kollega i Maun dagen etter. Vi andre tre bestemmer oss for å se deltaen fra luften og booker oss inn hos Moremi airlines. Det lille propellflyet rommer akkurat meg, Hans Roger, kapteinen og Øystein. Flyturen er helt fantastisk med utsikt over enorme områder. På turen ser vi alt fra elefanter til flodhester og gjengen er storfornøyd. Eller det vil si at etter en snau halv timers flyging blir ms Bakk lettere grønn og flyturen for hennes del nytes heretter med å glane i setet foran seg, selvsagt til Øysteins store fornøyelse.

Nå en snau uke etter hjemkomst kan jeg bekrefte at alt er på det gamle her i Gobabis. Byråkrati er og blir byråkrati og jeg sitter stadig og irriterer meg at alt går i sneglefart. For tiden jobber jeg med et prosjekt som omhandler kartlegging av funksjonshemmede i Omaheke regionen i forhold til paralympics. Selv om det går enormt sent og de som har ansvaret for prosjektet har alt for lite kunnskap, er det godt og endelig få gjøre noe som jeg faktisk kan.

Så med denne smakebiten fra mine små og store eventyr takker jeg atter en gang for meg og håper at alle der hjemme har det superfantastisk.

That's all folks

Stor klem fra Afrikamarte
PS. bilde 1 er av meg og Øystein like før take off, bilde 2 er fra padlingen i deltaen og bilde 3 er når jeg prøver å følge i en elfants fotspor.