1/3 ferdig!

Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.


I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.

Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.

I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.

Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.

Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.

Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte