Home, sweet home

Ohhandet, noa eller var det kanskje klikk, klikk klikk? En språkforvirret Marte Bakk sitter igjen foran pcen og prøver igjen å formulere noen velvalgte ord til omverdenen. Det har nå gått en uke siden jeg satte to trøtte, men forventningsfulle bein i Gobabis og jeg har begynt å slå meg til ro med at dette skal være mitt nye hjem for de neste ti månedene.

Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.

På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.

Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.

Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.

Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.

Stor klem fra Afrikamarte