Min egen sjef

“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.

I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.


Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.

Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.

Stor klem fra Afrikamarte