Et hundeliv

Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….


Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.



Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:

Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.

Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)

Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.

Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.




I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!


I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?


Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.

Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme

Stor klem fra Afrikamarte

Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.