Ps: ny blogg ligger under bildene.
tirsdag 25. august 2009
Noen faa bilder
Jeg har mildt sagt hatt problemer med aa laste ned bilder, saa til slutt maatte jeg dra paa en internettkafe. Tiden det tar aa laste ned kan mildt sagt gi graae haar. Bildene er av mitt nye hjem og en smugtitt paa naturen. Rommet med sofastolen er rommet mitt og resten snakker vel for seg selv...
Ps: ny blogg ligger under bildene.
Ps: ny blogg ligger under bildene.
mandag 24. august 2009
En hilsen fra Kalahariland
På tross av et konstant press om rastafletter og kontunielige kultursjokk, lever jeg fortsatt i beste velgående her i Gobabis.
Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.
Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.
I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.
Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.
Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.
Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.
Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.
Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!
Håper alt er bra hjemme.
En kjempe stor klem fra Afrikamarte
Ps: Har lagt ut noen bilder også.
Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.
Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.
I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.
Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.
Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.
Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.
Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.
Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!
Håper alt er bra hjemme.
En kjempe stor klem fra Afrikamarte
Ps: Har lagt ut noen bilder også.
onsdag 19. august 2009
Home, sweet home
Ohhandet, noa eller var det kanskje klikk, klikk klikk? En språkforvirret Marte Bakk sitter igjen foran pcen og prøver igjen å formulere noen velvalgte ord til omverdenen. Det har nå gått en uke siden jeg satte to trøtte, men forventningsfulle bein i Gobabis og jeg har begynt å slå meg til ro med at dette skal være mitt nye hjem for de neste ti månedene.
Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.
På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.
Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.
Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.
Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.
Stor klem fra Afrikamarte
Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.
På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.
Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.
Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.
Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.
Stor klem fra Afrikamarte
tirsdag 11. august 2009
Blogg on the road og endelig fremme!!
Sist onsdag satte jeg, Sverre fra Levanger, Øystein fra Stranda, Freeman fra Zambia og Nomsa fra Sør Afrika, to ledere fra Score og en sjåfør oss i en liten minibuss og vendte nesen sørover. Første stoppested var Keetmanshop, scoreprogrammets sørligste by. Siden jeg tidligere bare har kjørt bil utenfor Windhoek i mørket, var det en opplevelse å få oppleve Namibia i dagslys. Veien til Keetmanshoop går rett gjennom noe som kan ligne på prærien. Milevis med svart asfaltvei strekker seg gjennom flate områder, med gult gress, sand og fjellknauser. Det er lite grønt å se, men landskapet har sin særegne skjønnhet. På turen så vi noen aper og hadde en roadkill som resulterte i en stor bulk i fronten. Ellers var det ikke så mye dyreliv å spore.
I keetmanshop skulle vi slippe av Nomsa. I mens hun ble innviet i sine nye arbeidsoppgaver og flyttet til vertsfamilien sin, tilbrakte vi fire andre noen later dager i klostergården der vi bodde. Utenom en volleyball kamp mot de frivillige på fredag var det ikke mye som hendte her, så på lørdag pakket vi igjen bilen og forlot Nomsa. Etter to timers kjøring nordover ankom vi Mariental. Her bodde vi hos en dame med et stort hus og fire morsomme hunder. En av hundene som er en mops er så skjeløyd at det er vanskelig å oppnå noen form for øyekontakt. På disse dagene ble det mye venting og for å illustrere litt kan jeg fortelle at Øystein har organisert alle bildene på pcen sin, sortert alle musikkfilene og når han endelig var ferdig og begynte å kjede seg, kom Sverre med forslaget om at han kunne jo skrive kommentarer på bildene også. Så det sier vel litt? Likevel har det vært litt mer aktivitet i Mariental enn i Keetmanshop. Blant annet dro vi på en fotballkamp der møtte vi selveste landslagstreneren for herrelandslaget i fotball. Det er fordelen med så få innbyggere i et land, det er lett å treffe på kjendiser!
Etter to dager i Mariental gikk endelig turen til Gobabis. Gobabis ligger 12 mil fra grensen til Botswana og betegnes som cadle country. På turen til Gobabis fikk vi virkelig oppleve ”the real Africa” med all slags mulige dyr langs vegen, for eksempel gaseller. Siden vi ankom Gobabis sent på kvelden fikk jeg ligge på hotell en siste natt, før jeg skulle få se mer av mitt nye hjem.
I løpet av den første måneden i Afrika har jeg virkelig fått mange knagger å henge på, men dessverre lite å henge på dem, men i dag forandret plutselig alt seg. Dagen begynte med besøk på tre barneskoler, to ungdomsskoler, et dagsenter for barn og møte med borgemesteren. Alle skulle ha en bit av meg og det gikk selvfølgelig på herero, afrikaans og engelsk, så det var ikke alt som var like enkelt å forstå.
Etter lunsj gikk turen til den nye vertsfamilien min. Det viste seg at mellom Windhoek og her hadde jeg fått utdelt en ny vertsfamilie. Så istedenfor en mor og to gutter, har jeg nå to brødre som har flyttet fra byen og går på universitet, to søstre som går på gymnaset og en søster som er hjemme med sønnen. Mammaen min er lærer og pappaen har jeg enda ikke møtt fordi han jobber som snekker i Windhoek.
Rommet mitt har et skap, en sofastol og en enkeltseng. Det er ingen ting på veggene og jeg kan si at selv om jeg har flyttet inn virker det litt ensomt. Huset ellers har mange soverom, et bad, et kjøkken og en stue. Det eneste jeg ser litt svart på hos min nye familie er at jeg må dusje i kaldtvann, de bruker nemlig ikke varmtvannstanken fordi det tar for mye strøm. Så neste år får dere ønske en møkkete Marte velkommen hjem.
Førsteinntrykket er ganske bra, men jeg må innrømme at ting er annerledes. Jeg får mat tre ganger om dagen og det består ofte av to eller tre varme måltider som er chips, pølser, eggerøre eller hvitt brød og noen ganger maisgrøt. Måltidene er veldig uvante og det kan ofte ta 7 timer mellom måltidene. Vannet i Namibia er trygt å drikke, men det smaker klorbasseng og man må egentlig bare drikke uten å lukte. Så som dere kanskje forstår savner jeg Oppdalsvannet allerede.
Enda vil det nok ta noen uker før jeg kan begynne fullt med mitt arbeid i Gobabis. Dette fordi skolene snart går inn i ferie. Men det virker som mange ønsker at jeg gjør en jobb her så det blir nok travelt og nok å henge fingrene i etter hvert.
Jeg skal avslutte nå og heller skrive mer om min nye tilværelse senere. For dere som lurer på om det snart kommer bilder, så blir det nok en ordning på det etter hvert.
Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.
Stor klem fra Afrikamarte
Ps: For dere som vil sende meg meldinger er nummeret +26481 4529775.
I keetmanshop skulle vi slippe av Nomsa. I mens hun ble innviet i sine nye arbeidsoppgaver og flyttet til vertsfamilien sin, tilbrakte vi fire andre noen later dager i klostergården der vi bodde. Utenom en volleyball kamp mot de frivillige på fredag var det ikke mye som hendte her, så på lørdag pakket vi igjen bilen og forlot Nomsa. Etter to timers kjøring nordover ankom vi Mariental. Her bodde vi hos en dame med et stort hus og fire morsomme hunder. En av hundene som er en mops er så skjeløyd at det er vanskelig å oppnå noen form for øyekontakt. På disse dagene ble det mye venting og for å illustrere litt kan jeg fortelle at Øystein har organisert alle bildene på pcen sin, sortert alle musikkfilene og når han endelig var ferdig og begynte å kjede seg, kom Sverre med forslaget om at han kunne jo skrive kommentarer på bildene også. Så det sier vel litt? Likevel har det vært litt mer aktivitet i Mariental enn i Keetmanshop. Blant annet dro vi på en fotballkamp der møtte vi selveste landslagstreneren for herrelandslaget i fotball. Det er fordelen med så få innbyggere i et land, det er lett å treffe på kjendiser!
Etter to dager i Mariental gikk endelig turen til Gobabis. Gobabis ligger 12 mil fra grensen til Botswana og betegnes som cadle country. På turen til Gobabis fikk vi virkelig oppleve ”the real Africa” med all slags mulige dyr langs vegen, for eksempel gaseller. Siden vi ankom Gobabis sent på kvelden fikk jeg ligge på hotell en siste natt, før jeg skulle få se mer av mitt nye hjem.
I løpet av den første måneden i Afrika har jeg virkelig fått mange knagger å henge på, men dessverre lite å henge på dem, men i dag forandret plutselig alt seg. Dagen begynte med besøk på tre barneskoler, to ungdomsskoler, et dagsenter for barn og møte med borgemesteren. Alle skulle ha en bit av meg og det gikk selvfølgelig på herero, afrikaans og engelsk, så det var ikke alt som var like enkelt å forstå.
Etter lunsj gikk turen til den nye vertsfamilien min. Det viste seg at mellom Windhoek og her hadde jeg fått utdelt en ny vertsfamilie. Så istedenfor en mor og to gutter, har jeg nå to brødre som har flyttet fra byen og går på universitet, to søstre som går på gymnaset og en søster som er hjemme med sønnen. Mammaen min er lærer og pappaen har jeg enda ikke møtt fordi han jobber som snekker i Windhoek.
Rommet mitt har et skap, en sofastol og en enkeltseng. Det er ingen ting på veggene og jeg kan si at selv om jeg har flyttet inn virker det litt ensomt. Huset ellers har mange soverom, et bad, et kjøkken og en stue. Det eneste jeg ser litt svart på hos min nye familie er at jeg må dusje i kaldtvann, de bruker nemlig ikke varmtvannstanken fordi det tar for mye strøm. Så neste år får dere ønske en møkkete Marte velkommen hjem.
Førsteinntrykket er ganske bra, men jeg må innrømme at ting er annerledes. Jeg får mat tre ganger om dagen og det består ofte av to eller tre varme måltider som er chips, pølser, eggerøre eller hvitt brød og noen ganger maisgrøt. Måltidene er veldig uvante og det kan ofte ta 7 timer mellom måltidene. Vannet i Namibia er trygt å drikke, men det smaker klorbasseng og man må egentlig bare drikke uten å lukte. Så som dere kanskje forstår savner jeg Oppdalsvannet allerede.
Enda vil det nok ta noen uker før jeg kan begynne fullt med mitt arbeid i Gobabis. Dette fordi skolene snart går inn i ferie. Men det virker som mange ønsker at jeg gjør en jobb her så det blir nok travelt og nok å henge fingrene i etter hvert.
Jeg skal avslutte nå og heller skrive mer om min nye tilværelse senere. For dere som lurer på om det snart kommer bilder, så blir det nok en ordning på det etter hvert.
Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.
Stor klem fra Afrikamarte
Ps: For dere som vil sende meg meldinger er nummeret +26481 4529775.
onsdag 5. august 2009
I ørkenlandets rike
Det har gått en uke siden vi steg om bord i inter cape buss for å ta fatt på turen til Namibia. Vi befinner oss fortsatt i hovedstaden Windhoek, som ligger midt i hjertet av Namibia. Windhoek betyr windy spot, og er en asfaltbelagt moderne by med høye hus og de fleste fasiliteter. Byen har ca 200000 innbyggere og er veldig amerikansk inspirert, som resten jeg har sett av det sørlige Afrika. På en måte kan Windhoek bare virke som en holywoodkulisse, som bare kan pakkes sammen i en trailer og fraktes videre etter bruk. Du vet sånn som man ser på disneyfilmer. Enda er det vinter i Namibia, men for meg som kommer fra Oppdal minner årstiden mer om sensommer enn om vinter. Klimaet er tørt, men himmelen er klar blå og solen varmer. På nettene har man behov for to dyner, men enda har det ikke vært behov for å finne frem soveposen. Etter over to ukers intens kursing i Cape Town var det godt å komme seg til Namibia. Her har vi blitt tatt godt imot av team leader Astrid fra Levanger, Score internasjonal leader Jackie og resten av Score kontoret.
Nok en gang bor vi på et kristent hostel, der Jentene deler en leilighet og guttene en annen. Fem jenter på et rom har egentlig gått veldig bra, hvis man ser bort ifra litt høylytt afrikansk synging og mobilprat til alle døgnets tider. Her i Namibia er det nemlig gratis å ringe mellom 22.00 til 06.00, og da virker det som hele Afrika er pratetrengt. Siden vi kom hit har det egentlig bare gått i kursing, spising og soving. Selv om vi har hatt fri hver ettermiddag etter kl. 19.00, har alle vært så slitne at senga har virket som det beste alternativet. For tiden har vi en liten epidemi i gruppen og en etter en har vi gått ned for telling. Jeg var så heldig å få både feber og halsbetennelse som i går resulterte i et legebesøk. Selv om legen var mer opptatt å spørre om jeg hadde svineinfluensa enn å skrive ut resept fikk jeg endelig etter tre timers venting resept på tre antibiotikatabletter. Etter og ha vært i Afrika i tre uker kan jeg skrive under på at køsystemet her ikke er det samme som hjemme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet inn i en butikk uten kø og likevel måtte ha ventet 10 minutter på å bli ekspedert, selv om det er minst fem mennesker bak kassen. Mye kokker og mye søl er nok et passende utrykk i disse sammenhengene.
Siden vi kom hit har vi vært på et community besøk i bydelen Katatura. Katatura betyr ”ikke noe sted å gjøre av seg” og man kan si at dette stemmer. Her er det blanding av alle folkeslag og alle bor i skur. Skurene er satt sammen av tre, spiker og diverse metallplater. Overalt er det hunder, barn og søppel og for en nordmann er det vanskelig å innbille seg hvordan det er å bo i slike samfunn. Gøy er det likevel når vi finner frem fotballen eller nettballen og arrangerer sport for all. Da kommer skolekledde barn fra alle kriker og kroker og deler sitt engasjement, sin sangstemme og sine smil. Og da tenker man at Score kanskje kan forandre liv gjennom sport.
”prøv og bare blende in” sa en av Score lederne til meg enn dag vi var en tur på butikken. Enklere sagt enn gjort mener jeg, når man er hvit, fregnete og rødhåret. Selv om Windhoek er en eneste stor meltingpot er nok over 95 % av befolkningen svart. Så for to dager siden ble den naive Marte Bakk selvsagt utsatt for et ran. Heldigvis var det uten dramatikk eller direkte kontakt med tyven og jeg ble bare et mastercard, en telefon og noen penger fattigere. Det er som Lisabet sa etter tyveriet. ” vi e så forbanna naiv Marte, så vi kanj itj anna gjør enn og lær det på denj harde måten”. Men så lenge ingen ble skadet får man vel bare trøste seg med at det er bare ting.
I dag er det avreisedag og snart blir Team Namibia spredt for alle vinder. Etter nesten en ukes venting fikk vi endelig vite hvor vi skal bo det neste året. Jeg skal bo i byen Gobabis som ligger 20 mil fra Windhoek. Lonely planet beskriver stedet som et bondeland og har donert bort en kvart side til å beskrive stedet. Men jeg er fornøyd og er spent på hva som venter meg der. Jeg har også fått vite at jeg skal bo med en mamma, to gutter og en far som er hjemme nå og da. Resten av detaljene er jeg fint uvitende om, men jeg gleder meg i alle fall.
Jeg skal runde av nå og lover at det kommer flere oppdateringer så snart jeg får slått meg litt til ro i mitt nye hjem. Før jeg reiser til Gobabis skal jeg reise sør i landet å slippe av Nomsa og Freeman. Vi reiser nemlig rundt og slipper av en etter en. Så det tar nok fortsatt en uke før jeg er i Gobabis.
Jeg har som dere sikkert skjønner igjen fått nytt nr som er: +26481 4529775.
Jeg har ingen nr akkurat nå, så jeg blir glad om dere sender en mld eller en mail.
Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.
Stor klem fra Afrikamarte
Nok en gang bor vi på et kristent hostel, der Jentene deler en leilighet og guttene en annen. Fem jenter på et rom har egentlig gått veldig bra, hvis man ser bort ifra litt høylytt afrikansk synging og mobilprat til alle døgnets tider. Her i Namibia er det nemlig gratis å ringe mellom 22.00 til 06.00, og da virker det som hele Afrika er pratetrengt. Siden vi kom hit har det egentlig bare gått i kursing, spising og soving. Selv om vi har hatt fri hver ettermiddag etter kl. 19.00, har alle vært så slitne at senga har virket som det beste alternativet. For tiden har vi en liten epidemi i gruppen og en etter en har vi gått ned for telling. Jeg var så heldig å få både feber og halsbetennelse som i går resulterte i et legebesøk. Selv om legen var mer opptatt å spørre om jeg hadde svineinfluensa enn å skrive ut resept fikk jeg endelig etter tre timers venting resept på tre antibiotikatabletter. Etter og ha vært i Afrika i tre uker kan jeg skrive under på at køsystemet her ikke er det samme som hjemme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet inn i en butikk uten kø og likevel måtte ha ventet 10 minutter på å bli ekspedert, selv om det er minst fem mennesker bak kassen. Mye kokker og mye søl er nok et passende utrykk i disse sammenhengene.
Siden vi kom hit har vi vært på et community besøk i bydelen Katatura. Katatura betyr ”ikke noe sted å gjøre av seg” og man kan si at dette stemmer. Her er det blanding av alle folkeslag og alle bor i skur. Skurene er satt sammen av tre, spiker og diverse metallplater. Overalt er det hunder, barn og søppel og for en nordmann er det vanskelig å innbille seg hvordan det er å bo i slike samfunn. Gøy er det likevel når vi finner frem fotballen eller nettballen og arrangerer sport for all. Da kommer skolekledde barn fra alle kriker og kroker og deler sitt engasjement, sin sangstemme og sine smil. Og da tenker man at Score kanskje kan forandre liv gjennom sport.
”prøv og bare blende in” sa en av Score lederne til meg enn dag vi var en tur på butikken. Enklere sagt enn gjort mener jeg, når man er hvit, fregnete og rødhåret. Selv om Windhoek er en eneste stor meltingpot er nok over 95 % av befolkningen svart. Så for to dager siden ble den naive Marte Bakk selvsagt utsatt for et ran. Heldigvis var det uten dramatikk eller direkte kontakt med tyven og jeg ble bare et mastercard, en telefon og noen penger fattigere. Det er som Lisabet sa etter tyveriet. ” vi e så forbanna naiv Marte, så vi kanj itj anna gjør enn og lær det på denj harde måten”. Men så lenge ingen ble skadet får man vel bare trøste seg med at det er bare ting.
I dag er det avreisedag og snart blir Team Namibia spredt for alle vinder. Etter nesten en ukes venting fikk vi endelig vite hvor vi skal bo det neste året. Jeg skal bo i byen Gobabis som ligger 20 mil fra Windhoek. Lonely planet beskriver stedet som et bondeland og har donert bort en kvart side til å beskrive stedet. Men jeg er fornøyd og er spent på hva som venter meg der. Jeg har også fått vite at jeg skal bo med en mamma, to gutter og en far som er hjemme nå og da. Resten av detaljene er jeg fint uvitende om, men jeg gleder meg i alle fall.
Jeg skal runde av nå og lover at det kommer flere oppdateringer så snart jeg får slått meg litt til ro i mitt nye hjem. Før jeg reiser til Gobabis skal jeg reise sør i landet å slippe av Nomsa og Freeman. Vi reiser nemlig rundt og slipper av en etter en. Så det tar nok fortsatt en uke før jeg er i Gobabis.
Jeg har som dere sikkert skjønner igjen fått nytt nr som er: +26481 4529775.
Jeg har ingen nr akkurat nå, så jeg blir glad om dere sender en mld eller en mail.
Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.
Stor klem fra Afrikamarte
Abonner på:
Innlegg (Atom)
