Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.
Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).
Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.
Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.
For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.
Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.
jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag
Stor klem fra Afrikamarte
fredag 20. november 2009
tirsdag 10. november 2009
1/3 ferdig!
Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.
I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.
Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.
I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.
Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.
Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.
Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte
I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.
Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.
I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.
Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.
Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.
Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte
mandag 2. november 2009
1 maaned igjen!!
Det er fest paa lokalet. Ute er himmelen mork og maanen er det eneste som lyser opp de mange flate slettene rundt Gobabis. Inne er det derimot lyst, svett og hoylytt stemning. Rundt meg danser store og smaa i cowboyhatt, boots og rutete skjorter. Jeg, Sebastian og Edgar har blitt bedt med paa boer party av et ektepar som bor paa en farm utenfor Gobabis, konen kommer fra skottland og er aaret eldre enn meg. I hjornet av lokalet staar et tomansband og spiller for de flest kjente sanger paa afrikans. Det er nok en grunn til at de spiller for denne forsamlingen for aa si det saann, tonene er ikke alltid like rene. Folelsen av aa vere paa kielfergen er ikke fremmed og vi finner oss et plastikkbord utenfor dansegulvet. Paa dansegulvet danses det en dans som virker som en blanding mellom swing og vals. Det tar ikke lenge for jeg blir bedt opp til dans av en av Gobabis lokale helter. Han er ikke fornoyd med mitt fotarbeid og mener at jeg danser for fort. Men jeg rister energisk paa hodet, hallo! Det er tross alt forste gang i mitt liv at jeg danser denne dansen. Tre timer og utallige danser senere bestemmer en svett men lykkelig gjeng at det er paa tide aa takke for seg. Vel i seng denne kvelden har jeg folelsen av at jeg igjen er 14 aar, og akkurat har kommet hjem fra en fuktig kveld paa Berghallen.
Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.
Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.
Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.
”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.
80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.
En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.
Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.
Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!
Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte
Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.
Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.
Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.
”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.
80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.
En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.
Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.
Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!
Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte
Abonner på:
Innlegg (Atom)
