Ut på tur aldri sur

Endelig kunne jeg pakke sekken, sette solbrillene på og hoppe inn i sandalene for å reise til Swakopmund. Jeg reiste en dag tidligere enn planlagt, siden reisen kan ta alt fra 6 til 20 timer. Som sagt tidligere er infrastrukturen her lite å skryte av, og man vet aldri hvor lenge man må vente før bilen faktisk går. “just a little longer sister” blir hørt ofte, men little i dette landet kan godt bety 3 timer venting. Uansett hvor irritert, lei, utålmodig man blir, så hjelper det svært lite, bussen eller bilen går ikke før den er full. Turen fra Gobabis til Swakopmund er ganske så fantastisk da variasjonen i terrenget er utrolig. Turen fra Gobabis begynner med gult langt gress, store fargerike trær, vortesvin og bavianer langs veien. Etter en times kjøring forandrer landskapet seg mer til fjellknauser og mindre vegetasjon. Noen ganger har man faktisk følelsen av å være på toppen av dovrefjell, bare at det grønne er byttet ut med sand. Etter Windhoek blir det mindre og mindre vegetasjon, til man til slutt befinner seg midt i ørkenen. Og plutselig befinner man seg i havgapet og i byen Swakopmund. Swakop er ikke likedan som resten av det jeg har sett av Namibia. Og i denne sammenheng må jeg sitere min gode venn Øystein “dette er ikke Afrika, det er Tyskland og synden”. Og etter en liten runde i byen er jeg svært så enig. Noen ganger har man mer følelsen at man skal på bar i alpene enn i Namibia, og rundt hvert et gatehjørne møter man tysktalende mennesker med caps og rumpetaske.

Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.

Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.

Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).

Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.

Stor klem fra Afrikamarte

Et hundeliv

Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….


Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.



Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:

Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.

Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)

Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.

Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.




I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!


I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?


Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.

Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme

Stor klem fra Afrikamarte

Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.

Sand i sandalene

Klokka nærmer seg ti, og jeg har allerede ventet en og halv time på at denne slitne bussen fra 80 tallet skal få sine 15 passasjerer så vi kan sette kursen mot Gobabis. En fantastisk helg i Windhoek er over og hverdagen kaller meg dessverre tilbake. I det bussen endelig setter seg i bevegelse kan jeg regne 17 passasjerer. Unge mødre med skrikende unger, en funksjonshemmet gutt, noen gamle menn, unge menn og en lite smilende sjåfør, og hvis man tror at man har sjangs på benplass er dette bare å glemme. På alle ledige plasser blir det stuvet inn pakker, plastikkposer og håndbagasje. Heldigvis får jeg plass langt frem i bussen, og utenom at jeg har en dame innenfor intimsonen min, er komforten akseptabel. I løpet av de ti første minuttene priser jeg meg lykkelig for at Namibia er såpass flatt. I de første bakkene er jeg redd bussen skal stoppe, og jeg sitter og vurderer om det kanskje går raskere å sykle neste gang. Heldigvis kommer vi oss uten stopp opp på flata og bussen med det fengende navnet “angel of the road” skyter fart. Turen fra Windhoek til Gobabis er virkelig en smakebit av det virkelige Afrika. På vegen ser jeg til min og ingen andres begeistring apekatter, struts, vortesvin og springbukk. Jeg må dessverre døyve min entusiasme, siden jeg er veldig hvit i forhold til mine med passasjerer. Etter to og en halv time og nesten et sittesår senere, kan jeg stavre meg ut av bilen, hente sekken å tusle hjem. Jeg er hjemme, og siden sist har fint
lite forandret seg.



Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:

Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.

Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.


Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.


På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H

Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg

gla ti dåkk alle :)

Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!

Min egen sjef

“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.

I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.


Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.

Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.

Stor klem fra Afrikamarte