Back in town

Jeg sitter på flyet etter tre fantastiske uker hjemme i Norge. Når jeg står med sekken på ryggen på Gardermoen har graderstokken krøpet ned mot -27 grader og jeg må innrømme for meg selv at jeg gleder meg til å komme tilbake til solen og varmen i Namibia. Etter en fem dager i Windhoek vender jeg igjen nesen mot Gobabis og fem nye måneder i plastikkstolen på kontoret på minstry of youth.

Det er varmt og luften kjennes fuktig og trykkende. Jeg sitter alene i en mørk golf fra Windhoek til Gobabis og småprater med sjåføren som heter Mcdonald. Vi prater om vær og vind da han plutselig spør om jeg er gift? Jeg svarer nei og praten stilner en stund før han sier ”i’m singel by the way”. Jeg kan bekrefte at så langt er alt på det gamle. Etter nesten to timers kjøring er jeg ”hjemme” i Gobabis og jeg kan kjenne at sommerfuglene lager kaos i magen min. Siden sist har regntiden bidratt til at slettene nå har skiftet farge fra gult til grønt og et ellers så tørt land har plutselig blitt frodig og sommerlig. Siden jeg er den eneste i bilen fra Windhoek, er Mcdonald gentleman og kjører meg til døren. På porten inn til huset blir jeg møtt med et skilt som sier at jeg skal passe meg for hunden, og jeg aner fort at bak dette skiltet ligger det en historie. Senere får jeg vite at ”the black dog” har begynt å bite folk og har allerede kommet opp i to alvorlige bitt. Likevel blir jeg bare møtt med latter når jeg spør hvorfor han fortsatt er i live. ”Marte, du må forstå at oppgaven til en vakthund er å bite folk hvis de kommer på privat grunn”. Jeg må innrømme at jeg er spent på fortsettelsen. På grunn av dette må jeg nå ha med meg en pinne hver gang jeg skal ut, ellers er det bare å glemme å komme seg inn igjen.

Regntid er noen merkelige greier og jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt blir klok på den. Ingen vet når den egentlig begynner eller slutter og det er ikke noe system i hvordan det regner. Det kan skye over på rundt to minutter og da bør man befinne seg under tak brennkvikt, ellers blir resultatet gjennomvåt på tre sekunder. Yr og småskurer finnes med andre ord ikke her. Sammen med regntiden har det også dukket opp flere innsekter og krypdyr. Blant annet tusenben på ca 20-30 cm og kakkelakker på størrelse med en knyttneve. Kakkelakkene er forresten veldig merkelige siden de knapt kan fly og gjerne havner på ryggen etter et mislykket flyforsøk. På ryggen blir de liggende å sprelle til de dør, eller blir kjørt over av en forbipasserende bil, derfor kan jeg sikkert plukke en bærepose å ta med hjem hvis noen er interessert. Med andre ord, det kryr av dem.

Ellers har jeg for tiden besøk av Hans Roger, som er min gamle nabo fra Oppdal. Siden tiden i starten alltid går litt treigt, er det veldig hyggelig å ha noen man kjenner å dele den med. Hans Roger samler inn data til sin masteroppgave og er stort sett i helene mine gjennom hele arbeidsdagen. Allerede er det mye som skjer med Score og Gobabis og tiden fremover kommer til å bli travel. Så hvis noen fortsatt vurderer å komme på besøk må dere bestemme dere i nærmeste fremtid.
Denne helgen har forresten frøken Bakk tatt på seg morsrollen, siden vertsmor og vertsfar nok en gang er på begravelse til en av Slohs søstre. Det er som han sier selv at det er godt han har så mange søsken, siden dette er andre søsteren som går bort på mindre enn tre måneder. Morsrollen går for øvrig veldig lett siden fjortisene i huset lett kan bestikkes med lange filmkvelder og is til dessert. De har til og med spist grønnsakene sine.

Som dere sikkert skjønner har jeg igjen kommet inn i livet her i Gobabis, og selv om jeg kjenner at det skal bli godt å flytte hjem til Norge, gleder jeg meg veldig til fortsettelsen.
Håper at dere ikke har fryst fast der oppe i nord.
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte