En hilsen fra livet i sanddynene

21 mil fra hovedstaden Windhoek befinner det seg et lite gjørmehull. Og midt i det gjørmehullet ligger det et slitent beige murhus, med avflassende murpuss, plastikkmøblemang, masse plastikkblomster og to sinte vakthunder. I dette hyggelige huset på prærien bor en nordmann sammen med vertsmamma, vertspappa og to yngre verstsøstre. Siden nordmannen kom tilbake har familieidyllen vert på topp, og selv om husfreden alltid brytes rundt halv seks på hverdager er nordmannen som bor i huset like blid. Vertsmor har nå bestemt at nordmannens matlagingstørke nå skal være over og de nydligeste retter må trylles frem i løpet av våren. Nordmannen selv står på sine krav om at først må handlelisten fylles med matvarer som det går an å lage mat av, istedenfor sukker og maismel. Så siden denne ordvekslingen har det ikke vert nevt noe mer om matlaging i Loopstreet. På lørdager er det felles vaskedag der alle rom får en omgang med dolerva. Sist lørdag var nordmannen så heldig å få badet. Badet som har et veldig slitent gulvdekke må ikke skrubbes eller vaskes for hardt, da kan det fort komme frem skatter som man helst skulle ønske at man aldri hadde funnet. Nordmannen har ved flere anneledninger tilbydd seg å være med på en eventuell oppussing før badet faller sammen. Men dette kommer ikke på tale før banken har gitt klarsignal for at huset kan kjøpes. Da er planen at alt skal helrenoveres og familien skal flytte i telt i hagen. Å joda det er familieidyll i Loopstreet, og hvis ingen har flyttet på løse mursteiner i muren så står huset der i morgen også.

Det er lørdag og mørke skyer står som en tett vegg rundt byen Gobabis. Jeg og Hans Roger befinner oss i en skranglete taxi fra byen til Epako. Det er dags for Sport for all og aktiviteten begynner med at vi tusler rundt i nærområdet og henter unger. I hånden har jeg en liten gutt med Sør Afrika drakt. Tillitsfull holder han hånden min helt til vi nærmer oss banen, da slipper han hånden og spretter energisk bort mot den overgrodde grusbanen. Regnet kiler oss lett på nesen, men vi bryr oss ikke så mye om det. Barna er ivrige og da er det vanskelig å si nei til et par timer med lek og morro. Siden forrige år har namvipene blitt bitt av arbeidslystbassillen og nå er det hele tre lokale frivillige som tar seg av barn i alle aldre. Vi leker og spiller fotball så grusen står rundt beina. De fleste barna har ikke sko, men det hindrer dem verken fra å gå hardt inn i duellene eller slenge seg i sanden. Glasskår er ikke noe problem, selv om det er nok av dem å skjære seg på. Siden jeg har begynt å overlate mye av ansvaret for aktiviteter til namvipene mine står jeg på sidelinjen å ser på, eller fasiliterer som det så flott heter. I hånde n får jeg plutselig en liten gutt, men store sår på nakke og kne. Han vil ikke være med å spille fotball for han vil heller holde meg i hånden, behovet for kroppskontakt er så sterkt og sammen står vi lenge tause og ser på de andre barnas ivirige lek. Det er vondt å se alle barna i Epako som alltid er overlatt til seg selv og hvor sterkt behov de har for å knytte seg til en voksenperson. Derfor er det også veldig godt å høre barnelatteren runge over sletta og alle de smås store smil. Etter hvert kommer de første store regndråpene og barna samler sammen tingene sine og forsvinner likefort som de kom, tilbake ligger en overgrodd tom grussbane, med bilspor i midten. Og jeg kan ikke unng å å tenke at kanskje har et barn i Epako fått litt ekstra tid i dag, til å være barn litt lenger.

For Hans Roger er intrykkene mange, og når jeg ikke passer inn gjor iallefall ikke han det. Med sitt vinterbleke legeme, vestlige stil og fotoapparatet ikke langt unna, tiltrekker han seg nesten mer oppmerksomhet enn vi liker. Han synes spesielt at utvalget i daligvarebutikken er spennende og stadig skal nye iser, fargerike kaker og ulikebrødsorter utprøves. Det er merkelig at noen fra min egen hjembygd befinner seg midt i svarteste Afrika, og i starten måtte jeg liksom dobbeltskjekke om det var naboen min som hadde forvillet seg hit. Det er liksom ikke vanlig med Oppdaling midt imellom herero og damara.
Til helgen er det basketball workshop, og det blir veldig spennende siden jeg aldri har laget det før. Men så langt ser det lovende ut, til og med Frank fra den Namibiske basketballforbundet skal ta turen og med så storfint besøk må det bare bli bra.

Det var alt jeg har å rapportere for denne gang, men vi snakkes snart igjen. Da får dere også høre hvordan det gikk når jeg, Hans Roger, Cathy og Øystein prøvde oss blant flodhester og krokodiller i Okavango delta i Botswana.

Kjempe stor klem til dere alle fra Afrikamarte

Back in town

Jeg sitter på flyet etter tre fantastiske uker hjemme i Norge. Når jeg står med sekken på ryggen på Gardermoen har graderstokken krøpet ned mot -27 grader og jeg må innrømme for meg selv at jeg gleder meg til å komme tilbake til solen og varmen i Namibia. Etter en fem dager i Windhoek vender jeg igjen nesen mot Gobabis og fem nye måneder i plastikkstolen på kontoret på minstry of youth.

Det er varmt og luften kjennes fuktig og trykkende. Jeg sitter alene i en mørk golf fra Windhoek til Gobabis og småprater med sjåføren som heter Mcdonald. Vi prater om vær og vind da han plutselig spør om jeg er gift? Jeg svarer nei og praten stilner en stund før han sier ”i’m singel by the way”. Jeg kan bekrefte at så langt er alt på det gamle. Etter nesten to timers kjøring er jeg ”hjemme” i Gobabis og jeg kan kjenne at sommerfuglene lager kaos i magen min. Siden sist har regntiden bidratt til at slettene nå har skiftet farge fra gult til grønt og et ellers så tørt land har plutselig blitt frodig og sommerlig. Siden jeg er den eneste i bilen fra Windhoek, er Mcdonald gentleman og kjører meg til døren. På porten inn til huset blir jeg møtt med et skilt som sier at jeg skal passe meg for hunden, og jeg aner fort at bak dette skiltet ligger det en historie. Senere får jeg vite at ”the black dog” har begynt å bite folk og har allerede kommet opp i to alvorlige bitt. Likevel blir jeg bare møtt med latter når jeg spør hvorfor han fortsatt er i live. ”Marte, du må forstå at oppgaven til en vakthund er å bite folk hvis de kommer på privat grunn”. Jeg må innrømme at jeg er spent på fortsettelsen. På grunn av dette må jeg nå ha med meg en pinne hver gang jeg skal ut, ellers er det bare å glemme å komme seg inn igjen.

Regntid er noen merkelige greier og jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt blir klok på den. Ingen vet når den egentlig begynner eller slutter og det er ikke noe system i hvordan det regner. Det kan skye over på rundt to minutter og da bør man befinne seg under tak brennkvikt, ellers blir resultatet gjennomvåt på tre sekunder. Yr og småskurer finnes med andre ord ikke her. Sammen med regntiden har det også dukket opp flere innsekter og krypdyr. Blant annet tusenben på ca 20-30 cm og kakkelakker på størrelse med en knyttneve. Kakkelakkene er forresten veldig merkelige siden de knapt kan fly og gjerne havner på ryggen etter et mislykket flyforsøk. På ryggen blir de liggende å sprelle til de dør, eller blir kjørt over av en forbipasserende bil, derfor kan jeg sikkert plukke en bærepose å ta med hjem hvis noen er interessert. Med andre ord, det kryr av dem.

Ellers har jeg for tiden besøk av Hans Roger, som er min gamle nabo fra Oppdal. Siden tiden i starten alltid går litt treigt, er det veldig hyggelig å ha noen man kjenner å dele den med. Hans Roger samler inn data til sin masteroppgave og er stort sett i helene mine gjennom hele arbeidsdagen. Allerede er det mye som skjer med Score og Gobabis og tiden fremover kommer til å bli travel. Så hvis noen fortsatt vurderer å komme på besøk må dere bestemme dere i nærmeste fremtid.
Denne helgen har forresten frøken Bakk tatt på seg morsrollen, siden vertsmor og vertsfar nok en gang er på begravelse til en av Slohs søstre. Det er som han sier selv at det er godt han har så mange søsken, siden dette er andre søsteren som går bort på mindre enn tre måneder. Morsrollen går for øvrig veldig lett siden fjortisene i huset lett kan bestikkes med lange filmkvelder og is til dessert. De har til og med spist grønnsakene sine.

Som dere sikkert skjønner har jeg igjen kommet inn i livet her i Gobabis, og selv om jeg kjenner at det skal bli godt å flytte hjem til Norge, gleder jeg meg veldig til fortsettelsen.
Håper at dere ikke har fryst fast der oppe i nord.
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte