Det er lett når man setter sine ben på norsk jord at Afrika bare blir et fjernt minne. Jeg har vært hjemme i Norge en stund og har virkelig fått kjent på følelsen i forhold til å være hjemme. Kunne hente seg et glass melk i kjøleskapet, ha internett som fungerer, et tidsperspektiv man må forholde seg til og sist men ikke minst muligheten og friheten til å gjøre hva man vil, når man vil. Det er mye man tar for gitt når man er i Norge, og det er kanskje først når man kommer seg ut av den norske bobblen at man innser hvor godt man har det. Tusen takk for all støtte i året som har gått og takk for at dere har lest bloggen min :)
Lev hver dag som den siste
stor klem fra Afrikamarte
søndag 5. september 2010
tirsdag 4. mai 2010
Mitt liv i en såpeboble?
Kanskje ikke såpeboble, men helt klart en boble. For når man bor i et land som Namibia, så langt borte fra alt som man kjenner føles det ut som tiden står stille. Alt som skjer i resten av verden går meg rett og slett hus forbi, om jeg vil det eller ikke. Man hører om Haiti, og tenker ”stakkars folk”, men så, to dager senere er livet i boblen perfekt igjen og Haiti er for lengst glemt. Verdensstjerner kan synge Haiti sanger så mye de vil uten at det påvirker oss her nede i Namibia. Likens har det vært med askeskyen som har truet luftrommene i det siste, for saken er enkel, det påvirker liksom ikke oss. Så når jeg kommer hjem må dere kanskje tåle at det vil ta litt tid før boblen sprekker og at jeg rekker både avtaler og bussen. Her begynner jo alt når det passer meg selv, og i lengden er det veldig avslappende. Så det vil nok bli merkelig å komme tilbake til et samfunn der klokken faktisk eksisterer og blir fulgt.
Det er noe som heter at ” det er stille før stormen” og det gjaldt vel også Gobabis den dagen stormen kom og satte hele byen på hodet. Dagen var en vanlig onsdag og jeg var som vanlig på kontoret. Da klokken ble ett pakket jeg sammen og gikk hjem til lunsj. Vel hjemme kom de første tordenskrallene, og noen minutter senere sto lynet rundt huset. Etter ti måneder i Namibia har jeg blitt vant med lyn, men dette var noe helt annet. Imens lynet slo ned i nabolaget, kom det et regn med dråper store som klinkekuler. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd noen sto utenfor vinduet mitt og kastet småstein på vinduene. Vannet og isen fra haglet sto inn i yttergangen og trærne utenfor sto tvikroket av den sterke vinden. Uværet varte bare en halvtime, men skadene var likevel store. I hele nabolaget kunne man finne hus uten tak og trær som hadde slått ned vegger, gjerder og yttermurer. Nesten alle veier av grus var umulig å kjøre på og overalt lå det massive trær i veien. Men det er vel også som man sier, noens nød er andres brød. For den som gnidde seg i hendene etter en liten kjøretur i nabolaget var min kjære vertsfar. Han regnet med at pengene nå ville komme strømmende siden alle kom til å hyre hans snekkerfirma til å ordne opp i kaoset. Jeg var bare glad at taket i huset mitt holdt og at familien var like hel, for dette beviste bare en ting. Man kødder ikke med mother nature.
“ Det er det jeg sier jeg Marte, du kommer til å bli her i Namibia du”, så ler han så magen rister. Verstfar har fått det for seg at jeg kommer til å gifte meg snart og dette snakker han om stort sett hele tiden. Stadig kommer han med visdomsord i forhold til hvor viktig det er at man velger den rette og tar seg god tid, når man skal velge ektemann. En annen dag viste han meg ivrig en CD med sanger som kunne spilles i bryllupet mitt. Han forventer helt klart en invitasjon hvis jeg skal gifte meg og han har allerede begynt å planlegge om han skal ta med familien eller reise alene. For som han selv sier ”vil det ikke bli veldig dyrt for flybilletter til hele familien Marte?”. Men slapp av folkens, her er det lenge til det blir noe giftemål. Det har atter en fetter i huset satt en stopper for. Vi har nemlig fått en ny fetter i huset, som bor her på ubestemt tid. Han er lang, tynn og mangler en hjørnetann, noe som gjør at smilet er lite sjarmerende. Han vasker faktisk opp på kjøkkenet, men ellers er det lite som minner om et ”karevne”. Han har likevel fått det for seg at jeg ønsker å bo i skuret hans på gården og at vi sammen kan drive med jordbruk. For han er faktisk den stolte eier av både kuer og geiter. Han går stort sett etter meg overalt og spør alltid spørsmål som jeg tror han selv vet svaret på. For eksempel når jeg står og vasker opp kan han spørre ”jasså så du står og vasker opp” eller ”hvorfor drikker du vann samtidig som du spiser middag”. Og siden han ikke vet forskjellen på she eller he, blir jeg ofte kaldt he. Så som dere sikkert skjønner er det mange smarte samtaler i loopstreet for tiden.
Kicking aids out youth festival … SCORES eget flaggskip, der rundt 700 ungdommer kommer sammen for å spille nettball, fotball, basketball eller volleyball. Dette året skulle herligheten foregå i det nordlige Namibia, hele 92 mil fra Gobabis. Sponsoren av transport til festivalen er hvert år ministry of sport, og dette året var intet unntak. Men på grunn av at noen av lagene hadde nytt alkohol på bussen i fjor, fant ministry of sport ut at de ville straffe SCORE ved å gi dem færre busser dette året. Resultatet av det ble derfor at flere av bussene måtte ta på 10-20 unger mer enn det var plass til. Men i Namibia er det ingen sak, vi er da vant til å sitte tett på buss. I bussen vår var det plass til 65, men på det meste regnet jeg 89. Heldigvis for oss var det ingen av barna som var overvektige, så det gikk stort sett to ekstra rumper på en treseters. Etter 13 timer i buss med hylende unger og ørene fulle av herero musikk kom vi endelig frem til Oshakati. Heldigvis for meg ble jeg innkvartert sammen med de andre score frivillige på et hyggelig hostell, imens de andre barna ble fordelt rundt på diverse skoler. Selv om vi alle var der, var det ikke helt klart hvilke arbeidsoppgaver vi som score frivillige hadde, men til slutt ble jeg, Stine og Lisabet satt til å være førstehjelps beredskap. Og det er utrolig hva en pille med smertestillende, litt isspray og bandasje kan gjøre. Under et tak i skyggen hadde trekløveret alle skader under kontroll, eller det vil si alt utenom ei jente som ville at vi skulle trekke en råtten tann. Da denne jenta på rundt 13 åpnet munnen kunne ikke jeg og Stine annet enn å kikke på hverandre, aldri i hele mitt liv har jeg sett så mange råtne tenner på en gang.
Festivalen minte lite om en idrettsturnering i Norge, og var preget av mye forvirring og dårlig informasjon. Noen av lagene hadde reist 150 mil i en buss for å få spille to kamper. Men på tross av en del kluss, virket det som barna hadde det gøy, og det er vel det viktigste. På kvelden hadde barna kulturinnslag fra sine lokalsamfunn og barna fra Gobabis hadde drasset med seg herero kjoler. Noe som kanskje forklarte all bagasjen alle barna hadde med seg. Etter at turneringen var ferdig hadde Gobabis fått to bronsemedaljer og var storfornøyd, støynivået i bussen nådde i alle fall nye høyder da vi forlot Oshakati. At vi i Norge hadde hatt deltagende lag fra Kristiansand i en turnering i Tromsø, er nok litt trolig hvis deltagerne hadde blitt transportert med buss. Men det er lenge siden jeg forsto at ting ikke blir gjort på samme måte her som hjemme. Det er ikke så farlig hvordan turneringer blir gjennomført, så lenge den skjer og at alle deltagerne er der. Som score frivillig må jeg si at det er litt av en opplevelse jeg er med på, og jeg blir stadig overrasket.
Sommerfuglene truer nå med å fylle magen min, ettersom jeg reiser til Tanzania på torsdag. Vissheten om at jeg kanskje skal klare å komme meg opp på Afrikas høyeste fjell er virkelig spennende. Jeg håper at alle krysser fingrene for meg neste uke, så skal dere få høre alt om turen når jeg kommer tilbake til Gobabis. Da har jeg forresten bare igjen 3 uker, så er jeg faktisk ferdig. Tenk på det dere!
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte
Det er noe som heter at ” det er stille før stormen” og det gjaldt vel også Gobabis den dagen stormen kom og satte hele byen på hodet. Dagen var en vanlig onsdag og jeg var som vanlig på kontoret. Da klokken ble ett pakket jeg sammen og gikk hjem til lunsj. Vel hjemme kom de første tordenskrallene, og noen minutter senere sto lynet rundt huset. Etter ti måneder i Namibia har jeg blitt vant med lyn, men dette var noe helt annet. Imens lynet slo ned i nabolaget, kom det et regn med dråper store som klinkekuler. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd noen sto utenfor vinduet mitt og kastet småstein på vinduene. Vannet og isen fra haglet sto inn i yttergangen og trærne utenfor sto tvikroket av den sterke vinden. Uværet varte bare en halvtime, men skadene var likevel store. I hele nabolaget kunne man finne hus uten tak og trær som hadde slått ned vegger, gjerder og yttermurer. Nesten alle veier av grus var umulig å kjøre på og overalt lå det massive trær i veien. Men det er vel også som man sier, noens nød er andres brød. For den som gnidde seg i hendene etter en liten kjøretur i nabolaget var min kjære vertsfar. Han regnet med at pengene nå ville komme strømmende siden alle kom til å hyre hans snekkerfirma til å ordne opp i kaoset. Jeg var bare glad at taket i huset mitt holdt og at familien var like hel, for dette beviste bare en ting. Man kødder ikke med mother nature.
“ Det er det jeg sier jeg Marte, du kommer til å bli her i Namibia du”, så ler han så magen rister. Verstfar har fått det for seg at jeg kommer til å gifte meg snart og dette snakker han om stort sett hele tiden. Stadig kommer han med visdomsord i forhold til hvor viktig det er at man velger den rette og tar seg god tid, når man skal velge ektemann. En annen dag viste han meg ivrig en CD med sanger som kunne spilles i bryllupet mitt. Han forventer helt klart en invitasjon hvis jeg skal gifte meg og han har allerede begynt å planlegge om han skal ta med familien eller reise alene. For som han selv sier ”vil det ikke bli veldig dyrt for flybilletter til hele familien Marte?”. Men slapp av folkens, her er det lenge til det blir noe giftemål. Det har atter en fetter i huset satt en stopper for. Vi har nemlig fått en ny fetter i huset, som bor her på ubestemt tid. Han er lang, tynn og mangler en hjørnetann, noe som gjør at smilet er lite sjarmerende. Han vasker faktisk opp på kjøkkenet, men ellers er det lite som minner om et ”karevne”. Han har likevel fått det for seg at jeg ønsker å bo i skuret hans på gården og at vi sammen kan drive med jordbruk. For han er faktisk den stolte eier av både kuer og geiter. Han går stort sett etter meg overalt og spør alltid spørsmål som jeg tror han selv vet svaret på. For eksempel når jeg står og vasker opp kan han spørre ”jasså så du står og vasker opp” eller ”hvorfor drikker du vann samtidig som du spiser middag”. Og siden han ikke vet forskjellen på she eller he, blir jeg ofte kaldt he. Så som dere sikkert skjønner er det mange smarte samtaler i loopstreet for tiden.
Kicking aids out youth festival … SCORES eget flaggskip, der rundt 700 ungdommer kommer sammen for å spille nettball, fotball, basketball eller volleyball. Dette året skulle herligheten foregå i det nordlige Namibia, hele 92 mil fra Gobabis. Sponsoren av transport til festivalen er hvert år ministry of sport, og dette året var intet unntak. Men på grunn av at noen av lagene hadde nytt alkohol på bussen i fjor, fant ministry of sport ut at de ville straffe SCORE ved å gi dem færre busser dette året. Resultatet av det ble derfor at flere av bussene måtte ta på 10-20 unger mer enn det var plass til. Men i Namibia er det ingen sak, vi er da vant til å sitte tett på buss. I bussen vår var det plass til 65, men på det meste regnet jeg 89. Heldigvis for oss var det ingen av barna som var overvektige, så det gikk stort sett to ekstra rumper på en treseters. Etter 13 timer i buss med hylende unger og ørene fulle av herero musikk kom vi endelig frem til Oshakati. Heldigvis for meg ble jeg innkvartert sammen med de andre score frivillige på et hyggelig hostell, imens de andre barna ble fordelt rundt på diverse skoler. Selv om vi alle var der, var det ikke helt klart hvilke arbeidsoppgaver vi som score frivillige hadde, men til slutt ble jeg, Stine og Lisabet satt til å være førstehjelps beredskap. Og det er utrolig hva en pille med smertestillende, litt isspray og bandasje kan gjøre. Under et tak i skyggen hadde trekløveret alle skader under kontroll, eller det vil si alt utenom ei jente som ville at vi skulle trekke en råtten tann. Da denne jenta på rundt 13 åpnet munnen kunne ikke jeg og Stine annet enn å kikke på hverandre, aldri i hele mitt liv har jeg sett så mange råtne tenner på en gang.
Festivalen minte lite om en idrettsturnering i Norge, og var preget av mye forvirring og dårlig informasjon. Noen av lagene hadde reist 150 mil i en buss for å få spille to kamper. Men på tross av en del kluss, virket det som barna hadde det gøy, og det er vel det viktigste. På kvelden hadde barna kulturinnslag fra sine lokalsamfunn og barna fra Gobabis hadde drasset med seg herero kjoler. Noe som kanskje forklarte all bagasjen alle barna hadde med seg. Etter at turneringen var ferdig hadde Gobabis fått to bronsemedaljer og var storfornøyd, støynivået i bussen nådde i alle fall nye høyder da vi forlot Oshakati. At vi i Norge hadde hatt deltagende lag fra Kristiansand i en turnering i Tromsø, er nok litt trolig hvis deltagerne hadde blitt transportert med buss. Men det er lenge siden jeg forsto at ting ikke blir gjort på samme måte her som hjemme. Det er ikke så farlig hvordan turneringer blir gjennomført, så lenge den skjer og at alle deltagerne er der. Som score frivillig må jeg si at det er litt av en opplevelse jeg er med på, og jeg blir stadig overrasket.
Sommerfuglene truer nå med å fylle magen min, ettersom jeg reiser til Tanzania på torsdag. Vissheten om at jeg kanskje skal klare å komme meg opp på Afrikas høyeste fjell er virkelig spennende. Jeg håper at alle krysser fingrene for meg neste uke, så skal dere få høre alt om turen når jeg kommer tilbake til Gobabis. Da har jeg forresten bare igjen 3 uker, så er jeg faktisk ferdig. Tenk på det dere!
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte
søndag 18. april 2010
Ferie med noen fartsdumper
Det er lenge siden sist nå, og jeg har fått noen bekymringsmeldinger i forhold til min eksistens i det siste. Derfor er det også på høy tid at jeg oppdaterer bloggen min med litt nytt fra den sørlige halvkule. Etter nesten 8 måneder uten feriedager, var det endelig tid for å komme seg ut av prærien og oppleve det som man leser om i lonely planet. Men før jeg kom så langt måtte Gobabis arrangere independence tournament.
Den 13. mars skulle indpendence tournament i regi av god Score ånd arrangeres. På forhånd hadde vi forbredt oss på det meste (trodde jeg) og dagen skulle etter planen gå knirkefritt. Men som vanlig går ingen ting som planlagt her i Gobabis og da klokka var 8.00 og turneringen skulle starte manglet vi alle fotballagene på guttesiden, ett volleyballag, ett nettballag og to jentelag i fotball. Så da gjensto det bare å sette seg ned å vente, for selv om vi på forhånd var enig om å diskvalifisere lag som kom for sent, virket det som regelen allerede hadde gått i glemmeboken. Da klokka var 12.30 og turneringen måtte avsluttes hadde følgende skjedd: en av mine frivillige hadde slått til en annen frivillig med sekken sin, to lag hadde blitt disket på grunn av juks, finalen mellom guttene i fotball måtte spilles om igjen og det var så mye krangling mellom de lokale frivillige at noen av dem til slutt gikk. Det var da det slo meg, jeg trenger virkelig en ferie.
Ferien skulle dette året tilbringes sammen med mamma og pappa, og senere med Line som jobber i Sør Afrika. Selvsagt jobbet flyselskapet til mamma og pappa etter den afrikanske klokken, noe som gjorde at de kom 16 timer senere enn planlagt. Etter noen timers søvn i Windhoek gikk turen til Sossusvlei i Namib ørkenen, verdens eldste ørken. Her ligger noen av verdens største sanddyner som ruver hele 400 meter over bakken. Selvsagt var vi ikke alene på turen og i reisefølget hadde vi en tre amerikanere, en franskmann, en sveitserinne og en nederlender. Under hele oppholdet bodde vi i telt, men teltplassen var liksom ikke bare en teltplass i skauen. Den hadde dusjanlegg, der man kunne dusje samtidig som man beskuet stjernehimmelen, et stort svømmebasseng og bar med de fleste drinker og fasiliteter. Jeg kan si at denne plassen hadde lite til felles med Gjevilvasshytta. Siden vi var en familie på tre måtte jeg dele telt med Esther fra Sveits, som for øvrig tydeligvis ikke hadde brukt deodorant på en stund.
I femtiden dagen etter gikk turen til Sossusvlei, der noen sanddyner skulle bestiges. Vi begynte turen med å bestige dune 45 som er 120 meter høy, noe som var barneskirenn for tre spreke nordmenn. Vi var klare for den store utfordringen Big Daddy, som er dobbelt så høy. Så i takt med at temperaturen steg til 45 grader, klatret 2 nordmenn, en franskmann og to amerikanere på toppen av Big Daddy. For en tur og for en utsikt! Etter toppturen fortsatte turen til dalen Deadvlei. Her har det vært en liten sjø, men siden vannforsyningen stoppet er det nå bare uttørket stein og døde trær. Fra deidvlei gikk vi deretter til Sossusvlei og reiste til slutt tilbake til inngangsporten til parken for en herlig lunsj i det fri.
Etter en tredagers tur i ørkenlandskap bars det tilbake til Windhoek, og videre til en lodge 1 times kjøring fra Gobabis. Her skulle mamma, pappa og guiden selv få kose seg med ville dyr og litt luksus. Vi fikk sett gepard, leopard, vortesvin, nesehorn, giraffer, hunder, katter, elefanter og masse annet på både to og 16 bein. Med andre ord et meget vellykket opphold, der vi delte en leilighet med fantastisk interiør som mamma Turid ikke kunne få prist nok. Setninger som ”dæ hær skulla ho Monica ha sjitt”, ”vent Oddemanj og Marte, ikke tåk tå dåkk skoon enda slik at oss kanj tåk bilde tå kor fint dæ æ her” eller ”nei dæ æ så fint her at her kunna e værre leng” ble hørt ofte.
Etter en dag i sus og dus bars det videre på dårlig vei til Gobabis. Dessverre var det meste mamma og pappa fikk sett herifra selve handlegaten og bunnen av en toalettskål. Den første dagen møtte mine riktige foreldre mine vertsforeldre, og snakk om kulturutveksling. På kvelden ba vi dem ut på restaurant og jeg kan si at det var populært at man fikk kjøpe det man ville på menyen uten å betale for det selv. Jeg tror vertsmoren min spiste mer enn hun hadde godt av for å si det sånn. Dagen etter var planen at jeg skulle vise dem rundt i mitt lokalsamfunn, men isteden ble dagen tilbrakt på do eller i sengen. Familien Bakk hadde tydeligvis fått i seg noe som magen ikke likte og resultatet ble til en aldri så liten matforgiftning. Og den store frågan ble plutselig ”klarer vi å komme oss på morgendagens fly til cape town?”.
Men er man vikinger, så er man vikinger og dagen etter satt tre slitne, men fornøyde nordmenn på flyet til Cape Town. Her ventet himmelske senger på 33 backpacker south, Robben island, hvite strender og Table montain på oss. Dessverre er det noe som heter at en ulykke sjelden kommer alene, og dessverre for oss hadde værgudene bestemt seg for å ta over uturen vår og bringe den til Cape Town. På grunn av dårlig vær fikk vi aldri sett Robben Island eller toppen av Table montain. Men vi gjorde det beste ut av det og fikk spist himmelsk sushi og brukt tid på en guidet tur i en av verdens flotteste byer. Tiden går som vanlig alt for fort i godt selskap og hjemreisedagen kom alt for fort. Etter 9 dagers opplevelsesferie reiste nordmennene hjem igjen, kanskje ikke så mye brunere enn da de kom, men i alle fall noen opplevelser rikere.
Tilbake på 33 south backpackers sto en Oppdalingen igjen med noen flere feriedager å slå i hjel. Sammen med Line Kyllingstad, opprinnelig fra Jæren skulle hun reise til Zambia morgenen etter. Dessverre ville legen på sykehuset det annerledes og rommet tigerburg på backpackeren ble booket i to ekstra døgn. Etter noen sykedager og en stor antibiotikakur senere var det endelig dags for å reise til Zambia, nærmere bestemt Livingstone. Varmen slo imot oss da vi gikk ut av flyet og i det fjerne kunne vi se stimen fra Viktoria falls. Livingstone er en stor by i Zambia, men har lite til felles med store byer i Namibia. Zambia er det virkelige Afrika! Gateselgere, masse rare lukter, dårlige veier, slitte bygninger, mennesker med ting på hodet og dyr i gatene var blant annet det som møtte oss. Siden vi allerede hadde mistet to dager hadde vi ingen tid å miste, så samme dag som vi ankom sto vicktoria falls på planen, en helt gedigen foss som kan ta pusten fra deg på mer enn en måte. Flotte gangveier, salgsboder og regnfrakkutleie var det som møtte oss innenfor parkens gjerder og jeg og Line tok turen innenfor for å beskue fossens mysterier så nærme som mulig. Vi hadde nemlig hørt at det gikk an å hoppe strikk der, noe som Line mer enn meg var gira på. Men heldigvis for meg var vi forsene, og etter at vi nesten ble spist av en bavian bars det hjem for to søkkvåte norske jenter. Vi trodde nemlig ikke på regnfrakkutleiegutta som mente at vi ble bløte uten jakke. Vi skulle kanskje ha hørt på dem, for enden på visa var at vi nesten ble en like stor turistattraksjon som fossen selv den dagen, siden vi hadde gjort det sjakktrekket å ta på hvite t-skjorter. Jeg vet egentlig ikke hvor gøy det er å bli tatt bilde av med italienere i 50 års alderen i lengden.
Dagen etter bars det til Zimba, hjembyen til Øyvind som jobber som score frivillig i Zambia. Helt fantastisk å få oppleve kulturen og livet så tett innpå som denne dagen. Etter en humpete busstur fra Livingstone hoppet vi av i en skurlandsby, med gamledagse matmarked og kvinner som solgte stekte maiskolber langs veikanten. Selv om magen min fortsatt demonstrerte kunne ingen ting stoppe oss fra å nyte denne siden av det sørlige Afrika i form av mat rett fra gaten. Etter noen timer i Zimba ble vi plukket opp av ytligere to Score frivillige Lise og Bjørnar og ferden gikk mot grensen til Namibia.
Tidenes roadtrip var i gang og på to dager tilbakela denne gjengen en tullete distanse, nesten uten mål og mening. Vi storkoste oss, men tilbrakte alt for mye tid på vegen. For min og Lines del var dette topp, siden vi kommer nærmere og nærmere Windhoek. For de andre som skulle tilbake, var nok distansen på 150 mil mer til besvær enn fryd. Etter mye kjøring kom jeg og Line første påskedag til Windhoek, som var siste stoppested for årets påskeferie. Her fikk vi frastjålet telefon og kamera, men koste oss likevel med våre svenske musikkvenner Erik og Johan. Dette er nok den mest strabasiøse ferien jeg noen gang er har vært på, men likevel er det flott å få disse opplevelsene. Jeg kunne fortalt dere så mye mer om denne ferien, men jeg vil heller fortelle mer når jeg kommer hjem og jeg kan vise bilder fra alle turene.
I dag har jeg feiret bursdagen min i Gobabis. Noe som har vært en ganske annerledes feiring enn hva jeg er vant til. Vi har spist kake og drukket brus, men for meg har det virket som maten har vært mer viktig enn meg, jeg endte opp med å løpe inn og ut av kjøkkenet for å servere mannfolkene i huset. Vertsforeldrene mine begynte også å krangle da vertsmor plutselig måtte på bibelskole midt i forberedelsene. Vertsfar har ikke en gang gratulert meg med dagen, men som min vertsmor sier. ”vi feirer ikke bursdager i svarte familier, da må man be så mange og da blir det dyrt”. Hun har kanskje et poeng, siden alle i hererofamiliene er nærmere slekt enn søskenbarn.
Neste uke skal jeg skrive litt mer om det dagligdagse livet mitt i Gobabis, men for denne gang er det dags å finne sengen og vente på at ny arbeidsuke skal begynne. Til uken reiser jeg til Oshakati for å være med på score sin egen KICKING AIDS OUT FESTIVAL, men den får dere høre mer om neste gang.
Tusen takk for alle hilsinger på bursdagen min, det har jeg satt veldig pris på.
Håper dere ikke kommer bort i tåka og at alle holder seg friske og raske.
Stor klem fra Afrikamarte
Den 13. mars skulle indpendence tournament i regi av god Score ånd arrangeres. På forhånd hadde vi forbredt oss på det meste (trodde jeg) og dagen skulle etter planen gå knirkefritt. Men som vanlig går ingen ting som planlagt her i Gobabis og da klokka var 8.00 og turneringen skulle starte manglet vi alle fotballagene på guttesiden, ett volleyballag, ett nettballag og to jentelag i fotball. Så da gjensto det bare å sette seg ned å vente, for selv om vi på forhånd var enig om å diskvalifisere lag som kom for sent, virket det som regelen allerede hadde gått i glemmeboken. Da klokka var 12.30 og turneringen måtte avsluttes hadde følgende skjedd: en av mine frivillige hadde slått til en annen frivillig med sekken sin, to lag hadde blitt disket på grunn av juks, finalen mellom guttene i fotball måtte spilles om igjen og det var så mye krangling mellom de lokale frivillige at noen av dem til slutt gikk. Det var da det slo meg, jeg trenger virkelig en ferie.
Ferien skulle dette året tilbringes sammen med mamma og pappa, og senere med Line som jobber i Sør Afrika. Selvsagt jobbet flyselskapet til mamma og pappa etter den afrikanske klokken, noe som gjorde at de kom 16 timer senere enn planlagt. Etter noen timers søvn i Windhoek gikk turen til Sossusvlei i Namib ørkenen, verdens eldste ørken. Her ligger noen av verdens største sanddyner som ruver hele 400 meter over bakken. Selvsagt var vi ikke alene på turen og i reisefølget hadde vi en tre amerikanere, en franskmann, en sveitserinne og en nederlender. Under hele oppholdet bodde vi i telt, men teltplassen var liksom ikke bare en teltplass i skauen. Den hadde dusjanlegg, der man kunne dusje samtidig som man beskuet stjernehimmelen, et stort svømmebasseng og bar med de fleste drinker og fasiliteter. Jeg kan si at denne plassen hadde lite til felles med Gjevilvasshytta. Siden vi var en familie på tre måtte jeg dele telt med Esther fra Sveits, som for øvrig tydeligvis ikke hadde brukt deodorant på en stund.
I femtiden dagen etter gikk turen til Sossusvlei, der noen sanddyner skulle bestiges. Vi begynte turen med å bestige dune 45 som er 120 meter høy, noe som var barneskirenn for tre spreke nordmenn. Vi var klare for den store utfordringen Big Daddy, som er dobbelt så høy. Så i takt med at temperaturen steg til 45 grader, klatret 2 nordmenn, en franskmann og to amerikanere på toppen av Big Daddy. For en tur og for en utsikt! Etter toppturen fortsatte turen til dalen Deadvlei. Her har det vært en liten sjø, men siden vannforsyningen stoppet er det nå bare uttørket stein og døde trær. Fra deidvlei gikk vi deretter til Sossusvlei og reiste til slutt tilbake til inngangsporten til parken for en herlig lunsj i det fri.
Etter en tredagers tur i ørkenlandskap bars det tilbake til Windhoek, og videre til en lodge 1 times kjøring fra Gobabis. Her skulle mamma, pappa og guiden selv få kose seg med ville dyr og litt luksus. Vi fikk sett gepard, leopard, vortesvin, nesehorn, giraffer, hunder, katter, elefanter og masse annet på både to og 16 bein. Med andre ord et meget vellykket opphold, der vi delte en leilighet med fantastisk interiør som mamma Turid ikke kunne få prist nok. Setninger som ”dæ hær skulla ho Monica ha sjitt”, ”vent Oddemanj og Marte, ikke tåk tå dåkk skoon enda slik at oss kanj tåk bilde tå kor fint dæ æ her” eller ”nei dæ æ så fint her at her kunna e værre leng” ble hørt ofte.
Etter en dag i sus og dus bars det videre på dårlig vei til Gobabis. Dessverre var det meste mamma og pappa fikk sett herifra selve handlegaten og bunnen av en toalettskål. Den første dagen møtte mine riktige foreldre mine vertsforeldre, og snakk om kulturutveksling. På kvelden ba vi dem ut på restaurant og jeg kan si at det var populært at man fikk kjøpe det man ville på menyen uten å betale for det selv. Jeg tror vertsmoren min spiste mer enn hun hadde godt av for å si det sånn. Dagen etter var planen at jeg skulle vise dem rundt i mitt lokalsamfunn, men isteden ble dagen tilbrakt på do eller i sengen. Familien Bakk hadde tydeligvis fått i seg noe som magen ikke likte og resultatet ble til en aldri så liten matforgiftning. Og den store frågan ble plutselig ”klarer vi å komme oss på morgendagens fly til cape town?”.
Men er man vikinger, så er man vikinger og dagen etter satt tre slitne, men fornøyde nordmenn på flyet til Cape Town. Her ventet himmelske senger på 33 backpacker south, Robben island, hvite strender og Table montain på oss. Dessverre er det noe som heter at en ulykke sjelden kommer alene, og dessverre for oss hadde værgudene bestemt seg for å ta over uturen vår og bringe den til Cape Town. På grunn av dårlig vær fikk vi aldri sett Robben Island eller toppen av Table montain. Men vi gjorde det beste ut av det og fikk spist himmelsk sushi og brukt tid på en guidet tur i en av verdens flotteste byer. Tiden går som vanlig alt for fort i godt selskap og hjemreisedagen kom alt for fort. Etter 9 dagers opplevelsesferie reiste nordmennene hjem igjen, kanskje ikke så mye brunere enn da de kom, men i alle fall noen opplevelser rikere.
Tilbake på 33 south backpackers sto en Oppdalingen igjen med noen flere feriedager å slå i hjel. Sammen med Line Kyllingstad, opprinnelig fra Jæren skulle hun reise til Zambia morgenen etter. Dessverre ville legen på sykehuset det annerledes og rommet tigerburg på backpackeren ble booket i to ekstra døgn. Etter noen sykedager og en stor antibiotikakur senere var det endelig dags for å reise til Zambia, nærmere bestemt Livingstone. Varmen slo imot oss da vi gikk ut av flyet og i det fjerne kunne vi se stimen fra Viktoria falls. Livingstone er en stor by i Zambia, men har lite til felles med store byer i Namibia. Zambia er det virkelige Afrika! Gateselgere, masse rare lukter, dårlige veier, slitte bygninger, mennesker med ting på hodet og dyr i gatene var blant annet det som møtte oss. Siden vi allerede hadde mistet to dager hadde vi ingen tid å miste, så samme dag som vi ankom sto vicktoria falls på planen, en helt gedigen foss som kan ta pusten fra deg på mer enn en måte. Flotte gangveier, salgsboder og regnfrakkutleie var det som møtte oss innenfor parkens gjerder og jeg og Line tok turen innenfor for å beskue fossens mysterier så nærme som mulig. Vi hadde nemlig hørt at det gikk an å hoppe strikk der, noe som Line mer enn meg var gira på. Men heldigvis for meg var vi forsene, og etter at vi nesten ble spist av en bavian bars det hjem for to søkkvåte norske jenter. Vi trodde nemlig ikke på regnfrakkutleiegutta som mente at vi ble bløte uten jakke. Vi skulle kanskje ha hørt på dem, for enden på visa var at vi nesten ble en like stor turistattraksjon som fossen selv den dagen, siden vi hadde gjort det sjakktrekket å ta på hvite t-skjorter. Jeg vet egentlig ikke hvor gøy det er å bli tatt bilde av med italienere i 50 års alderen i lengden.
Dagen etter bars det til Zimba, hjembyen til Øyvind som jobber som score frivillig i Zambia. Helt fantastisk å få oppleve kulturen og livet så tett innpå som denne dagen. Etter en humpete busstur fra Livingstone hoppet vi av i en skurlandsby, med gamledagse matmarked og kvinner som solgte stekte maiskolber langs veikanten. Selv om magen min fortsatt demonstrerte kunne ingen ting stoppe oss fra å nyte denne siden av det sørlige Afrika i form av mat rett fra gaten. Etter noen timer i Zimba ble vi plukket opp av ytligere to Score frivillige Lise og Bjørnar og ferden gikk mot grensen til Namibia.
Tidenes roadtrip var i gang og på to dager tilbakela denne gjengen en tullete distanse, nesten uten mål og mening. Vi storkoste oss, men tilbrakte alt for mye tid på vegen. For min og Lines del var dette topp, siden vi kommer nærmere og nærmere Windhoek. For de andre som skulle tilbake, var nok distansen på 150 mil mer til besvær enn fryd. Etter mye kjøring kom jeg og Line første påskedag til Windhoek, som var siste stoppested for årets påskeferie. Her fikk vi frastjålet telefon og kamera, men koste oss likevel med våre svenske musikkvenner Erik og Johan. Dette er nok den mest strabasiøse ferien jeg noen gang er har vært på, men likevel er det flott å få disse opplevelsene. Jeg kunne fortalt dere så mye mer om denne ferien, men jeg vil heller fortelle mer når jeg kommer hjem og jeg kan vise bilder fra alle turene.
I dag har jeg feiret bursdagen min i Gobabis. Noe som har vært en ganske annerledes feiring enn hva jeg er vant til. Vi har spist kake og drukket brus, men for meg har det virket som maten har vært mer viktig enn meg, jeg endte opp med å løpe inn og ut av kjøkkenet for å servere mannfolkene i huset. Vertsforeldrene mine begynte også å krangle da vertsmor plutselig måtte på bibelskole midt i forberedelsene. Vertsfar har ikke en gang gratulert meg med dagen, men som min vertsmor sier. ”vi feirer ikke bursdager i svarte familier, da må man be så mange og da blir det dyrt”. Hun har kanskje et poeng, siden alle i hererofamiliene er nærmere slekt enn søskenbarn.
Neste uke skal jeg skrive litt mer om det dagligdagse livet mitt i Gobabis, men for denne gang er det dags å finne sengen og vente på at ny arbeidsuke skal begynne. Til uken reiser jeg til Oshakati for å være med på score sin egen KICKING AIDS OUT FESTIVAL, men den får dere høre mer om neste gang.
Tusen takk for alle hilsinger på bursdagen min, det har jeg satt veldig pris på.
Håper dere ikke kommer bort i tåka og at alle holder seg friske og raske.
Stor klem fra Afrikamarte
fredag 12. mars 2010
Et lite vink før ferien
Ringerklokken river meg ut av søvnen og viser 05.45, alt for tidlig tenker jeg og stabler meg sakte men sikkert ut av sengen. Ute skinner fortsatt månen når jeg endelig søvndrukken får slept meg inn på kjøkkenet. jeg finner frem det nyinnkjøpte grovbrødet mitt som hadde smakt fortreffelig med leverpostein, brunost, rekesalat, eller noe annet snadder jeg ville ha funnet i kjøleskapet på Oppdal. Her i Gobabis er realiteten noe annet og jeg må klare meg med sukkersyltetøyet som garantert blir sittende hvis du slenger det i veggen. I dag er det tid for zone mesterskapet i friidrett og jeg har fått det ærefulle oppdraget med å holde kontrollen på alle tidene. Tidene skrives på en liten lapp som gis til sekretariatet, etter at alle tidene er fylt ut. Til å sitte på har vi fått utdelt en trapp med tak slik at vi ikke skal bli solbrent, eller rettere sagt den eneste hvite på benken (meg) ikke skal bli solbrent. Å være sjef for denne gjengen er ikke lett, siden de fleste er mer opptatt med å skravle om gårsdagens hendelser enn og faktisk følge med på startskuddet. Som regel pipes det lenge etter at startskuddet har gått og flere barn ble nok snytt for en ny rekord denne dagen. En annen faktor som også har stor innvirkning på tidtakingen er at mange av deltakerne er barna til tidtakerne. På grunn av dette må jeg stadig hente tak i en eller annen tidtaker som istedenfor å ta tiden er opptatt med å heie på en sønn eller en datter. Det var heller ikke sjelden denne dagen at vi manglet tiden på en av plassene siden den ansvarlige for tiden, fant ut at han eller hun trengte en pause. Selvsagt uten å melde fra til verken meg eller andre, jeg kan fortelle dere at tålmodighetsstrikken ble tøyd litt lenger denne dagen også.
Solen står høyt på himmelen og jeg er på tur hjem etter nok et friidrettstevne. Hodepinen banker i tinningene av all ropingen fra ivrige hereroer, som aldri klarer å si en setning uten å rope. På vei hjem møter jeg en av guttene fra de kjente Zula boys. Han gjenkjenner meg og vi begynner å småsnakke litt. etter at guttene var med i et nederlandsk teaterprosjekt fikk de virkelig smake på berømmelsen og lenge var de fullbooket over hele Namibia, nå noen måneder etterpå er pengene borte og guttene går igjen på gatene på jakt etter søppel, bråk eller en dollar her og der. Dette er kanskje medaljens bakside når det gjelder utviklingsprosjekter, hvem tar over når vi ikke lenger er der? I krysset ved ministry of youth, finner gutten en kamerat som er like fillete og møkkete som seg selv og veiene våre skilles. Jeg tusler hjem og finner som vanlig en sort hund med hodet på skakke, en gammel bestemor under et tre og to bråkete tenåringer, som til sin fars store fortvilelse er mer opptatt av telefonen sin enn leksene.
Kjært barn har mange navn og her i Namibia stemmer nok det i forhold til meg. Jeg heter i Namibia Marti, Marty, Martin, Machte og min favoritt Matte. Olga gammeltanta som skulle reise sist søndag for en uke siden bor fortsatt hos oss. Hun skal alltid være en uke, men det ender som regel opp med noen måneder. Hver dag sier hun” så Matte, du vil ikke lære herero du?”. Og når jeg svarer får jeg alltid en hul latter i gjengjeld. Min vertsmor er lei av gjesten vår allerede og sa her om dagen at ”jeg har lært at jeg ikke må begynne å snakke når jeg ser henne, gjør jeg det holder hun det gående for alltid”. Jeg skjønner imidlertid Olga godt, når det gjelder det å være selskapssjuk, hva kan man forvente når man tilbringer 12 timer med radioen sin hver dag.
Sykkelen min punkterer cirka annenhver dag på grunn av alt for mange torner i på vegen, derfor må også jeg ty til skrangletaxi noen ganger når tiden ikke strekker til. Taxien i Gobabis er byens sladresentral og de fleste temaer blir tatt opp her. Siden jul har antall taxier blitt mangedoblet og kampen om kundene blir til tider nesten plagsomt. Sjåførene av skranglebilene er veldig ulike, noen svarer så vidt når man hopper inn, imens andre skravler så mye at man ikke kan komme seg fort nok ut. Her om dagen hadde jeg hatt en litt dårlig dag da jeg hoppet inn i bilen til en mann med et aldeles så lite problem. Så etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi skulle løse problemet til hverandre. Selvsagt var hans problem så stort at jeg aldri fikk diskutert mitt, men jeg synes at hans problem var så stort at mitt bleknet i forhold. Han hadde nemlig kjøpt seg en kombi (minibuss) som han skulle transportere lærere til skolene utenfor Gobabis med. Problemet var at han måtte betale 5000 namibiske dollar for å reparere bilen, slik at han kunne begynne å transportere lærerne uken etter. Det morsomme var at han hadde allerede skrevet under på kontrakten med lærerne uten at han hadde bil. Enden på visen var at vi ikke fant noen god løsning på problemet siden faktumet var at han ikke hadde noen rik onkel i Amerika og taxituren ikke tok mer enn 5 minutter.
Middagen er akkurat fortært og jeg måtte kokkelere for min late vertsfar siden resten av familien er i Windhoek for helgen. I skrivende stund har jeg igjen 24 timer til jeg endelig kan ta meg en etterlengtet ferie. Den siste uken har vært preget av mye stress siden vi i morgen endelig skal arrangere independence tournament på Legare stadium. Oppmøtet av lag er noe skrøpelig, men vi har i alle fall nok lag til at vi kan sende alle sportskodene til kicking aids out festival i Oshakati (nord i Namibia). Vi har hatt mye møtevirksomhet, uten at planleggingen har vært på topp. Likevel ser det ut som at vi nå har det meste under kontroll, selv om jeg kanskje må steppe inn som fotball dommer i morgen. (megagulp). På toppen av stresset denne uken har kontoret som er eid av staten vært uten strøm og vann. Årsaken til dette er at staten ikke har penger nok til å betale sine regninger, og mine kollegaer på kontoret har lest mer aviser på en dag enn noen sinne. Så som dere sikkert skjønner går livet sin gang og jeg ser virkelig frem mot å ta en pause fra hverdagen å kunne plukke opp mine kjære foreldre på flyplassen om en uke.
På grunn av min ferie blir det nok lite blogging fremover, men jeg lover at dere skal få en laaaaaaaaang update når jeg kommer tilbake. Derfor gjenstår det bare for meg å ønske dere en riktig god påske og så høres vi snart. Og i mellomtiden kan dere jo kose dere med et nytt leserinnlegg i OPP.
Savner dere alle
Stor klem fra Afrikamarte
søndag 28. februar 2010
Grip dagen
Namibia, land of the brave er helt klart kontrastenes land. I dette landet er en flaske øl billigere enn en flaske vann og det er nok flere hunder enn mennesker. Landet er en smeltedigel av stammer og gamle kulturer og det er ikke hele tiden like enkelt å se i hvilken retning utviklingen går. Med noen av verdens største forskjeller mellom fattige og rike og en urovekkende hiv og aids problematikk har nok landet mange utfordringer i fremtiden. Pappaen min bruker ofte å si ”oss ha vunne ti lotto, oss som æ fødj i Norge” og jo lenger tid jeg tilbringer i Namibia, jo sikrere blir jeg på at han har rett. Det er noe som heter at man er sin egen lykkes smed, og i mange tilfeller stemmer nok dette. Men hva når foreldrene dine drikker bort de få dollarene de har, slik at deres sju barn ikke lenger kan gå på skolen. Hva skjer da med like rettigheter og tanken om å skape sin egen fremtid. Jeg ser dem hele tiden, barn med slitte, hullete klær som løper rundt i gjenger i sentrum av byen. Disse barna har ikke annet å gjøre enn å tigge penger, rote i søppelbøtter og bli jaget bort av sinte butikkeiere. Min vertsfar har nok nevnt flere ganger at kanskje bakgrunnen til alle gateungene er at de alle får for mange barn, slik at det blir vanskelig å holde styr på dem. Dette kan nok være en av problemene, et annet er at mange av disse barna er foreldreløse og fort ender opp hos noen slektninger som ikke bryr seg nok til å ta vare på dem. Og det er her historien om min gode venninne Johanna kommer inn.
Noen tenker nok at vi nordmenn som reiser til Afrika for å bidra med bistandsprosjekter er noen hverdagshelter, men de virkelige heltene de finnes her, og det er ikke bare en av dem. Johanna er en av mine mest aktive namviper som bor i et slitt murhus i Epako. I dag bor hun hos søsterens far, hans kone, og en skokk med tanteunger. Tatt i betraktning er livet Johanna lever i dag, bra i forhold til hvordan det kunne ha vært. Før Johanna fylte 10 år hadde hun mistet begge foreldrene sine og ble flyttet på gården til sin bestemor. Bestemoren som egentlig ikke hadde råd til å ha henne, fikk likevel skrapt sammen nok penger til å få henne på skolen. Når Johanna hadde rundet 7 klasse hadde ikke bestemoren råd til å betale mer og Johanna måtte flytte til et hostel og begynne på en skole 5 mil utenfor byen. Siden ingen hadde penger til å betale skolegangen hennes, måtte hun være igjen å jobbe når de andre barna fikk dra hjem i feriene. Hun beskriver hostellet som overfylt og illeluktende og tenkte ofte å ta sitt eget liv i denne perioden. Heldigvis valgte hun å fortsette livet og i dag er Johannas største drøm å komme inn på lærerskolen i Windhoek. Enda har hun ikke funnet ut hvordan hun skal få penger til å betale for sine eksamener. Det er snakk om en sum på rundt 300 norske kroner i året. Hvis dere ikke har skjønt det til nå, så nevner jeg det gjerne igjen. Vi er utrolige heldige vi som vokser opp i Norge, alle våre bekymringer blir småtteri i forhold.
”jeg har i mindre sukker på grunn av deg” vertsmor smiler fornøyd i det hun slenger neste kobbel med fatcakes i bollen med fett. Fatcakes er småe boller av deig som blir kokt i en stor kasserolle med fett. Når fettet freser sånn passelig er oljen klar til at man kan begynne å steke bollene. Bollene er irriterende gode og smaker litt som berlinerboller uten fyll. Fatcakes er en typisk rett for hereroer, og i byen kan man ofte få kjøpt dem av hererokvinner som står og selger dem til en dollar stykket. Den første tiden etter jul har vært stille når det kommer til min utvidede familie. I starten av januar hadde vi stadig menn i 30 års alderen som kom trampende inn på stua i søken etter Sloh. Privatliv finnes ikke i min familie og jeg begynner å bli vant med menn i håndduk og bar overkropp i sofaen eller min vertsmors bare pupper. Enda har jeg ikke hatt noen på rommet mitt, men jeg venter bare på at dagen skal komme. I går kom Olga tilbake etter og ha vært en tur hos legen i Gobabis. Olga lider både av høyt blodtrykk og diabetes og det er kanskje ikke så merkelig når man ser hva på hva denne dama spiser. Rent fett, rødt kjøtt og hjemmelaget porrige med sukker og smør er kanskje ikke den rette dietten for kvinner på hennes alder. Den eneste mosjonen per dag er også noen slag etter hundene eller når hun stavrer seg mellom rommet og kjøkkentrappa. Der ligger hun stort sett hele dagen, imens hun syr på noen gamle lapper. Hun skravler fortsatt i et sett og vi begynner å bli god på kroppsspråk. Sist uke fortalte hun min vertsfamilie at vi skjønner hverandre helt utmerket. Jeg fra min side skjønner aldri hva hun prater om, jeg bare nikker og smiler og så er hun fornøyd.
”oh city young girl, ohhhho city young girl”. Etter et lite pust i bakken I Windhoek for en helg siden har min vertsfar begynt å synge denne sangen hver gang han ser meg. Han mener at vi unge jenter blir cityjenter når vi reiser til Windhoek. Nåja.. det er vel mest for å komme seg bort fra hverdagens kjas og mas sier jeg, men da bare ler han. Etter 7 måneder har jeg nok begynt å innse hvor liten brikke jeg er i et puslespill som har flere brikker enn noen kan regne. Og den siste tiden har det vært en del utblåsninger i forhold til at ting ikke fungerer. Det er da godt å kunne ta av seg score t- skjorta å reise til Windhoek og bare få lov til å være Marte noen ganger. Så imens dere der hjemme har sittet under ullteppet og sett OL, har jeg plasket rundt i et basseng i Windhoek med mine to nye svenske venner, Johan og Erik.
Jeg beklager at det har vært så få blogger i det siste, men det er litt sånn at det ikke hender noe her hver dag som er verdt å skrive om. For tiden er jeg veldig opptatt med å få nye frivillige inn i programmet, og det trengs siden to av mine beste frivillige fikk seg jobb sist uke. Kjempe flott for dem, men dessverre dårlig for programmet.
Håper at alle har det fint
Stor klem fra Afrikamarte
Ting og tang
Min vertsøster Kuunu satt sammen med meg en dag og så OL, da hun begynte å bli utålmodig å spurte om de ikke skulle begynne å løpe snart. Det er nok ganske fjernt for denne gjengen at OL faktisk både har sommer og vinter øvelser.
På en oppslagstavle i byen hadde noen satt opp en plakat med teksten ”for sale”, og det var det.
For noen år tilbake fikk byen et veikryss med gatelys. Men på grunn av at antall ulykker økte betraktelig måtte de sette gatelysene ut av drift. Jeg har faktisk hørt at hvis man bestikker de rette folkene så kan man få førerkortet i posten.
Noen tenker nok at vi nordmenn som reiser til Afrika for å bidra med bistandsprosjekter er noen hverdagshelter, men de virkelige heltene de finnes her, og det er ikke bare en av dem. Johanna er en av mine mest aktive namviper som bor i et slitt murhus i Epako. I dag bor hun hos søsterens far, hans kone, og en skokk med tanteunger. Tatt i betraktning er livet Johanna lever i dag, bra i forhold til hvordan det kunne ha vært. Før Johanna fylte 10 år hadde hun mistet begge foreldrene sine og ble flyttet på gården til sin bestemor. Bestemoren som egentlig ikke hadde råd til å ha henne, fikk likevel skrapt sammen nok penger til å få henne på skolen. Når Johanna hadde rundet 7 klasse hadde ikke bestemoren råd til å betale mer og Johanna måtte flytte til et hostel og begynne på en skole 5 mil utenfor byen. Siden ingen hadde penger til å betale skolegangen hennes, måtte hun være igjen å jobbe når de andre barna fikk dra hjem i feriene. Hun beskriver hostellet som overfylt og illeluktende og tenkte ofte å ta sitt eget liv i denne perioden. Heldigvis valgte hun å fortsette livet og i dag er Johannas største drøm å komme inn på lærerskolen i Windhoek. Enda har hun ikke funnet ut hvordan hun skal få penger til å betale for sine eksamener. Det er snakk om en sum på rundt 300 norske kroner i året. Hvis dere ikke har skjønt det til nå, så nevner jeg det gjerne igjen. Vi er utrolige heldige vi som vokser opp i Norge, alle våre bekymringer blir småtteri i forhold.
”jeg har i mindre sukker på grunn av deg” vertsmor smiler fornøyd i det hun slenger neste kobbel med fatcakes i bollen med fett. Fatcakes er småe boller av deig som blir kokt i en stor kasserolle med fett. Når fettet freser sånn passelig er oljen klar til at man kan begynne å steke bollene. Bollene er irriterende gode og smaker litt som berlinerboller uten fyll. Fatcakes er en typisk rett for hereroer, og i byen kan man ofte få kjøpt dem av hererokvinner som står og selger dem til en dollar stykket. Den første tiden etter jul har vært stille når det kommer til min utvidede familie. I starten av januar hadde vi stadig menn i 30 års alderen som kom trampende inn på stua i søken etter Sloh. Privatliv finnes ikke i min familie og jeg begynner å bli vant med menn i håndduk og bar overkropp i sofaen eller min vertsmors bare pupper. Enda har jeg ikke hatt noen på rommet mitt, men jeg venter bare på at dagen skal komme. I går kom Olga tilbake etter og ha vært en tur hos legen i Gobabis. Olga lider både av høyt blodtrykk og diabetes og det er kanskje ikke så merkelig når man ser hva på hva denne dama spiser. Rent fett, rødt kjøtt og hjemmelaget porrige med sukker og smør er kanskje ikke den rette dietten for kvinner på hennes alder. Den eneste mosjonen per dag er også noen slag etter hundene eller når hun stavrer seg mellom rommet og kjøkkentrappa. Der ligger hun stort sett hele dagen, imens hun syr på noen gamle lapper. Hun skravler fortsatt i et sett og vi begynner å bli god på kroppsspråk. Sist uke fortalte hun min vertsfamilie at vi skjønner hverandre helt utmerket. Jeg fra min side skjønner aldri hva hun prater om, jeg bare nikker og smiler og så er hun fornøyd.
”oh city young girl, ohhhho city young girl”. Etter et lite pust i bakken I Windhoek for en helg siden har min vertsfar begynt å synge denne sangen hver gang han ser meg. Han mener at vi unge jenter blir cityjenter når vi reiser til Windhoek. Nåja.. det er vel mest for å komme seg bort fra hverdagens kjas og mas sier jeg, men da bare ler han. Etter 7 måneder har jeg nok begynt å innse hvor liten brikke jeg er i et puslespill som har flere brikker enn noen kan regne. Og den siste tiden har det vært en del utblåsninger i forhold til at ting ikke fungerer. Det er da godt å kunne ta av seg score t- skjorta å reise til Windhoek og bare få lov til å være Marte noen ganger. Så imens dere der hjemme har sittet under ullteppet og sett OL, har jeg plasket rundt i et basseng i Windhoek med mine to nye svenske venner, Johan og Erik.
Jeg beklager at det har vært så få blogger i det siste, men det er litt sånn at det ikke hender noe her hver dag som er verdt å skrive om. For tiden er jeg veldig opptatt med å få nye frivillige inn i programmet, og det trengs siden to av mine beste frivillige fikk seg jobb sist uke. Kjempe flott for dem, men dessverre dårlig for programmet.
Håper at alle har det fint
Stor klem fra Afrikamarte
Ting og tang
Min vertsøster Kuunu satt sammen med meg en dag og så OL, da hun begynte å bli utålmodig å spurte om de ikke skulle begynne å løpe snart. Det er nok ganske fjernt for denne gjengen at OL faktisk både har sommer og vinter øvelser.
På en oppslagstavle i byen hadde noen satt opp en plakat med teksten ”for sale”, og det var det.
For noen år tilbake fikk byen et veikryss med gatelys. Men på grunn av at antall ulykker økte betraktelig måtte de sette gatelysene ut av drift. Jeg har faktisk hørt at hvis man bestikker de rette folkene så kan man få førerkortet i posten.
tirsdag 9. februar 2010
Okavango delta
Etter tre lange dager med basketball workshop ”hjemme” i Gobabis, kunne jeg, Øystein, Hans Roger og Cathy endelig ta oss en liten ferie fra hverdagen å reise til Botswana. Lørdag ettermiddag pakket vi full Cathys firehjulstrekker og vendte nesten mot en av verdens største deltaer. Siden vi reiste på ettermiddagen pakket vi kjølebagen full slik at vi ikke trengte å ta noen pauser på vegen. Når det blir mørkt i det sørlige Afrika, minner det mest som om at noen slår av lysbryteren og det er ikke måte på hvor mange dumme dyr som må stille seg midt på gulstripen. Etter vel 8 timer på vegen med to nestenkræsjer med et esel og en ku kunne vi endelig parkere bilen utenfor the brigde backpacker i Maun. The brigde ligger idyllisk til ved elven og alt bygget av strå og bambus. Det var ganske så magisk å dusje ankomstkvelden under en åpen stjernehimmel med månen som eneste lys. Mindre idyllisk var det å ligge på enmanns dorm, med stråtak som krydde av all verdens småkryp.
I en fullpakket motorbåt blir firkløveret morgenen etter fraktet til stedet som skal bli deres første møte med en makoro. En makoro er en lokal kano fra Botswana, der man sitter i bunnen av kanoen. Hver kano har en mann som står oppreist og dytter i fart ved hjelp av en lang stokk. Sammen med to andre makoroer fullastet med campingutstyr sklir vi lydløst gjennom langt siv og nydelige vannlinjer i hvitt og rosa. Etter cirka 30 minutters padling stopper vi på en øy der vi setter opp telt for natten. Teltene får komfortable madrasser med dyne og pute og etter en lang lunsj er ikke firkløveret hard å be når de blir tilbydd en lur. Etter en lang sovestund drar vi ut på en tre timers lang gå tur inn til deltaens mange savanner for å se etter større dyr enn fluer og mygg. På grunn av at det er regntid er gresset langt og dyrene trenger ikke lenger benytte seg av faste vannhull, derfor er de ikke enkle å få øye på. Etter en lang vandring vender vi nesen hjem til middag uten å ha sett annet enn fugler.
05.15 neste morgen blir vi igjen vekt for en ny runde på savannen etter jakt på dyr. Etter en hurtig frokost baner vi oss igjen gjennom langt gress og tre med torner. Gresset er vått etter natten og etter noen minutter høres bare klaskingen av bløte bukser og joggesko. Selv om det er tidlig, viser graderstokken rundt 30 grader og svetten renner av samtlige. Etter fem timers gange har vi ikke sett annet enn sebraer, en slange, fugler, vortesvin og noen gaseller. På tross av at vi var veldig nære elefanter, giraffer og bøfler ble det dessverre med disse dyrene og vi var nok alle litt skuffet over at vi ikke fikk sett mer. Etter noen timer på campen pakker vi sakene og drar tilbake til the bridge.
På grunn av at Cathy jobber med san stammen har hun avtalt å møte en kollega i Maun dagen etter. Vi andre tre bestemmer oss for å se deltaen fra luften og booker oss inn hos Moremi airlines. Det lille propellflyet rommer akkurat meg, Hans Roger, kapteinen og Øystein. Flyturen er helt fantastisk med utsikt over enorme områder. På turen ser vi alt fra elefanter til flodhester og gjengen er storfornøyd. Eller det vil si at etter en snau halv timers flyging blir ms Bakk lettere grønn og flyturen for hennes del nytes heretter med å glane i setet foran seg, selvsagt til Øysteins store fornøyelse.
Nå en snau uke etter hjemkomst kan jeg bekrefte at alt er på det gamle her i Gobabis. Byråkrati er og blir byråkrati og jeg sitter stadig og irriterer meg at alt går i sneglefart. For tiden jobber jeg med et prosjekt som omhandler kartlegging av funksjonshemmede i Omaheke regionen i forhold til paralympics. Selv om det går enormt sent og de som har ansvaret for prosjektet har alt for lite kunnskap, er det godt og endelig få gjøre noe som jeg faktisk kan.
Så med denne smakebiten fra mine små og store eventyr takker jeg atter en gang for meg og håper at alle der hjemme har det superfantastisk.
That's all folks
Stor klem fra Afrikamarte
PS. bilde 1 er av meg og Øystein like før take off, bilde 2 er fra padlingen i deltaen og bilde 3 er når jeg prøver å følge i en elfants fotspor.
onsdag 27. januar 2010
En hilsen fra livet i sanddynene
21 mil fra hovedstaden Windhoek befinner det seg et lite gjørmehull. Og midt i det gjørmehullet ligger det et slitent beige murhus, med avflassende murpuss, plastikkmøblemang, masse plastikkblomster og to sinte vakthunder. I dette hyggelige huset på prærien bor en nordmann sammen med vertsmamma, vertspappa og to yngre verstsøstre. Siden nordmannen kom tilbake har familieidyllen vert på topp, og selv om husfreden alltid brytes rundt halv seks på hverdager er nordmannen som bor i huset like blid. Vertsmor har nå bestemt at nordmannens matlagingstørke nå skal være over og de nydligeste retter må trylles frem i løpet av våren. Nordmannen selv står på sine krav om at først må handlelisten fylles med matvarer som det går an å lage mat av, istedenfor sukker og maismel. Så siden denne ordvekslingen har det ikke vert nevt noe mer om matlaging i Loopstreet. På lørdager er det felles vaskedag der alle rom får en omgang med dolerva. Sist lørdag var nordmannen så heldig å få badet. Badet som har et veldig slitent gulvdekke må ikke skrubbes eller vaskes for hardt, da kan det fort komme frem skatter som man helst skulle ønske at man aldri hadde funnet. Nordmannen har ved flere anneledninger tilbydd seg å være med på en eventuell oppussing før badet faller sammen. Men dette kommer ikke på tale før banken har gitt klarsignal for at huset kan kjøpes. Da er planen at alt skal helrenoveres og familien skal flytte i telt i hagen. Å joda det er familieidyll i Loopstreet, og hvis ingen har flyttet på løse mursteiner i muren så står huset der i morgen også.
Det er lørdag og mørke skyer står som en tett vegg rundt byen Gobabis. Jeg og Hans Roger befinner oss i en skranglete taxi fra byen til Epako. Det er dags for Sport for all og aktiviteten begynner med at vi tusler rundt i nærområdet og henter unger. I hånden har jeg en liten gutt med Sør Afrika drakt. Tillitsfull holder han hånden min helt til vi nærmer oss banen, da slipper han hånden og spretter energisk bort mot den overgrodde grusbanen. Regnet kiler oss lett på nesen, men vi bryr oss ikke så mye om det. Barna er ivrige og da er det vanskelig å si nei til et par timer med lek og morro. Siden forrige år har namvipene blitt bitt av arbeidslystbassillen og nå er det hele tre lokale frivillige som tar seg av barn i alle aldre. Vi leker og spiller fotball så grusen står rundt beina. De fleste barna har ikke sko, men det hindrer dem verken fra å gå hardt inn i duellene eller slenge seg i sanden. Glasskår er ikke noe problem, selv om det er nok av dem å skjære seg på. Siden jeg har begynt å overlate mye av ansvaret for aktiviteter til namvipene mine står jeg på sidelinjen å ser på, eller fasiliterer som det så flott heter. I hånde n får jeg plutselig en liten gutt, men store sår på nakke og kne. Han vil ikke være med å spille fotball for han vil heller holde meg i hånden, behovet for kroppskontakt er så sterkt og sammen står vi lenge tause og ser på de andre barnas ivirige lek. Det er vondt å se alle barna i Epako som alltid er overlatt til seg selv og hvor sterkt behov de har for å knytte seg til en voksenperson. Derfor er det også veldig godt å høre barnelatteren runge over sletta og alle de smås store smil. Etter hvert kommer de første store regndråpene og barna samler sammen tingene sine og forsvinner likefort som de kom, tilbake ligger en overgrodd tom grussbane, med bilspor i midten. Og jeg kan ikke unng å å tenke at kanskje har et barn i Epako fått litt ekstra tid i dag, til å være barn litt lenger.
For Hans Roger er intrykkene mange, og når jeg ikke passer inn gjor iallefall ikke han det. Med sitt vinterbleke legeme, vestlige stil og fotoapparatet ikke langt unna, tiltrekker han seg nesten mer oppmerksomhet enn vi liker. Han synes spesielt at utvalget i daligvarebutikken er spennende og stadig skal nye iser, fargerike kaker og ulikebrødsorter utprøves. Det er merkelig at noen fra min egen hjembygd befinner seg midt i svarteste Afrika, og i starten måtte jeg liksom dobbeltskjekke om det var naboen min som hadde forvillet seg hit. Det er liksom ikke vanlig med Oppdaling midt imellom herero og damara.
Til helgen er det basketball workshop, og det blir veldig spennende siden jeg aldri har laget det før. Men så langt ser det lovende ut, til og med Frank fra den Namibiske basketballforbundet skal ta turen og med så storfint besøk må det bare bli bra.
Det var alt jeg har å rapportere for denne gang, men vi snakkes snart igjen. Da får dere også høre hvordan det gikk når jeg, Hans Roger, Cathy og Øystein prøvde oss blant flodhester og krokodiller i Okavango delta i Botswana.
Kjempe stor klem til dere alle fra Afrikamarte
Det er lørdag og mørke skyer står som en tett vegg rundt byen Gobabis. Jeg og Hans Roger befinner oss i en skranglete taxi fra byen til Epako. Det er dags for Sport for all og aktiviteten begynner med at vi tusler rundt i nærområdet og henter unger. I hånden har jeg en liten gutt med Sør Afrika drakt. Tillitsfull holder han hånden min helt til vi nærmer oss banen, da slipper han hånden og spretter energisk bort mot den overgrodde grusbanen. Regnet kiler oss lett på nesen, men vi bryr oss ikke så mye om det. Barna er ivrige og da er det vanskelig å si nei til et par timer med lek og morro. Siden forrige år har namvipene blitt bitt av arbeidslystbassillen og nå er det hele tre lokale frivillige som tar seg av barn i alle aldre. Vi leker og spiller fotball så grusen står rundt beina. De fleste barna har ikke sko, men det hindrer dem verken fra å gå hardt inn i duellene eller slenge seg i sanden. Glasskår er ikke noe problem, selv om det er nok av dem å skjære seg på. Siden jeg har begynt å overlate mye av ansvaret for aktiviteter til namvipene mine står jeg på sidelinjen å ser på, eller fasiliterer som det så flott heter. I hånde n får jeg plutselig en liten gutt, men store sår på nakke og kne. Han vil ikke være med å spille fotball for han vil heller holde meg i hånden, behovet for kroppskontakt er så sterkt og sammen står vi lenge tause og ser på de andre barnas ivirige lek. Det er vondt å se alle barna i Epako som alltid er overlatt til seg selv og hvor sterkt behov de har for å knytte seg til en voksenperson. Derfor er det også veldig godt å høre barnelatteren runge over sletta og alle de smås store smil. Etter hvert kommer de første store regndråpene og barna samler sammen tingene sine og forsvinner likefort som de kom, tilbake ligger en overgrodd tom grussbane, med bilspor i midten. Og jeg kan ikke unng å å tenke at kanskje har et barn i Epako fått litt ekstra tid i dag, til å være barn litt lenger.
For Hans Roger er intrykkene mange, og når jeg ikke passer inn gjor iallefall ikke han det. Med sitt vinterbleke legeme, vestlige stil og fotoapparatet ikke langt unna, tiltrekker han seg nesten mer oppmerksomhet enn vi liker. Han synes spesielt at utvalget i daligvarebutikken er spennende og stadig skal nye iser, fargerike kaker og ulikebrødsorter utprøves. Det er merkelig at noen fra min egen hjembygd befinner seg midt i svarteste Afrika, og i starten måtte jeg liksom dobbeltskjekke om det var naboen min som hadde forvillet seg hit. Det er liksom ikke vanlig med Oppdaling midt imellom herero og damara.
Til helgen er det basketball workshop, og det blir veldig spennende siden jeg aldri har laget det før. Men så langt ser det lovende ut, til og med Frank fra den Namibiske basketballforbundet skal ta turen og med så storfint besøk må det bare bli bra.
Det var alt jeg har å rapportere for denne gang, men vi snakkes snart igjen. Da får dere også høre hvordan det gikk når jeg, Hans Roger, Cathy og Øystein prøvde oss blant flodhester og krokodiller i Okavango delta i Botswana.
Kjempe stor klem til dere alle fra Afrikamarte
Abonner på:
Innlegg (Atom)
