Mitt liv i en såpeboble?

Kanskje ikke såpeboble, men helt klart en boble. For når man bor i et land som Namibia, så langt borte fra alt som man kjenner føles det ut som tiden står stille. Alt som skjer i resten av verden går meg rett og slett hus forbi, om jeg vil det eller ikke. Man hører om Haiti, og tenker ”stakkars folk”, men så, to dager senere er livet i boblen perfekt igjen og Haiti er for lengst glemt. Verdensstjerner kan synge Haiti sanger så mye de vil uten at det påvirker oss her nede i Namibia. Likens har det vært med askeskyen som har truet luftrommene i det siste, for saken er enkel, det påvirker liksom ikke oss. Så når jeg kommer hjem må dere kanskje tåle at det vil ta litt tid før boblen sprekker og at jeg rekker både avtaler og bussen. Her begynner jo alt når det passer meg selv, og i lengden er det veldig avslappende. Så det vil nok bli merkelig å komme tilbake til et samfunn der klokken faktisk eksisterer og blir fulgt.

Det er noe som heter at ” det er stille før stormen” og det gjaldt vel også Gobabis den dagen stormen kom og satte hele byen på hodet. Dagen var en vanlig onsdag og jeg var som vanlig på kontoret. Da klokken ble ett pakket jeg sammen og gikk hjem til lunsj. Vel hjemme kom de første tordenskrallene, og noen minutter senere sto lynet rundt huset. Etter ti måneder i Namibia har jeg blitt vant med lyn, men dette var noe helt annet. Imens lynet slo ned i nabolaget, kom det et regn med dråper store som klinkekuler. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd noen sto utenfor vinduet mitt og kastet småstein på vinduene. Vannet og isen fra haglet sto inn i yttergangen og trærne utenfor sto tvikroket av den sterke vinden. Uværet varte bare en halvtime, men skadene var likevel store. I hele nabolaget kunne man finne hus uten tak og trær som hadde slått ned vegger, gjerder og yttermurer. Nesten alle veier av grus var umulig å kjøre på og overalt lå det massive trær i veien. Men det er vel også som man sier, noens nød er andres brød. For den som gnidde seg i hendene etter en liten kjøretur i nabolaget var min kjære vertsfar. Han regnet med at pengene nå ville komme strømmende siden alle kom til å hyre hans snekkerfirma til å ordne opp i kaoset. Jeg var bare glad at taket i huset mitt holdt og at familien var like hel, for dette beviste bare en ting. Man kødder ikke med mother nature.

“ Det er det jeg sier jeg Marte, du kommer til å bli her i Namibia du”, så ler han så magen rister. Verstfar har fått det for seg at jeg kommer til å gifte meg snart og dette snakker han om stort sett hele tiden. Stadig kommer han med visdomsord i forhold til hvor viktig det er at man velger den rette og tar seg god tid, når man skal velge ektemann. En annen dag viste han meg ivrig en CD med sanger som kunne spilles i bryllupet mitt. Han forventer helt klart en invitasjon hvis jeg skal gifte meg og han har allerede begynt å planlegge om han skal ta med familien eller reise alene. For som han selv sier ”vil det ikke bli veldig dyrt for flybilletter til hele familien Marte?”. Men slapp av folkens, her er det lenge til det blir noe giftemål. Det har atter en fetter i huset satt en stopper for. Vi har nemlig fått en ny fetter i huset, som bor her på ubestemt tid. Han er lang, tynn og mangler en hjørnetann, noe som gjør at smilet er lite sjarmerende. Han vasker faktisk opp på kjøkkenet, men ellers er det lite som minner om et ”karevne”. Han har likevel fått det for seg at jeg ønsker å bo i skuret hans på gården og at vi sammen kan drive med jordbruk. For han er faktisk den stolte eier av både kuer og geiter. Han går stort sett etter meg overalt og spør alltid spørsmål som jeg tror han selv vet svaret på. For eksempel når jeg står og vasker opp kan han spørre ”jasså så du står og vasker opp” eller ”hvorfor drikker du vann samtidig som du spiser middag”. Og siden han ikke vet forskjellen på she eller he, blir jeg ofte kaldt he. Så som dere sikkert skjønner er det mange smarte samtaler i loopstreet for tiden.

Kicking aids out youth festival … SCORES eget flaggskip, der rundt 700 ungdommer kommer sammen for å spille nettball, fotball, basketball eller volleyball. Dette året skulle herligheten foregå i det nordlige Namibia, hele 92 mil fra Gobabis. Sponsoren av transport til festivalen er hvert år ministry of sport, og dette året var intet unntak. Men på grunn av at noen av lagene hadde nytt alkohol på bussen i fjor, fant ministry of sport ut at de ville straffe SCORE ved å gi dem færre busser dette året. Resultatet av det ble derfor at flere av bussene måtte ta på 10-20 unger mer enn det var plass til. Men i Namibia er det ingen sak, vi er da vant til å sitte tett på buss. I bussen vår var det plass til 65, men på det meste regnet jeg 89. Heldigvis for oss var det ingen av barna som var overvektige, så det gikk stort sett to ekstra rumper på en treseters. Etter 13 timer i buss med hylende unger og ørene fulle av herero musikk kom vi endelig frem til Oshakati. Heldigvis for meg ble jeg innkvartert sammen med de andre score frivillige på et hyggelig hostell, imens de andre barna ble fordelt rundt på diverse skoler. Selv om vi alle var der, var det ikke helt klart hvilke arbeidsoppgaver vi som score frivillige hadde, men til slutt ble jeg, Stine og Lisabet satt til å være førstehjelps beredskap. Og det er utrolig hva en pille med smertestillende, litt isspray og bandasje kan gjøre. Under et tak i skyggen hadde trekløveret alle skader under kontroll, eller det vil si alt utenom ei jente som ville at vi skulle trekke en råtten tann. Da denne jenta på rundt 13 åpnet munnen kunne ikke jeg og Stine annet enn å kikke på hverandre, aldri i hele mitt liv har jeg sett så mange råtne tenner på en gang.

Festivalen minte lite om en idrettsturnering i Norge, og var preget av mye forvirring og dårlig informasjon. Noen av lagene hadde reist 150 mil i en buss for å få spille to kamper. Men på tross av en del kluss, virket det som barna hadde det gøy, og det er vel det viktigste. På kvelden hadde barna kulturinnslag fra sine lokalsamfunn og barna fra Gobabis hadde drasset med seg herero kjoler. Noe som kanskje forklarte all bagasjen alle barna hadde med seg. Etter at turneringen var ferdig hadde Gobabis fått to bronsemedaljer og var storfornøyd, støynivået i bussen nådde i alle fall nye høyder da vi forlot Oshakati. At vi i Norge hadde hatt deltagende lag fra Kristiansand i en turnering i Tromsø, er nok litt trolig hvis deltagerne hadde blitt transportert med buss. Men det er lenge siden jeg forsto at ting ikke blir gjort på samme måte her som hjemme. Det er ikke så farlig hvordan turneringer blir gjennomført, så lenge den skjer og at alle deltagerne er der. Som score frivillig må jeg si at det er litt av en opplevelse jeg er med på, og jeg blir stadig overrasket.

Sommerfuglene truer nå med å fylle magen min, ettersom jeg reiser til Tanzania på torsdag. Vissheten om at jeg kanskje skal klare å komme meg opp på Afrikas høyeste fjell er virkelig spennende. Jeg håper at alle krysser fingrene for meg neste uke, så skal dere få høre alt om turen når jeg kommer tilbake til Gobabis. Da har jeg forresten bare igjen 3 uker, så er jeg faktisk ferdig. Tenk på det dere!

Glad i dere alle

Stor klem fra Afrikamarte