Ferie med noen fartsdumper

Det er lenge siden sist nå, og jeg har fått noen bekymringsmeldinger i forhold til min eksistens i det siste. Derfor er det også på høy tid at jeg oppdaterer bloggen min med litt nytt fra den sørlige halvkule. Etter nesten 8 måneder uten feriedager, var det endelig tid for å komme seg ut av prærien og oppleve det som man leser om i lonely planet. Men før jeg kom så langt måtte Gobabis arrangere independence tournament.

Den 13. mars skulle indpendence tournament i regi av god Score ånd arrangeres. På forhånd hadde vi forbredt oss på det meste (trodde jeg) og dagen skulle etter planen gå knirkefritt. Men som vanlig går ingen ting som planlagt her i Gobabis og da klokka var 8.00 og turneringen skulle starte manglet vi alle fotballagene på guttesiden, ett volleyballag, ett nettballag og to jentelag i fotball. Så da gjensto det bare å sette seg ned å vente, for selv om vi på forhånd var enig om å diskvalifisere lag som kom for sent, virket det som regelen allerede hadde gått i glemmeboken. Da klokka var 12.30 og turneringen måtte avsluttes hadde følgende skjedd: en av mine frivillige hadde slått til en annen frivillig med sekken sin, to lag hadde blitt disket på grunn av juks, finalen mellom guttene i fotball måtte spilles om igjen og det var så mye krangling mellom de lokale frivillige at noen av dem til slutt gikk. Det var da det slo meg, jeg trenger virkelig en ferie.

Ferien skulle dette året tilbringes sammen med mamma og pappa, og senere med Line som jobber i Sør Afrika. Selvsagt jobbet flyselskapet til mamma og pappa etter den afrikanske klokken, noe som gjorde at de kom 16 timer senere enn planlagt. Etter noen timers søvn i Windhoek gikk turen til Sossusvlei i Namib ørkenen, verdens eldste ørken. Her ligger noen av verdens største sanddyner som ruver hele 400 meter over bakken. Selvsagt var vi ikke alene på turen og i reisefølget hadde vi en tre amerikanere, en franskmann, en sveitserinne og en nederlender. Under hele oppholdet bodde vi i telt, men teltplassen var liksom ikke bare en teltplass i skauen. Den hadde dusjanlegg, der man kunne dusje samtidig som man beskuet stjernehimmelen, et stort svømmebasseng og bar med de fleste drinker og fasiliteter. Jeg kan si at denne plassen hadde lite til felles med Gjevilvasshytta. Siden vi var en familie på tre måtte jeg dele telt med Esther fra Sveits, som for øvrig tydeligvis ikke hadde brukt deodorant på en stund.

I femtiden dagen etter gikk turen til Sossusvlei, der noen sanddyner skulle bestiges. Vi begynte turen med å bestige dune 45 som er 120 meter høy, noe som var barneskirenn for tre spreke nordmenn. Vi var klare for den store utfordringen Big Daddy, som er dobbelt så høy. Så i takt med at temperaturen steg til 45 grader, klatret 2 nordmenn, en franskmann og to amerikanere på toppen av Big Daddy. For en tur og for en utsikt! Etter toppturen fortsatte turen til dalen Deadvlei. Her har det vært en liten sjø, men siden vannforsyningen stoppet er det nå bare uttørket stein og døde trær. Fra deidvlei gikk vi deretter til Sossusvlei og reiste til slutt tilbake til inngangsporten til parken for en herlig lunsj i det fri.

Etter en tredagers tur i ørkenlandskap bars det tilbake til Windhoek, og videre til en lodge 1 times kjøring fra Gobabis. Her skulle mamma, pappa og guiden selv få kose seg med ville dyr og litt luksus. Vi fikk sett gepard, leopard, vortesvin, nesehorn, giraffer, hunder, katter, elefanter og masse annet på både to og 16 bein. Med andre ord et meget vellykket opphold, der vi delte en leilighet med fantastisk interiør som mamma Turid ikke kunne få prist nok. Setninger som ”dæ hær skulla ho Monica ha sjitt”, ”vent Oddemanj og Marte, ikke tåk tå dåkk skoon enda slik at oss kanj tåk bilde tå kor fint dæ æ her” eller ”nei dæ æ så fint her at her kunna e værre leng” ble hørt ofte.

Etter en dag i sus og dus bars det videre på dårlig vei til Gobabis. Dessverre var det meste mamma og pappa fikk sett herifra selve handlegaten og bunnen av en toalettskål. Den første dagen møtte mine riktige foreldre mine vertsforeldre, og snakk om kulturutveksling. På kvelden ba vi dem ut på restaurant og jeg kan si at det var populært at man fikk kjøpe det man ville på menyen uten å betale for det selv. Jeg tror vertsmoren min spiste mer enn hun hadde godt av for å si det sånn. Dagen etter var planen at jeg skulle vise dem rundt i mitt lokalsamfunn, men isteden ble dagen tilbrakt på do eller i sengen. Familien Bakk hadde tydeligvis fått i seg noe som magen ikke likte og resultatet ble til en aldri så liten matforgiftning. Og den store frågan ble plutselig ”klarer vi å komme oss på morgendagens fly til cape town?”.

Men er man vikinger, så er man vikinger og dagen etter satt tre slitne, men fornøyde nordmenn på flyet til Cape Town. Her ventet himmelske senger på 33 backpacker south, Robben island, hvite strender og Table montain på oss. Dessverre er det noe som heter at en ulykke sjelden kommer alene, og dessverre for oss hadde værgudene bestemt seg for å ta over uturen vår og bringe den til Cape Town. På grunn av dårlig vær fikk vi aldri sett Robben Island eller toppen av Table montain. Men vi gjorde det beste ut av det og fikk spist himmelsk sushi og brukt tid på en guidet tur i en av verdens flotteste byer. Tiden går som vanlig alt for fort i godt selskap og hjemreisedagen kom alt for fort. Etter 9 dagers opplevelsesferie reiste nordmennene hjem igjen, kanskje ikke så mye brunere enn da de kom, men i alle fall noen opplevelser rikere.

Tilbake på 33 south backpackers sto en Oppdalingen igjen med noen flere feriedager å slå i hjel. Sammen med Line Kyllingstad, opprinnelig fra Jæren skulle hun reise til Zambia morgenen etter. Dessverre ville legen på sykehuset det annerledes og rommet tigerburg på backpackeren ble booket i to ekstra døgn. Etter noen sykedager og en stor antibiotikakur senere var det endelig dags for å reise til Zambia, nærmere bestemt Livingstone. Varmen slo imot oss da vi gikk ut av flyet og i det fjerne kunne vi se stimen fra Viktoria falls. Livingstone er en stor by i Zambia, men har lite til felles med store byer i Namibia. Zambia er det virkelige Afrika! Gateselgere, masse rare lukter, dårlige veier, slitte bygninger, mennesker med ting på hodet og dyr i gatene var blant annet det som møtte oss. Siden vi allerede hadde mistet to dager hadde vi ingen tid å miste, så samme dag som vi ankom sto vicktoria falls på planen, en helt gedigen foss som kan ta pusten fra deg på mer enn en måte. Flotte gangveier, salgsboder og regnfrakkutleie var det som møtte oss innenfor parkens gjerder og jeg og Line tok turen innenfor for å beskue fossens mysterier så nærme som mulig. Vi hadde nemlig hørt at det gikk an å hoppe strikk der, noe som Line mer enn meg var gira på. Men heldigvis for meg var vi forsene, og etter at vi nesten ble spist av en bavian bars det hjem for to søkkvåte norske jenter. Vi trodde nemlig ikke på regnfrakkutleiegutta som mente at vi ble bløte uten jakke. Vi skulle kanskje ha hørt på dem, for enden på visa var at vi nesten ble en like stor turistattraksjon som fossen selv den dagen, siden vi hadde gjort det sjakktrekket å ta på hvite t-skjorter. Jeg vet egentlig ikke hvor gøy det er å bli tatt bilde av med italienere i 50 års alderen i lengden.

Dagen etter bars det til Zimba, hjembyen til Øyvind som jobber som score frivillig i Zambia. Helt fantastisk å få oppleve kulturen og livet så tett innpå som denne dagen. Etter en humpete busstur fra Livingstone hoppet vi av i en skurlandsby, med gamledagse matmarked og kvinner som solgte stekte maiskolber langs veikanten. Selv om magen min fortsatt demonstrerte kunne ingen ting stoppe oss fra å nyte denne siden av det sørlige Afrika i form av mat rett fra gaten. Etter noen timer i Zimba ble vi plukket opp av ytligere to Score frivillige Lise og Bjørnar og ferden gikk mot grensen til Namibia.

Tidenes roadtrip var i gang og på to dager tilbakela denne gjengen en tullete distanse, nesten uten mål og mening. Vi storkoste oss, men tilbrakte alt for mye tid på vegen. For min og Lines del var dette topp, siden vi kommer nærmere og nærmere Windhoek. For de andre som skulle tilbake, var nok distansen på 150 mil mer til besvær enn fryd. Etter mye kjøring kom jeg og Line første påskedag til Windhoek, som var siste stoppested for årets påskeferie. Her fikk vi frastjålet telefon og kamera, men koste oss likevel med våre svenske musikkvenner Erik og Johan. Dette er nok den mest strabasiøse ferien jeg noen gang er har vært på, men likevel er det flott å få disse opplevelsene. Jeg kunne fortalt dere så mye mer om denne ferien, men jeg vil heller fortelle mer når jeg kommer hjem og jeg kan vise bilder fra alle turene.

I dag har jeg feiret bursdagen min i Gobabis. Noe som har vært en ganske annerledes feiring enn hva jeg er vant til. Vi har spist kake og drukket brus, men for meg har det virket som maten har vært mer viktig enn meg, jeg endte opp med å løpe inn og ut av kjøkkenet for å servere mannfolkene i huset. Vertsforeldrene mine begynte også å krangle da vertsmor plutselig måtte på bibelskole midt i forberedelsene. Vertsfar har ikke en gang gratulert meg med dagen, men som min vertsmor sier. ”vi feirer ikke bursdager i svarte familier, da må man be så mange og da blir det dyrt”. Hun har kanskje et poeng, siden alle i hererofamiliene er nærmere slekt enn søskenbarn.
Neste uke skal jeg skrive litt mer om det dagligdagse livet mitt i Gobabis, men for denne gang er det dags å finne sengen og vente på at ny arbeidsuke skal begynne. Til uken reiser jeg til Oshakati for å være med på score sin egen KICKING AIDS OUT FESTIVAL, men den får dere høre mer om neste gang.

Tusen takk for alle hilsinger på bursdagen min, det har jeg satt veldig pris på.
Håper dere ikke kommer bort i tåka og at alle holder seg friske og raske.

Stor klem fra Afrikamarte