Ut på tur aldri sur

Endelig kunne jeg pakke sekken, sette solbrillene på og hoppe inn i sandalene for å reise til Swakopmund. Jeg reiste en dag tidligere enn planlagt, siden reisen kan ta alt fra 6 til 20 timer. Som sagt tidligere er infrastrukturen her lite å skryte av, og man vet aldri hvor lenge man må vente før bilen faktisk går. “just a little longer sister” blir hørt ofte, men little i dette landet kan godt bety 3 timer venting. Uansett hvor irritert, lei, utålmodig man blir, så hjelper det svært lite, bussen eller bilen går ikke før den er full. Turen fra Gobabis til Swakopmund er ganske så fantastisk da variasjonen i terrenget er utrolig. Turen fra Gobabis begynner med gult langt gress, store fargerike trær, vortesvin og bavianer langs veien. Etter en times kjøring forandrer landskapet seg mer til fjellknauser og mindre vegetasjon. Noen ganger har man faktisk følelsen av å være på toppen av dovrefjell, bare at det grønne er byttet ut med sand. Etter Windhoek blir det mindre og mindre vegetasjon, til man til slutt befinner seg midt i ørkenen. Og plutselig befinner man seg i havgapet og i byen Swakopmund. Swakop er ikke likedan som resten av det jeg har sett av Namibia. Og i denne sammenheng må jeg sitere min gode venn Øystein “dette er ikke Afrika, det er Tyskland og synden”. Og etter en liten runde i byen er jeg svært så enig. Noen ganger har man mer følelsen at man skal på bar i alpene enn i Namibia, og rundt hvert et gatehjørne møter man tysktalende mennesker med caps og rumpetaske.

Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.

Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.

Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).

Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.

Stor klem fra Afrikamarte

Et hundeliv

Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….


Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.



Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:

Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.

Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)

Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.

Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.




I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!


I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?


Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.

Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme

Stor klem fra Afrikamarte

Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.

Sand i sandalene

Klokka nærmer seg ti, og jeg har allerede ventet en og halv time på at denne slitne bussen fra 80 tallet skal få sine 15 passasjerer så vi kan sette kursen mot Gobabis. En fantastisk helg i Windhoek er over og hverdagen kaller meg dessverre tilbake. I det bussen endelig setter seg i bevegelse kan jeg regne 17 passasjerer. Unge mødre med skrikende unger, en funksjonshemmet gutt, noen gamle menn, unge menn og en lite smilende sjåfør, og hvis man tror at man har sjangs på benplass er dette bare å glemme. På alle ledige plasser blir det stuvet inn pakker, plastikkposer og håndbagasje. Heldigvis får jeg plass langt frem i bussen, og utenom at jeg har en dame innenfor intimsonen min, er komforten akseptabel. I løpet av de ti første minuttene priser jeg meg lykkelig for at Namibia er såpass flatt. I de første bakkene er jeg redd bussen skal stoppe, og jeg sitter og vurderer om det kanskje går raskere å sykle neste gang. Heldigvis kommer vi oss uten stopp opp på flata og bussen med det fengende navnet “angel of the road” skyter fart. Turen fra Windhoek til Gobabis er virkelig en smakebit av det virkelige Afrika. På vegen ser jeg til min og ingen andres begeistring apekatter, struts, vortesvin og springbukk. Jeg må dessverre døyve min entusiasme, siden jeg er veldig hvit i forhold til mine med passasjerer. Etter to og en halv time og nesten et sittesår senere, kan jeg stavre meg ut av bilen, hente sekken å tusle hjem. Jeg er hjemme, og siden sist har fint
lite forandret seg.



Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:

Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.

Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.


Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.


På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H

Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg

gla ti dåkk alle :)

Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!

Min egen sjef

“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.

I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.


Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.

Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.

Stor klem fra Afrikamarte

Sykkeltur med kulturinnslag

Klokka er 8 og jeg er på tur ut av huset. Jeg har allerede fått en bemerkning om at jeg ikke er noen morgenperson, en kommentar sitter løst på tungen, men jeg biter den i meg. I Norge er man overhodet ikke noen B menneske selv om man sover til halv åtte. Solen varmer behagelig og jeg setter meg på min skranglete sykkel for å sykle de fire kilometerne til Gobabis Primary. Vel ute av porten runder jeg hjørnet der J bor, han heter egentlig noe mer, men han har selvsagt et navn med mange harkelyder, så jeg har allerede gitt opp. Som vanlig leker han høylytt alene i et av sine mange tre, når han ser meg avbryter han leken og vinker energisk. Turen går videre ut på hovedveien der trafikkregler knapt finnes, jeg kjører sikksakk mellom biler, folk og dyr. Byen har virkelig våknet til liv og forbi meg suser pickuper med enten folk, dyr eller møbler på lasteplanet. Andre ganger blir jeg nesten tvunget ned i grøfta av en skranglete taxi, som tråkker gassen i bånn for å slå et blekansikt med gul t skjorte i vegkanten.
Rundt meg hilses det i øst og i vest av stolte hererokvinner med sine tradisjonelle kjoler, gamle mennesker med rosinhud og spennende tannstillinger, dresskledde menn, kvinner med alt for mye dingel dangel og kjeledresskledde arbeidere i blått og grønt. Etter 1 km på hovedveien kan jeg endelig svinge av til venstre mot Epako. Jeg sier som Ludvig i flåklipa “det blåser nordavind fra alle kanter i dag”. uansett hvor jeg sykler i denne byen har jeg motvind, og det gjør ikke tråkkingen på mitt pedaldrevne kjøretøy mindre tungt. Etter nok et stykke, passerer jeg en tidligere skurlandsby som nå har fått oppgradert sin levestandart betraktelig etter at et nederlandsk bistandsprosjekt har gitt dem matrialer til murhus. Hver dag popper det opp et nytt hus, og arbeidet skjer med slik iver at kanskje Mesta skulle vurdert og tatt seg en studietur. På den siste strekningen har jeg for lengst blitt oppdaget, og jeg følges av modige tilrop som “i love you girl, can I be your boyfriend, wanna get married osv”, ved siden av sykkelen løper barføtte skrålende unger som ber om en dollar eller en kjøretur. Som en verdensstjerne svinger jeg inn porten på Gobabis Primary School, jeg vinner ikke en gang å ta av meg hjelmen før en skokk med unger har samlet seg i ring rundt meg. Hva har jeg med i sekken i dag mon tro? Jeg er fremme og når klokka ringer er det dags for Youth leads.

Marte, kan du tørke støv? Bruk filla som henger på doen. Jeg er veldig klar over at denne filla har blitt brukt både her og der. Da tenker jeg på diverse gulv, badekar og gjerne på doskålen. Æsj! Jeg lurer til meg litt såpe og prøver å få filla ren, men det er lite nytte i det, den har vært gulvfille for lenge. Imens jeg tørker støv blir jeg nøye iakttatt av Ra. Hun har nok vært frustrert mer en gang allerede over sin udugelige vertsdatter. Det er nærmest en skandale at jeg ikke enda har lært å lage poridge. Men når jeg tar oppvasken noen kvelder i uken har jeg funnet tre gode grunner for at jeg aldri skal lære det. For det første finnes det ikke godt, uten sukker og smør smaker det ingen ting. For det andre blir du sulten igjen etter to timer og for det tredje så er det et rent helvete å få rent. Har det først stivnet i kjelen, sitter det som tyggegummi. Neste uke skal vist vertspappa Slo kjøpe fisk fra Windhoek som jeg skal tilbrede, det må jeg jo kunne, vi spiser jo tross alt bare fisk i Norge.

Det kom nok ikke som noen overraskelse at min vertsfar hadde flere barn. Vi er nå oppe i seks, to sønner og fire døtre. Førstefødte er født i 1985 og deretter går det slag i slag. Sist lørdag var vi alle bedt på bursdag til Moa, som feiret sin 21 årsdag, hun er ikke Ras datter og født i 1988. Vel ankommet på festen fikk jeg også møte den førstefødte, som heller ikke er datter av Ra. Litt merkelig å være sammen med familien Kajovi denne kvelden, spesielt når Moas mamma og Slo holdt bursdagstale for henne,, imens Ra satt på en krakk ved siden av. På samme fest var det altså tre døtre, med tre forskjellige mødre. Men slik jeg har forstått det er dette ganske vanlig i Afrika. Jeg hører stadig “same father, different mother”. da er det ikke rart at det blir mange unger til slutt. Sloh har for eksempel 19 søstre og brødre. Likevel vet jeg ikke hvor populært dette er for kvinnene, Ra var ikke akkurat i perlehumør.

Ved siden av nederlenderen Sander, har jeg kommet i kontakt med noen jenter fra USA, som jobber for en annen organisasjon. Sakte med sikkert begynner jeg å få et lite nettverk her og det er hyggelig når hjemlengselen kommer truende. Enda har jeg ikke hatt hjemlengsel, men vissheten om at jeg skal hjem til jul er alltid der som en gulrot når dagene blir litt tunge eller ingen ting fungerer. Jeg vil avslutte innlegget med noen episoder som har skjedd siden jeg kom hit.

Min lillebror Wongo ville gjerne hjelpe meg å henge opp vasken. Før jeg viste ordet av det gikk han rundt med mine truser rundt halsen og en sokk på hodet.

På under 16 tourament ble det spurt om grillmaten til lørdagskvelden var klar. Nei ikke enda, men gi den som har ansvaret en hagle, så kan han gå ut å skyte maten i kveld.

Min vertsfar satt foran tven å så på et dyreprogram da han undret på om det fortsatt finnes dinosaurer og hvilken mening Gud egentlig hadde med å skape slike monster.

In africa we share. Når vi var på et selskap forleden, var det ikke snakk om å legge igjen matrester. Alle maten som var til overs ble stadig lurt vekk i servietter og håndvesker.

Til slutt kan jeg meddele at jeg nå har bestemt meg for å anskaffe myggnetting etter at tok livet av to edderkopper på ca 6 cm på rommet mitt her forleden. Jeg sover for tiden ikke som tornerose.

Tusen takk Berit og mormor for brev. Jeg er som en liten unge der jeg rapper postkassenøkkelen og stormer til postkontoret. Så nå som vi har fått bevist at postgangen fungerer er det bare å sende ting i posten. Men for all del fortsett og skriv epost også.

Håper alt er bra med dere hjemme.
Tenker på dere alle titt og ofte.

Stor klem fra Afrikamarte

En annerledes hverdag

Solbrilleskille, sandalskille, sokkeskille, shortsskille, bikiniskille, singletskille og t- skjorteskille. Hadde de plassert meg i en dyrepark, kunne jeg lett blitt forvekslet med en sebra. Men foruten at det jobbes med brunfargen her i Afrika, har arbeidsdagen virkelig tatt seg opp den siste tiden.

Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.

Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.

På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!

Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.


Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.


Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.

Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J

Stor klem fra Afrikamarte

Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen

Etter fire ukers intens masing på byens sports offiser sitter jeg nå i mitt nye, men beskjedne innredete kontor midt i byen. Kontoret har allerede blitt mitt lille fristed fra masete familiemedlemmer og dårlige arbeidsstillinger. Tidligere blogger har nemlig blitt skrevet fra sengekanten.



Heisann, ja du ja! Du hvite jenta. Hva heter du? Uansett hvor jeg går vekker jeg alltid en viss nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. I Epako eller location er det umulig å forsvinne i mengden siden jeg er den eneste hvite jenta på kilometers avstand. Stadig blir jeg stoppet på gaten som den nye score frivillige, dattera til ms and mr Kajovi eller bare en annerledes hvit person. Og det er når jeg er en annerledes hvit person, at sirkuset er i gang. De fleste vil vite hvor jeg er fra og prøver seg som regel med Nederland eller Amerika. Skulle jeg være uheldig og ikke svare med en gang, kan du banne på at jeg får hele Amerikaregla. “Oh man, have you been there. I want to go there one day“! Mange av folkene jeg møter i Epako er gale etter Amerika. Når jeg forteller at jeg kommer fra Norge, får jeg ofte historien om en onkel eller en kusine som har studert i Storbritannia. Mange av de eldre som bor i Epako har aldri gått på skole, og for dem er Europa og Amerika et stort land.


Siden 80 % av Namibias befolkning er kristne, er gud veldig viktig for Namibiere. Gud har som regel en finger med i spillet uansett hva som skjer, om det er Man united som vinner eller nabokjærringa som overlevde en stor operasjon gjør ikke så mye,Gud er med uansett. Enda har jeg ikke funnet ut hvor mange forksjellige trossamfunn det er her, men stadig snubler jeg over en ny kirke. Spesielt i mitt hus står Gud høyt og min vertsmor ber til alle døgnets tider. Helt til i går har hun kjøpt min billige unnskyldning om og ikke bli i kirken, men i går kveld var det tydeligvis nok. “Marte, tomorrow you are going to church With us”. nok en gang prøvde jeg å forklare at jeg ikke hadde tro på Gud, men til ingen nytte. Til slutt fikk jeg ordnet et kompromiss om at jeg ble med på søndag, men at jeg hvis jeg ikke likte det, skulle hun aldri spørre meg om å gå i kirken igjen. Det kunne da ikke bli så ille?.
Lettelsen var likevel stor da jeg endelig kunne reise hjem etter en to timers lang gudstjeneste. I motsetning til vår kirke, diskuteres alle hendelser den siste tiden opp mot bibelen, gjerne med hendene over hodet, rullende øyne og høylytt being. Og etter hver setning, halleluja og amen. Jeg kan si at dette ikke var helt min stil, men heldigvis for meg skjønte vertsmor Ra tegningen og jeg slipper heldigvis å gå flere søndager.

Huset mitt faller snart fra hverandre, men i følge min verstmor er det ingen grunn til å bruke penger på det, siden de bare leier fra staten. De har lyst til å kjøpe, men har ikke råd. Merkelig er det da at verstsfar i huset stadig kommer hjem med nymotens ting. Her om dagen kom han hjem med flatskjerm og suraound anlegg, så med sine 100 kanaler kan jeg love dere at for tiden finner jeg familien Kajovi godt plantet i sofaen foran tven. Tre, fire Afrikanske filmer for dagen er ikke uvanlig.

Denne uken begynte jeg endelig i min jobb, imens de tidligere ukene har gått med til mye papirarbeid og logistikk, skulle jeg endelig får begynne på den praktiske delen. Jeg jobber på fire skoler, en ungdomsskole i byen, og tre barneskoler i Epako, eller location som også området kalles. Min første dag skulle bli noe spesiell da Mr.Morgangi som er gymlærer på Rakatuka primary school ikke hadde dukket opp. Kunne ms Bakk ta gymtimen kanskje? På grunn av at jeg ikke har høyere utdanning innenfor idrett kan jeg ikke undervise i gym, på grunn av strenge regler fra det namibiske utdanningsforbundet. Men jeg kunne jo snakke litt med elevene for å bli litt kjent med dem. Til sammen består 7a og b av rundt ca 35 elever. Alderen varierer litt siden, noen av barna må gå skoleåret om igjen fordi de stryker. Den riktige alderen er 12 år, men noen av barna er 15 år. Da jeg spurte dem om hvilket emne de lærte om i gymtimene nå,fikk jeg beskjed om at de lærte å svømme. Litt komisk siden undervisningen stort sett skjer innendørs og det ikke finnes et svømmebasseng på mils omkrets. Jeg hørte en gang om en skole i Norge som måtte tegne maten de skulle lage i heimkunnskapstimene, fordi de ikke hadde råd til å kjøpe den. Fikk følelsen av at dette var noe av det samme. Det blir vel neppe noen svømmeknapp på denne gjengen.

Jeg må innrømme at noen ganger har jeg vært litt ensom her. Etter at det har blitt mørkt må man holde seg inne og kveldene har noen ganger blitt litt lange. Men sist helg møtte jeg Sander og Jazz. Sander er en hengslete, mørkhåret gutt som kommer fra Nederland og jobber med teater. I en liten leilighet bor han sammen med Jazz, som er en blyg, liten siving fra Japan, som er veldig dårlig i engelsk. Samtalene blir ofte både lange og morsomme når man snakker med denne karen. Sammen utgjør vi et fint lite trekløver. Til helgen drar jeg og Sander på tur for å leve med San stammen. E glæ me.

Nå er kontordagen snart over. Legger med to bilder, et den fattige siden av Epako og litt natur.

Takk for alle hyggelige mailer og tilbakemeldinger.
Dere er alltid med meg!

Kjempestor klem fra Afrikamarte