Klokka er 8 og jeg er på tur ut av huset. Jeg har allerede fått en bemerkning om at jeg ikke er noen morgenperson, en kommentar sitter løst på tungen, men jeg biter den i meg. I Norge er man overhodet ikke noen B menneske selv om man sover til halv åtte. Solen varmer behagelig og jeg setter meg på min skranglete sykkel for å sykle de fire kilometerne til Gobabis Primary. Vel ute av porten runder jeg hjørnet der J bor, han heter egentlig noe mer, men han har selvsagt et navn med mange harkelyder, så jeg har allerede gitt opp. Som vanlig leker han høylytt alene i et av sine mange tre, når han ser meg avbryter han leken og vinker energisk. Turen går videre ut på hovedveien der trafikkregler knapt finnes, jeg kjører sikksakk mellom biler, folk og dyr. Byen har virkelig våknet til liv og forbi meg suser pickuper med enten folk, dyr eller møbler på lasteplanet. Andre ganger blir jeg nesten tvunget ned i grøfta av en skranglete taxi, som tråkker gassen i bånn for å slå et blekansikt med gul t skjorte i vegkanten.
Rundt meg hilses det i øst og i vest av stolte hererokvinner med sine tradisjonelle kjoler, gamle mennesker med rosinhud og spennende tannstillinger, dresskledde menn, kvinner med alt for mye dingel dangel og kjeledresskledde arbeidere i blått og grønt. Etter 1 km på hovedveien kan jeg endelig svinge av til venstre mot Epako. Jeg sier som Ludvig i flåklipa “det blåser nordavind fra alle kanter i dag”. uansett hvor jeg sykler i denne byen har jeg motvind, og det gjør ikke tråkkingen på mitt pedaldrevne kjøretøy mindre tungt. Etter nok et stykke, passerer jeg en tidligere skurlandsby som nå har fått oppgradert sin levestandart betraktelig etter at et nederlandsk bistandsprosjekt har gitt dem matrialer til murhus. Hver dag popper det opp et nytt hus, og arbeidet skjer med slik iver at kanskje Mesta skulle vurdert og tatt seg en studietur. På den siste strekningen har jeg for lengst blitt oppdaget, og jeg følges av modige tilrop som “i love you girl, can I be your boyfriend, wanna get married osv”, ved siden av sykkelen løper barføtte skrålende unger som ber om en dollar eller en kjøretur. Som en verdensstjerne svinger jeg inn porten på Gobabis Primary School, jeg vinner ikke en gang å ta av meg hjelmen før en skokk med unger har samlet seg i ring rundt meg. Hva har jeg med i sekken i dag mon tro? Jeg er fremme og når klokka ringer er det dags for Youth leads.
Marte, kan du tørke støv? Bruk filla som henger på doen. Jeg er veldig klar over at denne filla har blitt brukt både her og der. Da tenker jeg på diverse gulv, badekar og gjerne på doskålen. Æsj! Jeg lurer til meg litt såpe og prøver å få filla ren, men det er lite nytte i det, den har vært gulvfille for lenge. Imens jeg tørker støv blir jeg nøye iakttatt av Ra. Hun har nok vært frustrert mer en gang allerede over sin udugelige vertsdatter. Det er nærmest en skandale at jeg ikke enda har lært å lage poridge. Men når jeg tar oppvasken noen kvelder i uken har jeg funnet tre gode grunner for at jeg aldri skal lære det. For det første finnes det ikke godt, uten sukker og smør smaker det ingen ting. For det andre blir du sulten igjen etter to timer og for det tredje så er det et rent helvete å få rent. Har det først stivnet i kjelen, sitter det som tyggegummi. Neste uke skal vist vertspappa Slo kjøpe fisk fra Windhoek som jeg skal tilbrede, det må jeg jo kunne, vi spiser jo tross alt bare fisk i Norge.
Det kom nok ikke som noen overraskelse at min vertsfar hadde flere barn. Vi er nå oppe i seks, to sønner og fire døtre. Førstefødte er født i 1985 og deretter går det slag i slag. Sist lørdag var vi alle bedt på bursdag til Moa, som feiret sin 21 årsdag, hun er ikke Ras datter og født i 1988. Vel ankommet på festen fikk jeg også møte den førstefødte, som heller ikke er datter av Ra. Litt merkelig å være sammen med familien Kajovi denne kvelden, spesielt når Moas mamma og Slo holdt bursdagstale for henne,, imens Ra satt på en krakk ved siden av. På samme fest var det altså tre døtre, med tre forskjellige mødre. Men slik jeg har forstått det er dette ganske vanlig i Afrika. Jeg hører stadig “same father, different mother”. da er det ikke rart at det blir mange unger til slutt. Sloh har for eksempel 19 søstre og brødre. Likevel vet jeg ikke hvor populært dette er for kvinnene, Ra var ikke akkurat i perlehumør.
Ved siden av nederlenderen Sander, har jeg kommet i kontakt med noen jenter fra USA, som jobber for en annen organisasjon. Sakte med sikkert begynner jeg å få et lite nettverk her og det er hyggelig når hjemlengselen kommer truende. Enda har jeg ikke hatt hjemlengsel, men vissheten om at jeg skal hjem til jul er alltid der som en gulrot når dagene blir litt tunge eller ingen ting fungerer. Jeg vil avslutte innlegget med noen episoder som har skjedd siden jeg kom hit.
Min lillebror Wongo ville gjerne hjelpe meg å henge opp vasken. Før jeg viste ordet av det gikk han rundt med mine truser rundt halsen og en sokk på hodet.
På under 16 tourament ble det spurt om grillmaten til lørdagskvelden var klar. Nei ikke enda, men gi den som har ansvaret en hagle, så kan han gå ut å skyte maten i kveld.
Min vertsfar satt foran tven å så på et dyreprogram da han undret på om det fortsatt finnes dinosaurer og hvilken mening Gud egentlig hadde med å skape slike monster.
In africa we share. Når vi var på et selskap forleden, var det ikke snakk om å legge igjen matrester. Alle maten som var til overs ble stadig lurt vekk i servietter og håndvesker.
Til slutt kan jeg meddele at jeg nå har bestemt meg for å anskaffe myggnetting etter at tok livet av to edderkopper på ca 6 cm på rommet mitt her forleden. Jeg sover for tiden ikke som tornerose.
Tusen takk Berit og mormor for brev. Jeg er som en liten unge der jeg rapper postkassenøkkelen og stormer til postkontoret. Så nå som vi har fått bevist at postgangen fungerer er det bare å sende ting i posten. Men for all del fortsett og skriv epost også.
Håper alt er bra med dere hjemme.
Tenker på dere alle titt og ofte.
Stor klem fra Afrikamarte
onsdag 23. september 2009
lørdag 19. september 2009
En annerledes hverdag
Solbrilleskille, sandalskille, sokkeskille, shortsskille, bikiniskille, singletskille og t- skjorteskille. Hadde de plassert meg i en dyrepark, kunne jeg lett blitt forvekslet med en sebra. Men foruten at det jobbes med brunfargen her i Afrika, har arbeidsdagen virkelig tatt seg opp den siste tiden.
Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.
Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.
På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!
Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.
Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.
Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.
Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J
Stor klem fra Afrikamarte
Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.
Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.
På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!
Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.
Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.
Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J
Stor klem fra Afrikamarte
torsdag 10. september 2009
Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen
Etter fire ukers intens masing på byens sports offiser sitter jeg nå i mitt nye, men beskjedne innredete kontor midt i byen. Kontoret har allerede blitt mitt lille fristed fra masete familiemedlemmer og dårlige arbeidsstillinger. Tidligere blogger har nemlig blitt skrevet fra sengekanten.
Heisann, ja du ja! Du hvite jenta. Hva heter du? Uansett hvor jeg går vekker jeg alltid en viss nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. I Epako eller location er det umulig å forsvinne i mengden siden jeg er den eneste hvite jenta på kilometers avstand. Stadig blir jeg stoppet på gaten som den nye score frivillige, dattera til ms and mr Kajovi eller bare en annerledes hvit person. Og det er når jeg er en annerledes hvit person, at sirkuset er i gang. De fleste vil vite hvor jeg er fra og prøver seg som regel med Nederland eller Amerika. Skulle jeg være uheldig og ikke svare med en gang, kan du banne på at jeg får hele Amerikaregla. “Oh man, have you been there. I want to go there one day“! Mange av folkene jeg møter i Epako er gale etter Amerika. Når jeg forteller at jeg kommer fra Norge, får jeg ofte historien om en onkel eller en kusine som har studert i Storbritannia. Mange av de eldre som bor i Epako har aldri gått på skole, og for dem er Europa og Amerika et stort land.
Siden 80 % av Namibias befolkning er kristne, er gud veldig viktig for Namibiere. Gud har som regel en finger med i spillet uansett hva som skjer, om det er Man united som vinner eller nabokjærringa som overlevde en stor operasjon gjør ikke så mye,Gud er med uansett. Enda har jeg ikke funnet ut hvor mange forksjellige trossamfunn det er her, men stadig snubler jeg over en ny kirke. Spesielt i mitt hus står Gud høyt og min vertsmor ber til alle døgnets tider. Helt til i går har hun kjøpt min billige unnskyldning om og ikke bli i kirken, men i går kveld var det tydeligvis nok. “Marte, tomorrow you are going to church With us”. nok en gang prøvde jeg å forklare at jeg ikke hadde tro på Gud, men til ingen nytte. Til slutt fikk jeg ordnet et kompromiss om at jeg ble med på søndag, men at jeg hvis jeg ikke likte det, skulle hun aldri spørre meg om å gå i kirken igjen. Det kunne da ikke bli så ille?.
Lettelsen var likevel stor da jeg endelig kunne reise hjem etter en to timers lang gudstjeneste. I motsetning til vår kirke, diskuteres alle hendelser den siste tiden opp mot bibelen, gjerne med hendene over hodet, rullende øyne og høylytt being. Og etter hver setning, halleluja og amen. Jeg kan si at dette ikke var helt min stil, men heldigvis for meg skjønte vertsmor Ra tegningen og jeg slipper heldigvis å gå flere søndager.
Huset mitt faller snart fra hverandre, men i følge min verstmor er det ingen grunn til å bruke penger på det, siden de bare leier fra staten. De har lyst til å kjøpe, men har ikke råd. Merkelig er det da at verstsfar i huset stadig kommer hjem med nymotens ting. Her om dagen kom han hjem med flatskjerm og suraound anlegg, så med sine 100 kanaler kan jeg love dere at for tiden finner jeg familien Kajovi godt plantet i sofaen foran tven. Tre, fire Afrikanske filmer for dagen er ikke uvanlig.
Denne uken begynte jeg endelig i min jobb, imens de tidligere ukene har gått med til mye papirarbeid og logistikk, skulle jeg endelig får begynne på den praktiske delen. Jeg jobber på fire skoler, en ungdomsskole i byen, og tre barneskoler i Epako, eller location som også området kalles. Min første dag skulle bli noe spesiell da Mr.Morgangi som er gymlærer på Rakatuka primary school ikke hadde dukket opp. Kunne ms Bakk ta gymtimen kanskje? På grunn av at jeg ikke har høyere utdanning innenfor idrett kan jeg ikke undervise i gym, på grunn av strenge regler fra det namibiske utdanningsforbundet. Men jeg kunne jo snakke litt med elevene for å bli litt kjent med dem. Til sammen består 7a og b av rundt ca 35 elever. Alderen varierer litt siden, noen av barna må gå skoleåret om igjen fordi de stryker. Den riktige alderen er 12 år, men noen av barna er 15 år. Da jeg spurte dem om hvilket emne de lærte om i gymtimene nå,fikk jeg beskjed om at de lærte å svømme. Litt komisk siden undervisningen stort sett skjer innendørs og det ikke finnes et svømmebasseng på mils omkrets. Jeg hørte en gang om en skole i Norge som måtte tegne maten de skulle lage i heimkunnskapstimene, fordi de ikke hadde råd til å kjøpe den. Fikk følelsen av at dette var noe av det samme. Det blir vel neppe noen svømmeknapp på denne gjengen. Jeg må innrømme at noen ganger har jeg vært litt ensom her. Etter at det har blitt mørkt må man holde seg inne og kveldene har noen ganger blitt litt lange. Men sist helg møtte jeg Sander og Jazz. Sander er en hengslete, mørkhåret gutt som kommer fra Nederland og jobber med teater. I en liten leilighet bor han sammen med Jazz, som er en blyg, liten siving fra Japan, som er veldig dårlig i engelsk. Samtalene blir ofte både lange og morsomme når man snakker med denne karen. Sammen utgjør vi et fint lite trekløver. Til helgen drar jeg og Sander på tur for å leve med San stammen. E glæ me.
Nå er kontordagen snart over. Legger med to bilder, et den fattige siden av Epako og litt natur.
Takk for alle hyggelige mailer og tilbakemeldinger.
Dere er alltid med meg!
Kjempestor klem fra Afrikamarte
tirsdag 1. september 2009
Tiden går, Marte består
Våren har begynt å komme til Gobabis, og sammen med varmen har også diverse småkryp begynt å dukke opp. Firfirsler, øgler og innsekter så store som helikopter og diverse slager har kommet frem for å nyte sola. Alle de nye lydene får meg til å hoppe høyt til vers og jeg er en fryd for de jeg jobber med. Nevnte jeg forresten at det er mye black mamba her? For de som ikke har sett kill Bill kan jeg forklare at dette er en av verdens farligste slanger. Et bitt og du er død på sekunder. Wuæh
Rumle, rumle, dette har jeg ikke tid til. Sist uke satt jeg på en internettkafe og ante fred og ingen fare da plutselig magen slo seg vrang. Jeg skulle videre på et møte og hadde ikke noe annet valg enn å bite tennene sammen å gå de ca 500 meterne til borgemesterens kontor. Kaldsvettende og likblek ankom jeg endelig kontoret etter det som virket å være mine lengste 500 meter noen sinne. Jeg fikk snøvlet frem et høflig “hvor er doen” og så var det bare å løpe. Det var mye som skulle opp og ut denne dagen og de som har vært syk vet at det er ingen steder man heller vil være, enn hjemme når man blir syk. Etter 30 min på do kunne jeg endelig stavre meg på bena og gå inn, bare for å finne ut at møtetidspunktet hadde blitt skiftet. “hadde ikke jeg fått beskjed?” jeg har aldri forbannet “the african time” mer enn det på det tidspunktet. På tur hjem møtte jeg selvsagt Abes og 100 andre som skulle hilse, snakke å ta min tid. Men jeg lover dere en ting. ALDRI MER BILTONG! (tørket kjøtt, som er svært så populært her nede)
Selv om det har gått enda en uke, kommer ikke mine arbeidsoppgaver skikkelig i gang før neste uke. Derfor dro jeg en dag alene til Epako for å dra i gang litt sport for all. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dra, for da jeg ankom fotballbanen var fotballkampen allerede i gang. Stemningen ble likevel betydelig bedre da jeg dro frem en ball fra sekken. De spiller vanligvis med sammenrullet plastikk, som verken stusser eller innholder andre kvaliteter som en ball har. Først trodde gutten jeg ga ballen til at jeg ga den bare til ham. Resultatet ble at han løp i kjent rugbystil over hele banen og slo guttene som kom i nærheten. Til slutt måtte jeg gå imellom rundt 10 unggutter, ta fra dem ballen og prøve å forklare at ballen var min, men så lenge jeg var her kunne de låne den. Faktisk ble beskjeden godt mottatt, og kampen kunne fortsette. Imens guttene spilte fotball, spilte jeg og ungene som ikke fikk være med wolleyball. Barna i Epako prater vanligvis et språk som kalles Damara, et språk som for en nordmann bare består av merkelige klikkelyder. Derfor er det ikke hele tiden like enkelt å lære bort triks og regler, men heldig for meg er det som regel en gutt som kan nok engelsk til å fungere som tolk.
Sist helg hadde jeg endelig avtaleboken full og skulle få være med å arrangere Under 16 tourament. Jeg fikk streng beskjed om å møte opp kl.07.00 torsdags morgen utenfor kommunehuset for å få arbeidsuniform og arbeidsoppgaver. Med stadig tro om å kunne forandre the african time møtte jeg opp fem på sju, klar til dyst. Da klokka nærmet åtte var jeg fortsatt alene og temmelig lei av og vente. Men til slutt ble det da både skjorte og caps og turneringen ble sparket i gang av borgemesteren kl. 12.00. I løpet av denne helgen har jeg virkelig sett det afrikanske folket fra en ny side. Idrett er viktig for namibiere og i talene til både guvernøren og borgemesteren blir idrett beskrevet som et hjelpemiddel for å få ungdommen vekk fra hiv, aids og alkoholisme.
Likevel er også det sosiale viktig og de lokale heltene er glad i å ta seg en fest, så på lørdagen var det grilling og dansing med borgemesteren under stjernehimmelen, barrunde med presidenten i det nasjonale hiv og aidsforbundet og dansing med Namibias største rugbystjerne. Er man eneste jente i denne gjengen blir man tatt imot med åpne armer.
Hva angår min familie trives jeg fortsatt som plommen i egget og siden sist har antallet økt med to. Sist helg reiste mamma Ra bort og jeg og far Tio, ble alene hjemme. Etter hvert fikk vi uventet besøk av min bror som jeg enda ikke hadde truffet. Han har begynt å arbeide i swakopmund og er sjelden hjemme. Han er født samme år som meg, og er sin far opp av dage når det gjelder spørring. Familieforholdene i denne familien blir stadig mer innviklet og i helgen traff jeg også min søster, som er fra et annet ekteskap. Så som dere sikkert skjønner blir jeg stadig mer forvirret over min nye familie. Tio har forresten denne helgen investert i en ny kanalpakke med over hundre programmer, så nå sitter han klistret til tven stort sett hele dagen. Og roper titt og ofte om at jeg må komme å se ett eller annet.
Dette var alt for denne gang. Pirri nawa
Jeg håper alt er bra hjemme. Husk at dere alltid er med meg i tankene, selv om jeg er på andre siden av jorda.
Stor klem fra Afrikamarte
Rumle, rumle, dette har jeg ikke tid til. Sist uke satt jeg på en internettkafe og ante fred og ingen fare da plutselig magen slo seg vrang. Jeg skulle videre på et møte og hadde ikke noe annet valg enn å bite tennene sammen å gå de ca 500 meterne til borgemesterens kontor. Kaldsvettende og likblek ankom jeg endelig kontoret etter det som virket å være mine lengste 500 meter noen sinne. Jeg fikk snøvlet frem et høflig “hvor er doen” og så var det bare å løpe. Det var mye som skulle opp og ut denne dagen og de som har vært syk vet at det er ingen steder man heller vil være, enn hjemme når man blir syk. Etter 30 min på do kunne jeg endelig stavre meg på bena og gå inn, bare for å finne ut at møtetidspunktet hadde blitt skiftet. “hadde ikke jeg fått beskjed?” jeg har aldri forbannet “the african time” mer enn det på det tidspunktet. På tur hjem møtte jeg selvsagt Abes og 100 andre som skulle hilse, snakke å ta min tid. Men jeg lover dere en ting. ALDRI MER BILTONG! (tørket kjøtt, som er svært så populært her nede)
Selv om det har gått enda en uke, kommer ikke mine arbeidsoppgaver skikkelig i gang før neste uke. Derfor dro jeg en dag alene til Epako for å dra i gang litt sport for all. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dra, for da jeg ankom fotballbanen var fotballkampen allerede i gang. Stemningen ble likevel betydelig bedre da jeg dro frem en ball fra sekken. De spiller vanligvis med sammenrullet plastikk, som verken stusser eller innholder andre kvaliteter som en ball har. Først trodde gutten jeg ga ballen til at jeg ga den bare til ham. Resultatet ble at han løp i kjent rugbystil over hele banen og slo guttene som kom i nærheten. Til slutt måtte jeg gå imellom rundt 10 unggutter, ta fra dem ballen og prøve å forklare at ballen var min, men så lenge jeg var her kunne de låne den. Faktisk ble beskjeden godt mottatt, og kampen kunne fortsette. Imens guttene spilte fotball, spilte jeg og ungene som ikke fikk være med wolleyball. Barna i Epako prater vanligvis et språk som kalles Damara, et språk som for en nordmann bare består av merkelige klikkelyder. Derfor er det ikke hele tiden like enkelt å lære bort triks og regler, men heldig for meg er det som regel en gutt som kan nok engelsk til å fungere som tolk.
Sist helg hadde jeg endelig avtaleboken full og skulle få være med å arrangere Under 16 tourament. Jeg fikk streng beskjed om å møte opp kl.07.00 torsdags morgen utenfor kommunehuset for å få arbeidsuniform og arbeidsoppgaver. Med stadig tro om å kunne forandre the african time møtte jeg opp fem på sju, klar til dyst. Da klokka nærmet åtte var jeg fortsatt alene og temmelig lei av og vente. Men til slutt ble det da både skjorte og caps og turneringen ble sparket i gang av borgemesteren kl. 12.00. I løpet av denne helgen har jeg virkelig sett det afrikanske folket fra en ny side. Idrett er viktig for namibiere og i talene til både guvernøren og borgemesteren blir idrett beskrevet som et hjelpemiddel for å få ungdommen vekk fra hiv, aids og alkoholisme.
Likevel er også det sosiale viktig og de lokale heltene er glad i å ta seg en fest, så på lørdagen var det grilling og dansing med borgemesteren under stjernehimmelen, barrunde med presidenten i det nasjonale hiv og aidsforbundet og dansing med Namibias største rugbystjerne. Er man eneste jente i denne gjengen blir man tatt imot med åpne armer.
Hva angår min familie trives jeg fortsatt som plommen i egget og siden sist har antallet økt med to. Sist helg reiste mamma Ra bort og jeg og far Tio, ble alene hjemme. Etter hvert fikk vi uventet besøk av min bror som jeg enda ikke hadde truffet. Han har begynt å arbeide i swakopmund og er sjelden hjemme. Han er født samme år som meg, og er sin far opp av dage når det gjelder spørring. Familieforholdene i denne familien blir stadig mer innviklet og i helgen traff jeg også min søster, som er fra et annet ekteskap. Så som dere sikkert skjønner blir jeg stadig mer forvirret over min nye familie. Tio har forresten denne helgen investert i en ny kanalpakke med over hundre programmer, så nå sitter han klistret til tven stort sett hele dagen. Og roper titt og ofte om at jeg må komme å se ett eller annet.
Dette var alt for denne gang. Pirri nawa
Jeg håper alt er bra hjemme. Husk at dere alltid er med meg i tankene, selv om jeg er på andre siden av jorda.
Stor klem fra Afrikamarte
tirsdag 25. august 2009
Noen faa bilder
Jeg har mildt sagt hatt problemer med aa laste ned bilder, saa til slutt maatte jeg dra paa en internettkafe. Tiden det tar aa laste ned kan mildt sagt gi graae haar. Bildene er av mitt nye hjem og en smugtitt paa naturen. Rommet med sofastolen er rommet mitt og resten snakker vel for seg selv...
Ps: ny blogg ligger under bildene.
Ps: ny blogg ligger under bildene.
mandag 24. august 2009
En hilsen fra Kalahariland
På tross av et konstant press om rastafletter og kontunielige kultursjokk, lever jeg fortsatt i beste velgående her i Gobabis.
Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.
Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.
I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.
Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.
Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.
Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.
Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.
Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!
Håper alt er bra hjemme.
En kjempe stor klem fra Afrikamarte
Ps: Har lagt ut noen bilder også.
Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.
Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.
I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.
Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.
Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.
Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.
Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.
Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!
Håper alt er bra hjemme.
En kjempe stor klem fra Afrikamarte
Ps: Har lagt ut noen bilder også.
onsdag 19. august 2009
Home, sweet home
Ohhandet, noa eller var det kanskje klikk, klikk klikk? En språkforvirret Marte Bakk sitter igjen foran pcen og prøver igjen å formulere noen velvalgte ord til omverdenen. Det har nå gått en uke siden jeg satte to trøtte, men forventningsfulle bein i Gobabis og jeg har begynt å slå meg til ro med at dette skal være mitt nye hjem for de neste ti månedene.
Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.
På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.
Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.
Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.
Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.
Stor klem fra Afrikamarte
Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.
På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.
Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.
Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.
Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.
Stor klem fra Afrikamarte
Abonner på:
Innlegg (Atom)
