Okavango delta

Etter tre lange dager med basketball workshop ”hjemme” i Gobabis, kunne jeg, Øystein, Hans Roger og Cathy endelig ta oss en liten ferie fra hverdagen å reise til Botswana. Lørdag ettermiddag pakket vi full Cathys firehjulstrekker og vendte nesten mot en av verdens største deltaer. Siden vi reiste på ettermiddagen pakket vi kjølebagen full slik at vi ikke trengte å ta noen pauser på vegen. Når det blir mørkt i det sørlige Afrika, minner det mest som om at noen slår av lysbryteren og det er ikke måte på hvor mange dumme dyr som må stille seg midt på gulstripen. Etter vel 8 timer på vegen med to nestenkræsjer med et esel og en ku kunne vi endelig parkere bilen utenfor the brigde backpacker i Maun. The brigde ligger idyllisk til ved elven og alt bygget av strå og bambus. Det var ganske så magisk å dusje ankomstkvelden under en åpen stjernehimmel med månen som eneste lys. Mindre idyllisk var det å ligge på enmanns dorm, med stråtak som krydde av all verdens småkryp.

I en fullpakket motorbåt blir firkløveret morgenen etter fraktet til stedet som skal bli deres første møte med en makoro. En makoro er en lokal kano fra Botswana, der man sitter i bunnen av kanoen. Hver kano har en mann som står oppreist og dytter i fart ved hjelp av en lang stokk. Sammen med to andre makoroer fullastet med campingutstyr sklir vi lydløst gjennom langt siv og nydelige vannlinjer i hvitt og rosa. Etter cirka 30 minutters padling stopper vi på en øy der vi setter opp telt for natten. Teltene får komfortable madrasser med dyne og pute og etter en lang lunsj er ikke firkløveret hard å be når de blir tilbydd en lur. Etter en lang sovestund drar vi ut på en tre timers lang gå tur inn til deltaens mange savanner for å se etter større dyr enn fluer og mygg. På grunn av at det er regntid er gresset langt og dyrene trenger ikke lenger benytte seg av faste vannhull, derfor er de ikke enkle å få øye på. Etter en lang vandring vender vi nesen hjem til middag uten å ha sett annet enn fugler.


05.15 neste morgen blir vi igjen vekt for en ny runde på savannen etter jakt på dyr. Etter en hurtig frokost baner vi oss igjen gjennom langt gress og tre med torner. Gresset er vått etter natten og etter noen minutter høres bare klaskingen av bløte bukser og joggesko. Selv om det er tidlig, viser graderstokken rundt 30 grader og svetten renner av samtlige. Etter fem timers gange har vi ikke sett annet enn sebraer, en slange, fugler, vortesvin og noen gaseller. På tross av at vi var veldig nære elefanter, giraffer og bøfler ble det dessverre med disse dyrene og vi var nok alle litt skuffet over at vi ikke fikk sett mer. Etter noen timer på campen pakker vi sakene og drar tilbake til the bridge.
På grunn av at Cathy jobber med san stammen har hun avtalt å møte en kollega i Maun dagen etter. Vi andre tre bestemmer oss for å se deltaen fra luften og booker oss inn hos Moremi airlines. Det lille propellflyet rommer akkurat meg, Hans Roger, kapteinen og Øystein. Flyturen er helt fantastisk med utsikt over enorme områder. På turen ser vi alt fra elefanter til flodhester og gjengen er storfornøyd. Eller det vil si at etter en snau halv timers flyging blir ms Bakk lettere grønn og flyturen for hennes del nytes heretter med å glane i setet foran seg, selvsagt til Øysteins store fornøyelse.

Nå en snau uke etter hjemkomst kan jeg bekrefte at alt er på det gamle her i Gobabis. Byråkrati er og blir byråkrati og jeg sitter stadig og irriterer meg at alt går i sneglefart. For tiden jobber jeg med et prosjekt som omhandler kartlegging av funksjonshemmede i Omaheke regionen i forhold til paralympics. Selv om det går enormt sent og de som har ansvaret for prosjektet har alt for lite kunnskap, er det godt og endelig få gjøre noe som jeg faktisk kan.

Så med denne smakebiten fra mine små og store eventyr takker jeg atter en gang for meg og håper at alle der hjemme har det superfantastisk.

That's all folks

Stor klem fra Afrikamarte
PS. bilde 1 er av meg og Øystein like før take off, bilde 2 er fra padlingen i deltaen og bilde 3 er når jeg prøver å følge i en elfants fotspor.

En hilsen fra livet i sanddynene

21 mil fra hovedstaden Windhoek befinner det seg et lite gjørmehull. Og midt i det gjørmehullet ligger det et slitent beige murhus, med avflassende murpuss, plastikkmøblemang, masse plastikkblomster og to sinte vakthunder. I dette hyggelige huset på prærien bor en nordmann sammen med vertsmamma, vertspappa og to yngre verstsøstre. Siden nordmannen kom tilbake har familieidyllen vert på topp, og selv om husfreden alltid brytes rundt halv seks på hverdager er nordmannen som bor i huset like blid. Vertsmor har nå bestemt at nordmannens matlagingstørke nå skal være over og de nydligeste retter må trylles frem i løpet av våren. Nordmannen selv står på sine krav om at først må handlelisten fylles med matvarer som det går an å lage mat av, istedenfor sukker og maismel. Så siden denne ordvekslingen har det ikke vert nevt noe mer om matlaging i Loopstreet. På lørdager er det felles vaskedag der alle rom får en omgang med dolerva. Sist lørdag var nordmannen så heldig å få badet. Badet som har et veldig slitent gulvdekke må ikke skrubbes eller vaskes for hardt, da kan det fort komme frem skatter som man helst skulle ønske at man aldri hadde funnet. Nordmannen har ved flere anneledninger tilbydd seg å være med på en eventuell oppussing før badet faller sammen. Men dette kommer ikke på tale før banken har gitt klarsignal for at huset kan kjøpes. Da er planen at alt skal helrenoveres og familien skal flytte i telt i hagen. Å joda det er familieidyll i Loopstreet, og hvis ingen har flyttet på løse mursteiner i muren så står huset der i morgen også.

Det er lørdag og mørke skyer står som en tett vegg rundt byen Gobabis. Jeg og Hans Roger befinner oss i en skranglete taxi fra byen til Epako. Det er dags for Sport for all og aktiviteten begynner med at vi tusler rundt i nærområdet og henter unger. I hånden har jeg en liten gutt med Sør Afrika drakt. Tillitsfull holder han hånden min helt til vi nærmer oss banen, da slipper han hånden og spretter energisk bort mot den overgrodde grusbanen. Regnet kiler oss lett på nesen, men vi bryr oss ikke så mye om det. Barna er ivrige og da er det vanskelig å si nei til et par timer med lek og morro. Siden forrige år har namvipene blitt bitt av arbeidslystbassillen og nå er det hele tre lokale frivillige som tar seg av barn i alle aldre. Vi leker og spiller fotball så grusen står rundt beina. De fleste barna har ikke sko, men det hindrer dem verken fra å gå hardt inn i duellene eller slenge seg i sanden. Glasskår er ikke noe problem, selv om det er nok av dem å skjære seg på. Siden jeg har begynt å overlate mye av ansvaret for aktiviteter til namvipene mine står jeg på sidelinjen å ser på, eller fasiliterer som det så flott heter. I hånde n får jeg plutselig en liten gutt, men store sår på nakke og kne. Han vil ikke være med å spille fotball for han vil heller holde meg i hånden, behovet for kroppskontakt er så sterkt og sammen står vi lenge tause og ser på de andre barnas ivirige lek. Det er vondt å se alle barna i Epako som alltid er overlatt til seg selv og hvor sterkt behov de har for å knytte seg til en voksenperson. Derfor er det også veldig godt å høre barnelatteren runge over sletta og alle de smås store smil. Etter hvert kommer de første store regndråpene og barna samler sammen tingene sine og forsvinner likefort som de kom, tilbake ligger en overgrodd tom grussbane, med bilspor i midten. Og jeg kan ikke unng å å tenke at kanskje har et barn i Epako fått litt ekstra tid i dag, til å være barn litt lenger.

For Hans Roger er intrykkene mange, og når jeg ikke passer inn gjor iallefall ikke han det. Med sitt vinterbleke legeme, vestlige stil og fotoapparatet ikke langt unna, tiltrekker han seg nesten mer oppmerksomhet enn vi liker. Han synes spesielt at utvalget i daligvarebutikken er spennende og stadig skal nye iser, fargerike kaker og ulikebrødsorter utprøves. Det er merkelig at noen fra min egen hjembygd befinner seg midt i svarteste Afrika, og i starten måtte jeg liksom dobbeltskjekke om det var naboen min som hadde forvillet seg hit. Det er liksom ikke vanlig med Oppdaling midt imellom herero og damara.
Til helgen er det basketball workshop, og det blir veldig spennende siden jeg aldri har laget det før. Men så langt ser det lovende ut, til og med Frank fra den Namibiske basketballforbundet skal ta turen og med så storfint besøk må det bare bli bra.

Det var alt jeg har å rapportere for denne gang, men vi snakkes snart igjen. Da får dere også høre hvordan det gikk når jeg, Hans Roger, Cathy og Øystein prøvde oss blant flodhester og krokodiller i Okavango delta i Botswana.

Kjempe stor klem til dere alle fra Afrikamarte

Back in town

Jeg sitter på flyet etter tre fantastiske uker hjemme i Norge. Når jeg står med sekken på ryggen på Gardermoen har graderstokken krøpet ned mot -27 grader og jeg må innrømme for meg selv at jeg gleder meg til å komme tilbake til solen og varmen i Namibia. Etter en fem dager i Windhoek vender jeg igjen nesen mot Gobabis og fem nye måneder i plastikkstolen på kontoret på minstry of youth.

Det er varmt og luften kjennes fuktig og trykkende. Jeg sitter alene i en mørk golf fra Windhoek til Gobabis og småprater med sjåføren som heter Mcdonald. Vi prater om vær og vind da han plutselig spør om jeg er gift? Jeg svarer nei og praten stilner en stund før han sier ”i’m singel by the way”. Jeg kan bekrefte at så langt er alt på det gamle. Etter nesten to timers kjøring er jeg ”hjemme” i Gobabis og jeg kan kjenne at sommerfuglene lager kaos i magen min. Siden sist har regntiden bidratt til at slettene nå har skiftet farge fra gult til grønt og et ellers så tørt land har plutselig blitt frodig og sommerlig. Siden jeg er den eneste i bilen fra Windhoek, er Mcdonald gentleman og kjører meg til døren. På porten inn til huset blir jeg møtt med et skilt som sier at jeg skal passe meg for hunden, og jeg aner fort at bak dette skiltet ligger det en historie. Senere får jeg vite at ”the black dog” har begynt å bite folk og har allerede kommet opp i to alvorlige bitt. Likevel blir jeg bare møtt med latter når jeg spør hvorfor han fortsatt er i live. ”Marte, du må forstå at oppgaven til en vakthund er å bite folk hvis de kommer på privat grunn”. Jeg må innrømme at jeg er spent på fortsettelsen. På grunn av dette må jeg nå ha med meg en pinne hver gang jeg skal ut, ellers er det bare å glemme å komme seg inn igjen.

Regntid er noen merkelige greier og jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt blir klok på den. Ingen vet når den egentlig begynner eller slutter og det er ikke noe system i hvordan det regner. Det kan skye over på rundt to minutter og da bør man befinne seg under tak brennkvikt, ellers blir resultatet gjennomvåt på tre sekunder. Yr og småskurer finnes med andre ord ikke her. Sammen med regntiden har det også dukket opp flere innsekter og krypdyr. Blant annet tusenben på ca 20-30 cm og kakkelakker på størrelse med en knyttneve. Kakkelakkene er forresten veldig merkelige siden de knapt kan fly og gjerne havner på ryggen etter et mislykket flyforsøk. På ryggen blir de liggende å sprelle til de dør, eller blir kjørt over av en forbipasserende bil, derfor kan jeg sikkert plukke en bærepose å ta med hjem hvis noen er interessert. Med andre ord, det kryr av dem.

Ellers har jeg for tiden besøk av Hans Roger, som er min gamle nabo fra Oppdal. Siden tiden i starten alltid går litt treigt, er det veldig hyggelig å ha noen man kjenner å dele den med. Hans Roger samler inn data til sin masteroppgave og er stort sett i helene mine gjennom hele arbeidsdagen. Allerede er det mye som skjer med Score og Gobabis og tiden fremover kommer til å bli travel. Så hvis noen fortsatt vurderer å komme på besøk må dere bestemme dere i nærmeste fremtid.
Denne helgen har forresten frøken Bakk tatt på seg morsrollen, siden vertsmor og vertsfar nok en gang er på begravelse til en av Slohs søstre. Det er som han sier selv at det er godt han har så mange søsken, siden dette er andre søsteren som går bort på mindre enn tre måneder. Morsrollen går for øvrig veldig lett siden fjortisene i huset lett kan bestikkes med lange filmkvelder og is til dessert. De har til og med spist grønnsakene sine.

Som dere sikkert skjønner har jeg igjen kommet inn i livet her i Gobabis, og selv om jeg kjenner at det skal bli godt å flytte hjem til Norge, gleder jeg meg veldig til fortsettelsen.
Håper at dere ikke har fryst fast der oppe i nord.
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte

En liten, siste hilsen for år 2009

Bak meg ser jeg Gobabis bli mindre og mindre. Jeg sitter trangt mellom to menn i baksetet på en bil fra nyere dato. Vanligvis skrangler bilene mellom Gobabis og Windhoek så mye at man stort sett bruker de knappe to timene til å be til høyere makter om at bilen skal komme i en del til Windhoek. Men denne gangen er det faktisk behagelig, selv om jeg sitter i midten. Vi tre i baksetet finner fort tonen og snart går praten livlig om valget som akkurat har blitt avsluttet og en avis på engelsk blir delt mellom oss.

Bak meg har jeg plutselig tilbakelagt fire måneder som idrettsfredskorpser og det har vært en fantastisk men også frustrerene jobb. Sannheten om at man alene ikke kan flytte fjell har for lengst gått inn og det er ikke allid at man føler at man bidrar med noe. Likevel har opplevelsen så langt vært en fantastisk reise der jeg stadig lærer noe nytt kulturer, mennesker og ikke minst om meg selv.
Jeg lover at det kommer nye blogger neste år og at jeg da også skal bli flinkere å legge ut bilder :)
Men nå er det først og fremst ferie! Tusen takk for all støtte og alle tilbakemeldinger. Når man føler seg alene er det godt å ha så god støtte hjemmefra :)

Ser dere om knappe 14 dager

Stor klem fra Afrikamarte
ps: Fra og med 2 desember bytter jeg til mitt gamle norske nr: +4748141494

En hilsen fra solens land

Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.

Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).

Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.

Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.

For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.

Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.

jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag

Stor klem fra Afrikamarte

1/3 ferdig!

Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.


I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.

Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.

I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.

Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.

Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.

Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte

1 maaned igjen!!

Det er fest paa lokalet. Ute er himmelen mork og maanen er det eneste som lyser opp de mange flate slettene rundt Gobabis. Inne er det derimot lyst, svett og hoylytt stemning. Rundt meg danser store og smaa i cowboyhatt, boots og rutete skjorter. Jeg, Sebastian og Edgar har blitt bedt med paa boer party av et ektepar som bor paa en farm utenfor Gobabis, konen kommer fra skottland og er aaret eldre enn meg. I hjornet av lokalet staar et tomansband og spiller for de flest kjente sanger paa afrikans. Det er nok en grunn til at de spiller for denne forsamlingen for aa si det saann, tonene er ikke alltid like rene. Folelsen av aa vere paa kielfergen er ikke fremmed og vi finner oss et plastikkbord utenfor dansegulvet. Paa dansegulvet danses det en dans som virker som en blanding mellom swing og vals. Det tar ikke lenge for jeg blir bedt opp til dans av en av Gobabis lokale helter. Han er ikke fornoyd med mitt fotarbeid og mener at jeg danser for fort. Men jeg rister energisk paa hodet, hallo! Det er tross alt forste gang i mitt liv at jeg danser denne dansen. Tre timer og utallige danser senere bestemmer en svett men lykkelig gjeng at det er paa tide aa takke for seg. Vel i seng denne kvelden har jeg folelsen av at jeg igjen er 14 aar, og akkurat har kommet hjem fra en fuktig kveld paa Berghallen.

Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.

Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.

Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.

”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.

80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.

En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.

Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.

Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!

Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte