Afrika, Namibia and me

Sirklene møtes

2010-09-05T06:05:00.000-07:00

Det er lett når man setter sine ben på norsk jord at Afrika bare blir et fjernt minne. Jeg har vært hjemme i Norge en stund og har virkelig fått kjent på følelsen i forhold til å være hjemme. Kunne hente seg et glass melk i kjøleskapet, ha internett som fungerer, et tidsperspektiv man må forholde seg til og sist men ikke minst muligheten og friheten til å gjøre hva man vil, når man vil. Det er mye man tar for gitt når man er i Norge, og det er kanskje først når man kommer seg ut av den norske bobblen at man innser hvor godt man har det. Tusen takk for all støtte i året som har gått og takk for at dere har lest bloggen min :)

Lev hver dag som den siste

stor klem fra Afrikamarte

Mitt liv i en såpeboble?

2010-05-04T12:14:00.000-07:00

Kanskje ikke såpeboble, men helt klart en boble. For når man bor i et land som Namibia, så langt borte fra alt som man kjenner føles det ut som tiden står stille. Alt som skjer i resten av verden går meg rett og slett hus forbi, om jeg vil det eller ikke. Man hører om Haiti, og tenker ”stakkars folk”, men så, to dager senere er livet i boblen perfekt igjen og Haiti er for lengst glemt. Verdensstjerner kan synge Haiti sanger så mye de vil uten at det påvirker oss her nede i Namibia. Likens har det vært med askeskyen som har truet luftrommene i det siste, for saken er enkel, det påvirker liksom ikke oss. Så når jeg kommer hjem må dere kanskje tåle at det vil ta litt tid før boblen sprekker og at jeg rekker både avtaler og bussen. Her begynner jo alt når det passer meg selv, og i lengden er det veldig avslappende. Så det vil nok bli merkelig å komme tilbake til et samfunn der klokken faktisk eksisterer og blir fulgt.

Det er noe som heter at ” det er stille før stormen” og det gjaldt vel også Gobabis den dagen stormen kom og satte hele byen på hodet. Dagen var en vanlig onsdag og jeg var som vanlig på kontoret. Da klokken ble ett pakket jeg sammen og gikk hjem til lunsj. Vel hjemme kom de første tordenskrallene, og noen minutter senere sto lynet rundt huset. Etter ti måneder i Namibia har jeg blitt vant med lyn, men dette var noe helt annet. Imens lynet slo ned i nabolaget, kom det et regn med dråper store som klinkekuler. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd noen sto utenfor vinduet mitt og kastet småstein på vinduene. Vannet og isen fra haglet sto inn i yttergangen og trærne utenfor sto tvikroket av den sterke vinden. Uværet varte bare en halvtime, men skadene var likevel store. I hele nabolaget kunne man finne hus uten tak og trær som hadde slått ned vegger, gjerder og yttermurer. Nesten alle veier av grus var umulig å kjøre på og overalt lå det massive trær i veien. Men det er vel også som man sier, noens nød er andres brød. For den som gnidde seg i hendene etter en liten kjøretur i nabolaget var min kjære vertsfar. Han regnet med at pengene nå ville komme strømmende siden alle kom til å hyre hans snekkerfirma til å ordne opp i kaoset. Jeg var bare glad at taket i huset mitt holdt og at familien var like hel, for dette beviste bare en ting. Man kødder ikke med mother nature.

“ Det er det jeg sier jeg Marte, du kommer til å bli her i Namibia du”, så ler han så magen rister. Verstfar har fått det for seg at jeg kommer til å gifte meg snart og dette snakker han om stort sett hele tiden. Stadig kommer han med visdomsord i forhold til hvor viktig det er at man velger den rette og tar seg god tid, når man skal velge ektemann. En annen dag viste han meg ivrig en CD med sanger som kunne spilles i bryllupet mitt. Han forventer helt klart en invitasjon hvis jeg skal gifte meg og han har allerede begynt å planlegge om han skal ta med familien eller reise alene. For som han selv sier ”vil det ikke bli veldig dyrt for flybilletter til hele familien Marte?”. Men slapp av folkens, her er det lenge til det blir noe giftemål. Det har atter en fetter i huset satt en stopper for. Vi har nemlig fått en ny fetter i huset, som bor her på ubestemt tid. Han er lang, tynn og mangler en hjørnetann, noe som gjør at smilet er lite sjarmerende. Han vasker faktisk opp på kjøkkenet, men ellers er det lite som minner om et ”karevne”. Han har likevel fått det for seg at jeg ønsker å bo i skuret hans på gården og at vi sammen kan drive med jordbruk. For han er faktisk den stolte eier av både kuer og geiter. Han går stort sett etter meg overalt og spør alltid spørsmål som jeg tror han selv vet svaret på. For eksempel når jeg står og vasker opp kan han spørre ”jasså så du står og vasker opp” eller ”hvorfor drikker du vann samtidig som du spiser middag”. Og siden han ikke vet forskjellen på she eller he, blir jeg ofte kaldt he. Så som dere sikkert skjønner er det mange smarte samtaler i loopstreet for tiden.

Kicking aids out youth festival … SCORES eget flaggskip, der rundt 700 ungdommer kommer sammen for å spille nettball, fotball, basketball eller volleyball. Dette året skulle herligheten foregå i det nordlige Namibia, hele 92 mil fra Gobabis. Sponsoren av transport til festivalen er hvert år ministry of sport, og dette året var intet unntak. Men på grunn av at noen av lagene hadde nytt alkohol på bussen i fjor, fant ministry of sport ut at de ville straffe SCORE ved å gi dem færre busser dette året. Resultatet av det ble derfor at flere av bussene måtte ta på 10-20 unger mer enn det var plass til. Men i Namibia er det ingen sak, vi er da vant til å sitte tett på buss. I bussen vår var det plass til 65, men på det meste regnet jeg 89. Heldigvis for oss var det ingen av barna som var overvektige, så det gikk stort sett to ekstra rumper på en treseters. Etter 13 timer i buss med hylende unger og ørene fulle av herero musikk kom vi endelig frem til Oshakati. Heldigvis for meg ble jeg innkvartert sammen med de andre score frivillige på et hyggelig hostell, imens de andre barna ble fordelt rundt på diverse skoler. Selv om vi alle var der, var det ikke helt klart hvilke arbeidsoppgaver vi som score frivillige hadde, men til slutt ble jeg, Stine og Lisabet satt til å være førstehjelps beredskap. Og det er utrolig hva en pille med smertestillende, litt isspray og bandasje kan gjøre. Under et tak i skyggen hadde trekløveret alle skader under kontroll, eller det vil si alt utenom ei jente som ville at vi skulle trekke en råtten tann. Da denne jenta på rundt 13 åpnet munnen kunne ikke jeg og Stine annet enn å kikke på hverandre, aldri i hele mitt liv har jeg sett så mange råtne tenner på en gang.

Festivalen minte lite om en idrettsturnering i Norge, og var preget av mye forvirring og dårlig informasjon. Noen av lagene hadde reist 150 mil i en buss for å få spille to kamper. Men på tross av en del kluss, virket det som barna hadde det gøy, og det er vel det viktigste. På kvelden hadde barna kulturinnslag fra sine lokalsamfunn og barna fra Gobabis hadde drasset med seg herero kjoler. Noe som kanskje forklarte all bagasjen alle barna hadde med seg. Etter at turneringen var ferdig hadde Gobabis fått to bronsemedaljer og var storfornøyd, støynivået i bussen nådde i alle fall nye høyder da vi forlot Oshakati. At vi i Norge hadde hatt deltagende lag fra Kristiansand i en turnering i Tromsø, er nok litt trolig hvis deltagerne hadde blitt transportert med buss. Men det er lenge siden jeg forsto at ting ikke blir gjort på samme måte her som hjemme. Det er ikke så farlig hvordan turneringer blir gjennomført, så lenge den skjer og at alle deltagerne er der. Som score frivillig må jeg si at det er litt av en opplevelse jeg er med på, og jeg blir stadig overrasket.

Sommerfuglene truer nå med å fylle magen min, ettersom jeg reiser til Tanzania på torsdag. Vissheten om at jeg kanskje skal klare å komme meg opp på Afrikas høyeste fjell er virkelig spennende. Jeg håper at alle krysser fingrene for meg neste uke, så skal dere få høre alt om turen når jeg kommer tilbake til Gobabis. Da har jeg forresten bare igjen 3 uker, så er jeg faktisk ferdig. Tenk på det dere!

Glad i dere alle

Stor klem fra Afrikamarte

Ferie med noen fartsdumper

2010-04-18T13:35:00.000-07:00

Det er lenge siden sist nå, og jeg har fått noen bekymringsmeldinger i forhold til min eksistens i det siste. Derfor er det også på høy tid at jeg oppdaterer bloggen min med litt nytt fra den sørlige halvkule. Etter nesten 8 måneder uten feriedager, var det endelig tid for å komme seg ut av prærien og oppleve det som man leser om i lonely planet. Men før jeg kom så langt måtte Gobabis arrangere independence tournament.

Den 13. mars skulle indpendence tournament i regi av god Score ånd arrangeres. På forhånd hadde vi forbredt oss på det meste (trodde jeg) og dagen skulle etter planen gå knirkefritt. Men som vanlig går ingen ting som planlagt her i Gobabis og da klokka var 8.00 og turneringen skulle starte manglet vi alle fotballagene på guttesiden, ett volleyballag, ett nettballag og to jentelag i fotball. Så da gjensto det bare å sette seg ned å vente, for selv om vi på forhånd var enig om å diskvalifisere lag som kom for sent, virket det som regelen allerede hadde gått i glemmeboken. Da klokka var 12.30 og turneringen måtte avsluttes hadde følgende skjedd: en av mine frivillige hadde slått til en annen frivillig med sekken sin, to lag hadde blitt disket på grunn av juks, finalen mellom guttene i fotball måtte spilles om igjen og det var så mye krangling mellom de lokale frivillige at noen av dem til slutt gikk. Det var da det slo meg, jeg trenger virkelig en ferie.

Ferien skulle dette året tilbringes sammen med mamma og pappa, og senere med Line som jobber i Sør Afrika. Selvsagt jobbet flyselskapet til mamma og pappa etter den afrikanske klokken, noe som gjorde at de kom 16 timer senere enn planlagt. Etter noen timers søvn i Windhoek gikk turen til Sossusvlei i Namib ørkenen, verdens eldste ørken. Her ligger noen av verdens største sanddyner som ruver hele 400 meter over bakken. Selvsagt var vi ikke alene på turen og i reisefølget hadde vi en tre amerikanere, en franskmann, en sveitserinne og en nederlender. Under hele oppholdet bodde vi i telt, men teltplassen var liksom ikke bare en teltplass i skauen. Den hadde dusjanlegg, der man kunne dusje samtidig som man beskuet stjernehimmelen, et stort svømmebasseng og bar med de fleste drinker og fasiliteter. Jeg kan si at denne plassen hadde lite til felles med Gjevilvasshytta. Siden vi var en familie på tre måtte jeg dele telt med Esther fra Sveits, som for øvrig tydeligvis ikke hadde brukt deodorant på en stund.

I femtiden dagen etter gikk turen til Sossusvlei, der noen sanddyner skulle bestiges. Vi begynte turen med å bestige dune 45 som er 120 meter høy, noe som var barneskirenn for tre spreke nordmenn. Vi var klare for den store utfordringen Big Daddy, som er dobbelt så høy. Så i takt med at temperaturen steg til 45 grader, klatret 2 nordmenn, en franskmann og to amerikanere på toppen av Big Daddy. For en tur og for en utsikt! Etter toppturen fortsatte turen til dalen Deadvlei. Her har det vært en liten sjø, men siden vannforsyningen stoppet er det nå bare uttørket stein og døde trær. Fra deidvlei gikk vi deretter til Sossusvlei og reiste til slutt tilbake til inngangsporten til parken for en herlig lunsj i det fri.

Etter en tredagers tur i ørkenlandskap bars det tilbake til Windhoek, og videre til en lodge 1 times kjøring fra Gobabis. Her skulle mamma, pappa og guiden selv få kose seg med ville dyr og litt luksus. Vi fikk sett gepard, leopard, vortesvin, nesehorn, giraffer, hunder, katter, elefanter og masse annet på både to og 16 bein. Med andre ord et meget vellykket opphold, der vi delte en leilighet med fantastisk interiør som mamma Turid ikke kunne få prist nok. Setninger som ”dæ hær skulla ho Monica ha sjitt”, ”vent Oddemanj og Marte, ikke tåk tå dåkk skoon enda slik at oss kanj tåk bilde tå kor fint dæ æ her” eller ”nei dæ æ så fint her at her kunna e værre leng” ble hørt ofte.

Etter en dag i sus og dus bars det videre på dårlig vei til Gobabis. Dessverre var det meste mamma og pappa fikk sett herifra selve handlegaten og bunnen av en toalettskål. Den første dagen møtte mine riktige foreldre mine vertsforeldre, og snakk om kulturutveksling. På kvelden ba vi dem ut på restaurant og jeg kan si at det var populært at man fikk kjøpe det man ville på menyen uten å betale for det selv. Jeg tror vertsmoren min spiste mer enn hun hadde godt av for å si det sånn. Dagen etter var planen at jeg skulle vise dem rundt i mitt lokalsamfunn, men isteden ble dagen tilbrakt på do eller i sengen. Familien Bakk hadde tydeligvis fått i seg noe som magen ikke likte og resultatet ble til en aldri så liten matforgiftning. Og den store frågan ble plutselig ”klarer vi å komme oss på morgendagens fly til cape town?”.

Men er man vikinger, så er man vikinger og dagen etter satt tre slitne, men fornøyde nordmenn på flyet til Cape Town. Her ventet himmelske senger på 33 backpacker south, Robben island, hvite strender og Table montain på oss. Dessverre er det noe som heter at en ulykke sjelden kommer alene, og dessverre for oss hadde værgudene bestemt seg for å ta over uturen vår og bringe den til Cape Town. På grunn av dårlig vær fikk vi aldri sett Robben Island eller toppen av Table montain. Men vi gjorde det beste ut av det og fikk spist himmelsk sushi og brukt tid på en guidet tur i en av verdens flotteste byer. Tiden går som vanlig alt for fort i godt selskap og hjemreisedagen kom alt for fort. Etter 9 dagers opplevelsesferie reiste nordmennene hjem igjen, kanskje ikke så mye brunere enn da de kom, men i alle fall noen opplevelser rikere.

Tilbake på 33 south backpackers sto en Oppdalingen igjen med noen flere feriedager å slå i hjel. Sammen med Line Kyllingstad, opprinnelig fra Jæren skulle hun reise til Zambia morgenen etter. Dessverre ville legen på sykehuset det annerledes og rommet tigerburg på backpackeren ble booket i to ekstra døgn. Etter noen sykedager og en stor antibiotikakur senere var det endelig dags for å reise til Zambia, nærmere bestemt Livingstone. Varmen slo imot oss da vi gikk ut av flyet og i det fjerne kunne vi se stimen fra Viktoria falls. Livingstone er en stor by i Zambia, men har lite til felles med store byer i Namibia. Zambia er det virkelige Afrika! Gateselgere, masse rare lukter, dårlige veier, slitte bygninger, mennesker med ting på hodet og dyr i gatene var blant annet det som møtte oss. Siden vi allerede hadde mistet to dager hadde vi ingen tid å miste, så samme dag som vi ankom sto vicktoria falls på planen, en helt gedigen foss som kan ta pusten fra deg på mer enn en måte. Flotte gangveier, salgsboder og regnfrakkutleie var det som møtte oss innenfor parkens gjerder og jeg og Line tok turen innenfor for å beskue fossens mysterier så nærme som mulig. Vi hadde nemlig hørt at det gikk an å hoppe strikk der, noe som Line mer enn meg var gira på. Men heldigvis for meg var vi forsene, og etter at vi nesten ble spist av en bavian bars det hjem for to søkkvåte norske jenter. Vi trodde nemlig ikke på regnfrakkutleiegutta som mente at vi ble bløte uten jakke. Vi skulle kanskje ha hørt på dem, for enden på visa var at vi nesten ble en like stor turistattraksjon som fossen selv den dagen, siden vi hadde gjort det sjakktrekket å ta på hvite t-skjorter. Jeg vet egentlig ikke hvor gøy det er å bli tatt bilde av med italienere i 50 års alderen i lengden.

Dagen etter bars det til Zimba, hjembyen til Øyvind som jobber som score frivillig i Zambia. Helt fantastisk å få oppleve kulturen og livet så tett innpå som denne dagen. Etter en humpete busstur fra Livingstone hoppet vi av i en skurlandsby, med gamledagse matmarked og kvinner som solgte stekte maiskolber langs veikanten. Selv om magen min fortsatt demonstrerte kunne ingen ting stoppe oss fra å nyte denne siden av det sørlige Afrika i form av mat rett fra gaten. Etter noen timer i Zimba ble vi plukket opp av ytligere to Score frivillige Lise og Bjørnar og ferden gikk mot grensen til Namibia.

Tidenes roadtrip var i gang og på to dager tilbakela denne gjengen en tullete distanse, nesten uten mål og mening. Vi storkoste oss, men tilbrakte alt for mye tid på vegen. For min og Lines del var dette topp, siden vi kommer nærmere og nærmere Windhoek. For de andre som skulle tilbake, var nok distansen på 150 mil mer til besvær enn fryd. Etter mye kjøring kom jeg og Line første påskedag til Windhoek, som var siste stoppested for årets påskeferie. Her fikk vi frastjålet telefon og kamera, men koste oss likevel med våre svenske musikkvenner Erik og Johan. Dette er nok den mest strabasiøse ferien jeg noen gang er har vært på, men likevel er det flott å få disse opplevelsene. Jeg kunne fortalt dere så mye mer om denne ferien, men jeg vil heller fortelle mer når jeg kommer hjem og jeg kan vise bilder fra alle turene.

I dag har jeg feiret bursdagen min i Gobabis. Noe som har vært en ganske annerledes feiring enn hva jeg er vant til. Vi har spist kake og drukket brus, men for meg har det virket som maten har vært mer viktig enn meg, jeg endte opp med å løpe inn og ut av kjøkkenet for å servere mannfolkene i huset. Vertsforeldrene mine begynte også å krangle da vertsmor plutselig måtte på bibelskole midt i forberedelsene. Vertsfar har ikke en gang gratulert meg med dagen, men som min vertsmor sier. ”vi feirer ikke bursdager i svarte familier, da må man be så mange og da blir det dyrt”. Hun har kanskje et poeng, siden alle i hererofamiliene er nærmere slekt enn søskenbarn.
Neste uke skal jeg skrive litt mer om det dagligdagse livet mitt i Gobabis, men for denne gang er det dags å finne sengen og vente på at ny arbeidsuke skal begynne. Til uken reiser jeg til Oshakati for å være med på score sin egen KICKING AIDS OUT FESTIVAL, men den får dere høre mer om neste gang.

Tusen takk for alle hilsinger på bursdagen min, det har jeg satt veldig pris på.
Håper dere ikke kommer bort i tåka og at alle holder seg friske og raske.

Stor klem fra Afrikamarte

Et lite vink før ferien

2010-03-12T12:09:00.000-08:00

Ringerklokken river meg ut av søvnen og viser 05.45, alt for tidlig tenker jeg og stabler meg sakte men sikkert ut av sengen. Ute skinner fortsatt månen når jeg endelig søvndrukken får slept meg inn på kjøkkenet. jeg finner frem det nyinnkjøpte grovbrødet mitt som hadde smakt fortreffelig med leverpostein, brunost, rekesalat, eller noe annet snadder jeg ville ha funnet i kjøleskapet på Oppdal. Her i Gobabis er realiteten noe annet og jeg må klare meg med sukkersyltetøyet som garantert blir sittende hvis du slenger det i veggen. I dag er det tid for zone mesterskapet i friidrett og jeg har fått det ærefulle oppdraget med å holde kontrollen på alle tidene. Tidene skrives på en liten lapp som gis til sekretariatet, etter at alle tidene er fylt ut. Til å sitte på har vi fått utdelt en trapp med tak slik at vi ikke skal bli solbrent, eller rettere sagt den eneste hvite på benken (meg) ikke skal bli solbrent. Å være sjef for denne gjengen er ikke lett, siden de fleste er mer opptatt med å skravle om gårsdagens hendelser enn og faktisk følge med på startskuddet. Som regel pipes det lenge etter at startskuddet har gått og flere barn ble nok snytt for en ny rekord denne dagen. En annen faktor som også har stor innvirkning på tidtakingen er at mange av deltakerne er barna til tidtakerne. På grunn av dette må jeg stadig hente tak i en eller annen tidtaker som istedenfor å ta tiden er opptatt med å heie på en sønn eller en datter. Det var heller ikke sjelden denne dagen at vi manglet tiden på en av plassene siden den ansvarlige for tiden, fant ut at han eller hun trengte en pause. Selvsagt uten å melde fra til verken meg eller andre, jeg kan fortelle dere at tålmodighetsstrikken ble tøyd litt lenger denne dagen også.

Solen står høyt på himmelen og jeg er på tur hjem etter nok et friidrettstevne. Hodepinen banker i tinningene av all ropingen fra ivrige hereroer, som aldri klarer å si en setning uten å rope. På vei hjem møter jeg en av guttene fra de kjente Zula boys. Han gjenkjenner meg og vi begynner å småsnakke litt. etter at guttene var med i et nederlandsk teaterprosjekt fikk de virkelig smake på berømmelsen og lenge var de fullbooket over hele Namibia, nå noen måneder etterpå er pengene borte og guttene går igjen på gatene på jakt etter søppel, bråk eller en dollar her og der. Dette er kanskje medaljens bakside når det gjelder utviklingsprosjekter, hvem tar over når vi ikke lenger er der? I krysset ved ministry of youth, finner gutten en kamerat som er like fillete og møkkete som seg selv og veiene våre skilles. Jeg tusler hjem og finner som vanlig en sort hund med hodet på skakke, en gammel bestemor under et tre og to bråkete tenåringer, som til sin fars store fortvilelse er mer opptatt av telefonen sin enn leksene.

Kjært barn har mange navn og her i Namibia stemmer nok det i forhold til meg. Jeg heter i Namibia Marti, Marty, Martin, Machte og min favoritt Matte. Olga gammeltanta som skulle reise sist søndag for en uke siden bor fortsatt hos oss. Hun skal alltid være en uke, men det ender som regel opp med noen måneder. Hver dag sier hun” så Matte, du vil ikke lære herero du?”. Og når jeg svarer får jeg alltid en hul latter i gjengjeld. Min vertsmor er lei av gjesten vår allerede og sa her om dagen at ”jeg har lært at jeg ikke må begynne å snakke når jeg ser henne, gjør jeg det holder hun det gående for alltid”. Jeg skjønner imidlertid Olga godt, når det gjelder det å være selskapssjuk, hva kan man forvente når man tilbringer 12 timer med radioen sin hver dag.

Sykkelen min punkterer cirka annenhver dag på grunn av alt for mange torner i på vegen, derfor må også jeg ty til skrangletaxi noen ganger når tiden ikke strekker til. Taxien i Gobabis er byens sladresentral og de fleste temaer blir tatt opp her. Siden jul har antall taxier blitt mangedoblet og kampen om kundene blir til tider nesten plagsomt. Sjåførene av skranglebilene er veldig ulike, noen svarer så vidt når man hopper inn, imens andre skravler så mye at man ikke kan komme seg fort nok ut. Her om dagen hadde jeg hatt en litt dårlig dag da jeg hoppet inn i bilen til en mann med et aldeles så lite problem. Så etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi skulle løse problemet til hverandre. Selvsagt var hans problem så stort at jeg aldri fikk diskutert mitt, men jeg synes at hans problem var så stort at mitt bleknet i forhold. Han hadde nemlig kjøpt seg en kombi (minibuss) som han skulle transportere lærere til skolene utenfor Gobabis med. Problemet var at han måtte betale 5000 namibiske dollar for å reparere bilen, slik at han kunne begynne å transportere lærerne uken etter. Det morsomme var at han hadde allerede skrevet under på kontrakten med lærerne uten at han hadde bil. Enden på visen var at vi ikke fant noen god løsning på problemet siden faktumet var at han ikke hadde noen rik onkel i Amerika og taxituren ikke tok mer enn 5 minutter.

Middagen er akkurat fortært og jeg måtte kokkelere for min late vertsfar siden resten av familien er i Windhoek for helgen. I skrivende stund har jeg igjen 24 timer til jeg endelig kan ta meg en etterlengtet ferie. Den siste uken har vært preget av mye stress siden vi i morgen endelig skal arrangere independence tournament på Legare stadium. Oppmøtet av lag er noe skrøpelig, men vi har i alle fall nok lag til at vi kan sende alle sportskodene til kicking aids out festival i Oshakati (nord i Namibia). Vi har hatt mye møtevirksomhet, uten at planleggingen har vært på topp. Likevel ser det ut som at vi nå har det meste under kontroll, selv om jeg kanskje må steppe inn som fotball dommer i morgen. (megagulp). På toppen av stresset denne uken har kontoret som er eid av staten vært uten strøm og vann. Årsaken til dette er at staten ikke har penger nok til å betale sine regninger, og mine kollegaer på kontoret har lest mer aviser på en dag enn noen sinne. Så som dere sikkert skjønner går livet sin gang og jeg ser virkelig frem mot å ta en pause fra hverdagen å kunne plukke opp mine kjære foreldre på flyplassen om en uke.
På grunn av min ferie blir det nok lite blogging fremover, men jeg lover at dere skal få en laaaaaaaaang update når jeg kommer tilbake. Derfor gjenstår det bare for meg å ønske dere en riktig god påske og så høres vi snart. Og i mellomtiden kan dere jo kose dere med et nytt leserinnlegg i OPP.

Savner dere alle
Stor klem fra Afrikamarte

Grip dagen

2010-02-28T13:23:00.001-08:00

Namibia, land of the brave er helt klart kontrastenes land. I dette landet er en flaske øl billigere enn en flaske vann og det er nok flere hunder enn mennesker. Landet er en smeltedigel av stammer og gamle kulturer og det er ikke hele tiden like enkelt å se i hvilken retning utviklingen går. Med noen av verdens største forskjeller mellom fattige og rike og en urovekkende hiv og aids problematikk har nok landet mange utfordringer i fremtiden. Pappaen min bruker ofte å si ”oss ha vunne ti lotto, oss som æ fødj i Norge” og jo lenger tid jeg tilbringer i Namibia, jo sikrere blir jeg på at han har rett. Det er noe som heter at man er sin egen lykkes smed, og i mange tilfeller stemmer nok dette. Men hva når foreldrene dine drikker bort de få dollarene de har, slik at deres sju barn ikke lenger kan gå på skolen. Hva skjer da med like rettigheter og tanken om å skape sin egen fremtid. Jeg ser dem hele tiden, barn med slitte, hullete klær som løper rundt i gjenger i sentrum av byen. Disse barna har ikke annet å gjøre enn å tigge penger, rote i søppelbøtter og bli jaget bort av sinte butikkeiere. Min vertsfar har nok nevnt flere ganger at kanskje bakgrunnen til alle gateungene er at de alle får for mange barn, slik at det blir vanskelig å holde styr på dem. Dette kan nok være en av problemene, et annet er at mange av disse barna er foreldreløse og fort ender opp hos noen slektninger som ikke bryr seg nok til å ta vare på dem. Og det er her historien om min gode venninne Johanna kommer inn.

Noen tenker nok at vi nordmenn som reiser til Afrika for å bidra med bistandsprosjekter er noen hverdagshelter, men de virkelige heltene de finnes her, og det er ikke bare en av dem. Johanna er en av mine mest aktive namviper som bor i et slitt murhus i Epako. I dag bor hun hos søsterens far, hans kone, og en skokk med tanteunger. Tatt i betraktning er livet Johanna lever i dag, bra i forhold til hvordan det kunne ha vært. Før Johanna fylte 10 år hadde hun mistet begge foreldrene sine og ble flyttet på gården til sin bestemor. Bestemoren som egentlig ikke hadde råd til å ha henne, fikk likevel skrapt sammen nok penger til å få henne på skolen. Når Johanna hadde rundet 7 klasse hadde ikke bestemoren råd til å betale mer og Johanna måtte flytte til et hostel og begynne på en skole 5 mil utenfor byen. Siden ingen hadde penger til å betale skolegangen hennes, måtte hun være igjen å jobbe når de andre barna fikk dra hjem i feriene. Hun beskriver hostellet som overfylt og illeluktende og tenkte ofte å ta sitt eget liv i denne perioden. Heldigvis valgte hun å fortsette livet og i dag er Johannas største drøm å komme inn på lærerskolen i Windhoek. Enda har hun ikke funnet ut hvordan hun skal få penger til å betale for sine eksamener. Det er snakk om en sum på rundt 300 norske kroner i året. Hvis dere ikke har skjønt det til nå, så nevner jeg det gjerne igjen. Vi er utrolige heldige vi som vokser opp i Norge, alle våre bekymringer blir småtteri i forhold.

”jeg har i mindre sukker på grunn av deg” vertsmor smiler fornøyd i det hun slenger neste kobbel med fatcakes i bollen med fett. Fatcakes er småe boller av deig som blir kokt i en stor kasserolle med fett. Når fettet freser sånn passelig er oljen klar til at man kan begynne å steke bollene. Bollene er irriterende gode og smaker litt som berlinerboller uten fyll. Fatcakes er en typisk rett for hereroer, og i byen kan man ofte få kjøpt dem av hererokvinner som står og selger dem til en dollar stykket. Den første tiden etter jul har vært stille når det kommer til min utvidede familie. I starten av januar hadde vi stadig menn i 30 års alderen som kom trampende inn på stua i søken etter Sloh. Privatliv finnes ikke i min familie og jeg begynner å bli vant med menn i håndduk og bar overkropp i sofaen eller min vertsmors bare pupper. Enda har jeg ikke hatt noen på rommet mitt, men jeg venter bare på at dagen skal komme. I går kom Olga tilbake etter og ha vært en tur hos legen i Gobabis. Olga lider både av høyt blodtrykk og diabetes og det er kanskje ikke så merkelig når man ser hva på hva denne dama spiser. Rent fett, rødt kjøtt og hjemmelaget porrige med sukker og smør er kanskje ikke den rette dietten for kvinner på hennes alder. Den eneste mosjonen per dag er også noen slag etter hundene eller når hun stavrer seg mellom rommet og kjøkkentrappa. Der ligger hun stort sett hele dagen, imens hun syr på noen gamle lapper. Hun skravler fortsatt i et sett og vi begynner å bli god på kroppsspråk. Sist uke fortalte hun min vertsfamilie at vi skjønner hverandre helt utmerket. Jeg fra min side skjønner aldri hva hun prater om, jeg bare nikker og smiler og så er hun fornøyd.

”oh city young girl, ohhhho city young girl”. Etter et lite pust i bakken I Windhoek for en helg siden har min vertsfar begynt å synge denne sangen hver gang han ser meg. Han mener at vi unge jenter blir cityjenter når vi reiser til Windhoek. Nåja.. det er vel mest for å komme seg bort fra hverdagens kjas og mas sier jeg, men da bare ler han. Etter 7 måneder har jeg nok begynt å innse hvor liten brikke jeg er i et puslespill som har flere brikker enn noen kan regne. Og den siste tiden har det vært en del utblåsninger i forhold til at ting ikke fungerer. Det er da godt å kunne ta av seg score t- skjorta å reise til Windhoek og bare få lov til å være Marte noen ganger. Så imens dere der hjemme har sittet under ullteppet og sett OL, har jeg plasket rundt i et basseng i Windhoek med mine to nye svenske venner, Johan og Erik.
Jeg beklager at det har vært så få blogger i det siste, men det er litt sånn at det ikke hender noe her hver dag som er verdt å skrive om. For tiden er jeg veldig opptatt med å få nye frivillige inn i programmet, og det trengs siden to av mine beste frivillige fikk seg jobb sist uke. Kjempe flott for dem, men dessverre dårlig for programmet.

Håper at alle har det fint

Stor klem fra Afrikamarte

Ting og tang
Min vertsøster Kuunu satt sammen med meg en dag og så OL, da hun begynte å bli utålmodig å spurte om de ikke skulle begynne å løpe snart. Det er nok ganske fjernt for denne gjengen at OL faktisk både har sommer og vinter øvelser.

På en oppslagstavle i byen hadde noen satt opp en plakat med teksten ”for sale”, og det var det.

For noen år tilbake fikk byen et veikryss med gatelys. Men på grunn av at antall ulykker økte betraktelig måtte de sette gatelysene ut av drift. Jeg har faktisk hørt at hvis man bestikker de rette folkene så kan man få førerkortet i posten.

Okavango delta

2010-02-09T22:00:00.001-08:00

Etter tre lange dager med basketball workshop ”hjemme” i Gobabis, kunne jeg, Øystein, Hans Roger og Cathy endelig ta oss en liten ferie fra hverdagen å reise til Botswana. Lørdag ettermiddag pakket vi full Cathys firehjulstrekker og vendte nesten mot en av verdens største deltaer. Siden vi reiste på ettermiddagen pakket vi kjølebagen full slik at vi ikke trengte å ta noen pauser på vegen. Når det blir mørkt i det sørlige Afrika, minner det mest som om at noen slår av lysbryteren og det er ikke måte på hvor mange dumme dyr som må stille seg midt på gulstripen. Etter vel 8 timer på vegen med to nestenkræsjer med et esel og en ku kunne vi endelig parkere bilen utenfor the brigde backpacker i Maun. The brigde ligger idyllisk til ved elven og alt bygget av strå og bambus. Det var ganske så magisk å dusje ankomstkvelden under en åpen stjernehimmel med månen som eneste lys. Mindre idyllisk var det å ligge på enmanns dorm, med stråtak som krydde av all verdens småkryp.

I en fullpakket motorbåt blir firkløveret morgenen etter fraktet til stedet som skal bli deres første møte med en makoro. En makoro er en lokal kano fra Botswana, der man sitter i bunnen av kanoen. Hver kano har en mann som står oppreist og dytter i fart ved hjelp av en lang stokk. Sammen med to andre makoroer fullastet med campingutstyr sklir vi lydløst gjennom langt siv og nydelige vannlinjer i hvitt og rosa. Etter cirka 30 minutters padling stopper vi på en øy der vi setter opp telt for natten. Teltene får komfortable madrasser med dyne og pute og etter en lang lunsj er ikke firkløveret hard å be når de blir tilbydd en lur. Etter en lang sovestund drar vi ut på en tre timers lang gå tur inn til deltaens mange savanner for å se etter større dyr enn fluer og mygg. På grunn av at det er regntid er gresset langt og dyrene trenger ikke lenger benytte seg av faste vannhull, derfor er de ikke enkle å få øye på. Etter en lang vandring vender vi nesen hjem til middag uten å ha sett annet enn fugler.

05.15 neste morgen blir vi igjen vekt for en ny runde på savannen etter jakt på dyr. Etter en hurtig frokost baner vi oss igjen gjennom langt gress og tre med torner. Gresset er vått etter natten og etter noen minutter høres bare klaskingen av bløte bukser og joggesko. Selv om det er tidlig, viser graderstokken rundt 30 grader og svetten renner av samtlige. Etter fem timers gange har vi ikke sett annet enn sebraer, en slange, fugler, vortesvin og noen gaseller. På tross av at vi var veldig nære elefanter, giraffer og bøfler ble det dessverre med disse dyrene og vi var nok alle litt skuffet over at vi ikke fikk sett mer. Etter noen timer på campen pakker vi sakene og drar tilbake til the bridge.
På grunn av at Cathy jobber med san stammen har hun avtalt å møte en kollega i Maun dagen etter. Vi andre tre bestemmer oss for å se deltaen fra luften og booker oss inn hos Moremi airlines. Det lille propellflyet rommer akkurat meg, Hans Roger, kapteinen og Øystein. Flyturen er helt fantastisk med utsikt over enorme områder. På turen ser vi alt fra elefanter til flodhester og gjengen er storfornøyd. Eller det vil si at etter en snau halv timers flyging blir ms Bakk lettere grønn og flyturen for hennes del nytes heretter med å glane i setet foran seg, selvsagt til Øysteins store fornøyelse.

Nå en snau uke etter hjemkomst kan jeg bekrefte at alt er på det gamle her i Gobabis. Byråkrati er og blir byråkrati og jeg sitter stadig og irriterer meg at alt går i sneglefart. For tiden jobber jeg med et prosjekt som omhandler kartlegging av funksjonshemmede i Omaheke regionen i forhold til paralympics. Selv om det går enormt sent og de som har ansvaret for prosjektet har alt for lite kunnskap, er det godt og endelig få gjøre noe som jeg faktisk kan.

Så med denne smakebiten fra mine små og store eventyr takker jeg atter en gang for meg og håper at alle der hjemme har det superfantastisk.

That's all folks

Stor klem fra Afrikamarte
PS. bilde 1 er av meg og Øystein like før take off, bilde 2 er fra padlingen i deltaen og bilde 3 er når jeg prøver å følge i en elfants fotspor.

En hilsen fra livet i sanddynene

2010-01-27T23:30:00.000-08:00

21 mil fra hovedstaden Windhoek befinner det seg et lite gjørmehull. Og midt i det gjørmehullet ligger det et slitent beige murhus, med avflassende murpuss, plastikkmøblemang, masse plastikkblomster og to sinte vakthunder. I dette hyggelige huset på prærien bor en nordmann sammen med vertsmamma, vertspappa og to yngre verstsøstre. Siden nordmannen kom tilbake har familieidyllen vert på topp, og selv om husfreden alltid brytes rundt halv seks på hverdager er nordmannen som bor i huset like blid. Vertsmor har nå bestemt at nordmannens matlagingstørke nå skal være over og de nydligeste retter må trylles frem i løpet av våren. Nordmannen selv står på sine krav om at først må handlelisten fylles med matvarer som det går an å lage mat av, istedenfor sukker og maismel. Så siden denne ordvekslingen har det ikke vert nevt noe mer om matlaging i Loopstreet. På lørdager er det felles vaskedag der alle rom får en omgang med dolerva. Sist lørdag var nordmannen så heldig å få badet. Badet som har et veldig slitent gulvdekke må ikke skrubbes eller vaskes for hardt, da kan det fort komme frem skatter som man helst skulle ønske at man aldri hadde funnet. Nordmannen har ved flere anneledninger tilbydd seg å være med på en eventuell oppussing før badet faller sammen. Men dette kommer ikke på tale før banken har gitt klarsignal for at huset kan kjøpes. Da er planen at alt skal helrenoveres og familien skal flytte i telt i hagen. Å joda det er familieidyll i Loopstreet, og hvis ingen har flyttet på løse mursteiner i muren så står huset der i morgen også.

Det er lørdag og mørke skyer står som en tett vegg rundt byen Gobabis. Jeg og Hans Roger befinner oss i en skranglete taxi fra byen til Epako. Det er dags for Sport for all og aktiviteten begynner med at vi tusler rundt i nærområdet og henter unger. I hånden har jeg en liten gutt med Sør Afrika drakt. Tillitsfull holder han hånden min helt til vi nærmer oss banen, da slipper han hånden og spretter energisk bort mot den overgrodde grusbanen. Regnet kiler oss lett på nesen, men vi bryr oss ikke så mye om det. Barna er ivrige og da er det vanskelig å si nei til et par timer med lek og morro. Siden forrige år har namvipene blitt bitt av arbeidslystbassillen og nå er det hele tre lokale frivillige som tar seg av barn i alle aldre. Vi leker og spiller fotball så grusen står rundt beina. De fleste barna har ikke sko, men det hindrer dem verken fra å gå hardt inn i duellene eller slenge seg i sanden. Glasskår er ikke noe problem, selv om det er nok av dem å skjære seg på. Siden jeg har begynt å overlate mye av ansvaret for aktiviteter til namvipene mine står jeg på sidelinjen å ser på, eller fasiliterer som det så flott heter. I hånde n får jeg plutselig en liten gutt, men store sår på nakke og kne. Han vil ikke være med å spille fotball for han vil heller holde meg i hånden, behovet for kroppskontakt er så sterkt og sammen står vi lenge tause og ser på de andre barnas ivirige lek. Det er vondt å se alle barna i Epako som alltid er overlatt til seg selv og hvor sterkt behov de har for å knytte seg til en voksenperson. Derfor er det også veldig godt å høre barnelatteren runge over sletta og alle de smås store smil. Etter hvert kommer de første store regndråpene og barna samler sammen tingene sine og forsvinner likefort som de kom, tilbake ligger en overgrodd tom grussbane, med bilspor i midten. Og jeg kan ikke unng å å tenke at kanskje har et barn i Epako fått litt ekstra tid i dag, til å være barn litt lenger.

For Hans Roger er intrykkene mange, og når jeg ikke passer inn gjor iallefall ikke han det. Med sitt vinterbleke legeme, vestlige stil og fotoapparatet ikke langt unna, tiltrekker han seg nesten mer oppmerksomhet enn vi liker. Han synes spesielt at utvalget i daligvarebutikken er spennende og stadig skal nye iser, fargerike kaker og ulikebrødsorter utprøves. Det er merkelig at noen fra min egen hjembygd befinner seg midt i svarteste Afrika, og i starten måtte jeg liksom dobbeltskjekke om det var naboen min som hadde forvillet seg hit. Det er liksom ikke vanlig med Oppdaling midt imellom herero og damara.
Til helgen er det basketball workshop, og det blir veldig spennende siden jeg aldri har laget det før. Men så langt ser det lovende ut, til og med Frank fra den Namibiske basketballforbundet skal ta turen og med så storfint besøk må det bare bli bra.

Det var alt jeg har å rapportere for denne gang, men vi snakkes snart igjen. Da får dere også høre hvordan det gikk når jeg, Hans Roger, Cathy og Øystein prøvde oss blant flodhester og krokodiller i Okavango delta i Botswana.

Kjempe stor klem til dere alle fra Afrikamarte

Back in town

2010-01-18T12:29:00.001-08:00

Jeg sitter på flyet etter tre fantastiske uker hjemme i Norge. Når jeg står med sekken på ryggen på Gardermoen har graderstokken krøpet ned mot -27 grader og jeg må innrømme for meg selv at jeg gleder meg til å komme tilbake til solen og varmen i Namibia. Etter en fem dager i Windhoek vender jeg igjen nesen mot Gobabis og fem nye måneder i plastikkstolen på kontoret på minstry of youth.

Det er varmt og luften kjennes fuktig og trykkende. Jeg sitter alene i en mørk golf fra Windhoek til Gobabis og småprater med sjåføren som heter Mcdonald. Vi prater om vær og vind da han plutselig spør om jeg er gift? Jeg svarer nei og praten stilner en stund før han sier ”i’m singel by the way”. Jeg kan bekrefte at så langt er alt på det gamle. Etter nesten to timers kjøring er jeg ”hjemme” i Gobabis og jeg kan kjenne at sommerfuglene lager kaos i magen min. Siden sist har regntiden bidratt til at slettene nå har skiftet farge fra gult til grønt og et ellers så tørt land har plutselig blitt frodig og sommerlig. Siden jeg er den eneste i bilen fra Windhoek, er Mcdonald gentleman og kjører meg til døren. På porten inn til huset blir jeg møtt med et skilt som sier at jeg skal passe meg for hunden, og jeg aner fort at bak dette skiltet ligger det en historie. Senere får jeg vite at ”the black dog” har begynt å bite folk og har allerede kommet opp i to alvorlige bitt. Likevel blir jeg bare møtt med latter når jeg spør hvorfor han fortsatt er i live. ”Marte, du må forstå at oppgaven til en vakthund er å bite folk hvis de kommer på privat grunn”. Jeg må innrømme at jeg er spent på fortsettelsen. På grunn av dette må jeg nå ha med meg en pinne hver gang jeg skal ut, ellers er det bare å glemme å komme seg inn igjen.

Regntid er noen merkelige greier og jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt blir klok på den. Ingen vet når den egentlig begynner eller slutter og det er ikke noe system i hvordan det regner. Det kan skye over på rundt to minutter og da bør man befinne seg under tak brennkvikt, ellers blir resultatet gjennomvåt på tre sekunder. Yr og småskurer finnes med andre ord ikke her. Sammen med regntiden har det også dukket opp flere innsekter og krypdyr. Blant annet tusenben på ca 20-30 cm og kakkelakker på størrelse med en knyttneve. Kakkelakkene er forresten veldig merkelige siden de knapt kan fly og gjerne havner på ryggen etter et mislykket flyforsøk. På ryggen blir de liggende å sprelle til de dør, eller blir kjørt over av en forbipasserende bil, derfor kan jeg sikkert plukke en bærepose å ta med hjem hvis noen er interessert. Med andre ord, det kryr av dem.

Ellers har jeg for tiden besøk av Hans Roger, som er min gamle nabo fra Oppdal. Siden tiden i starten alltid går litt treigt, er det veldig hyggelig å ha noen man kjenner å dele den med. Hans Roger samler inn data til sin masteroppgave og er stort sett i helene mine gjennom hele arbeidsdagen. Allerede er det mye som skjer med Score og Gobabis og tiden fremover kommer til å bli travel. Så hvis noen fortsatt vurderer å komme på besøk må dere bestemme dere i nærmeste fremtid.
Denne helgen har forresten frøken Bakk tatt på seg morsrollen, siden vertsmor og vertsfar nok en gang er på begravelse til en av Slohs søstre. Det er som han sier selv at det er godt han har så mange søsken, siden dette er andre søsteren som går bort på mindre enn tre måneder. Morsrollen går for øvrig veldig lett siden fjortisene i huset lett kan bestikkes med lange filmkvelder og is til dessert. De har til og med spist grønnsakene sine.

Som dere sikkert skjønner har jeg igjen kommet inn i livet her i Gobabis, og selv om jeg kjenner at det skal bli godt å flytte hjem til Norge, gleder jeg meg veldig til fortsettelsen.
Håper at dere ikke har fryst fast der oppe i nord.
Glad i dere alle
Stor klem fra Afrikamarte

En liten, siste hilsen for år 2009

2009-12-01T10:45:00.000-08:00

Bak meg ser jeg Gobabis bli mindre og mindre. Jeg sitter trangt mellom to menn i baksetet på en bil fra nyere dato. Vanligvis skrangler bilene mellom Gobabis og Windhoek så mye at man stort sett bruker de knappe to timene til å be til høyere makter om at bilen skal komme i en del til Windhoek. Men denne gangen er det faktisk behagelig, selv om jeg sitter i midten. Vi tre i baksetet finner fort tonen og snart går praten livlig om valget som akkurat har blitt avsluttet og en avis på engelsk blir delt mellom oss.

Bak meg har jeg plutselig tilbakelagt fire måneder som idrettsfredskorpser og det har vært en fantastisk men også frustrerene jobb. Sannheten om at man alene ikke kan flytte fjell har for lengst gått inn og det er ikke allid at man føler at man bidrar med noe. Likevel har opplevelsen så langt vært en fantastisk reise der jeg stadig lærer noe nytt kulturer, mennesker og ikke minst om meg selv.
Jeg lover at det kommer nye blogger neste år og at jeg da også skal bli flinkere å legge ut bilder :)
Men nå er det først og fremst ferie! Tusen takk for all støtte og alle tilbakemeldinger. Når man føler seg alene er det godt å ha så god støtte hjemmefra :)

Ser dere om knappe 14 dager

Stor klem fra Afrikamarte
ps: Fra og med 2 desember bytter jeg til mitt gamle norske nr: +4748141494

En hilsen fra solens land

2009-11-20T05:23:00.000-08:00

Jeg befinner meg i Namibia, ”land of the brave”. Etter at jeg har vært her i over fire måneder må jeg si at Namibia fremtoner seg som et merkelig land der gamle kulturer sloss mot nymotens tenkning og utvikling. Her kjøres gamle biler som gammel teknisk forening hadde sett langt etter, colaen selges fortsatt på glassflasker med gammel logo og gul topp, esel og kjerre er ikke sjelden å se og mye av arbeidet som blir gjort rundt om kring blir gjort manuelt. I samme bygning som meg er det opprettet et ressursenter i forhold til opplæring med data. De to som arbeider der er noen reale skravlebøtter og er med interessert i om jeg har profil på facebook enn om å gjøre sin egen jobb. Facebook er fortsatt temmelig nytt for beboerne i Gobabis og du er ganske så kul hvis du har fått opprettet en status på nettet. De fleste her har ikke råd til data og internett hjemme og bruker derfor mobilen til å surfe på nettet.

Ute er det rundt 35 grader i skyggen men den mørke delen av befolkningen lar seg ikke merke så mye med det. De går rundt med toppluer og bobbelvester akkurat som at det var høst med 5 grader og stri vind. Jeg sitter på kontoret og prøver å gjøre litt skolearbeid, siden jeg også studerer dette året. Men akkurat nå er det klin umulig. Som vanlig spilles kattjammermusikk utenfor og da blir det lite gjort. Det er flere som har sagt at ”du blir vant med musikken Marte, bare gi det litt tid”. Men jeg har gitt opp, denne musikken forfølger meg overalt og det er virkelig ikke en fryd for øret. Det er mye å avslutte i Gobabis for tiden og arbeidsdagene blir ofte lange, på lørdag skal vi ha World’s aids day og det blir spennende å se hvordan det utarter seg. Det er ikke mange frivillige som har møtt opp på tidligere arrangementer. Tanken om at jeg kanskje blir stående alene med 300 unger er ikke fjern. Så nå har jeg bedt mine venner fra fredskorpset om hjelp slik at vi i alle fall kan gjennomføre dagen. (fortsettelse følger).

Klokka er ett søndag ettermiddag og jeg og Sander sitter utenfor huset hans og venter på at Gift med den nye gamle golfen skal dukke opp. Vi har leid Gift for dagen for å kjøre oss til en lodge som ligger rundt 8 mil utenfor Gobabis. Som veldig mange andre taxier mangler også denne bilen speedometer og det går virkelig unna. Etter 5 mil på hovedvegen bærer det inn i ingenmannsland og imens vegen blir betydelig dårligere, blir landskapet vakrere. Etter en og en halv timers kjøring ankommer vi en annen verden. Bak porten til Okubara elefant lodge åpenbarer det seg en jungel av plante og dyreliv. Hovedbygningen ser ut som en borg og er omringet av grønnsakshager, ulike fugler og dyr. Denne lodgen bruker overskuddet til å hjelpe dyreunger og det er ikke hver dag man får klappe en leopard. Foruten om et folkevondt esel som biter alle gjestene har de papegøyer, chita, geiter og en haug med andre dyr som jeg ikke vet navnet på. Etter en kjapp cola på verandaen er det dags for å sette seg inn i jeepen for en 3 timers gamedrive i bushen. For at ventetiden til Gift ikke skulle bli så lang bestemte vi oss for å betale en tur for ham også. Og gjett om han var engasjert, det var første gangen i sitt liv han fikk bli med på noe som dette. Turen gikk inn i ett vakkert fjellandskap, der vi fikk se utrolig mange dyr. Nesehorn, sebra, elefanter, esel, villhester, skilpadde, oryx, perlehøner, chita og bavian var blant dyrene vi fikk stiftet et nærmere bekjentskap til.
Etter en fantastisk treretters middag, gikk turen hjem i lyset fra stjernene. En sliten Marte Bakk i baksetet var helt sikker på at dette stedet skal hun komme tilbake til.

Min familie slutter aldri å overraske, og vi er stadig flere enn bare den vanlige familien til middag. For tiden har vi konen til en eller annen onkel, en fetter som bor på rommet til Olga (tanten) og to ekstra barn. Den minste er en livlig ettåring som skaper liv og røre stort sitt hele døgnet. Jeg og Olga forstår fortsatt ikke hverandre, men likevel er hun en bestemt dame som stort sett har noen kommentarer på ett eller annet. Jeg har også funnet at denne damen har nese for godsaker. I går hadde jeg for eksempel kjøpt en pose vinggummi på butikken, og da jeg passerte henne liggende på trappen pekte hun på posen og så på munnen. Enden på visa var at hun fikk hele posen, det blir stille og fredelig av slikt. En annen ting som har skjedd i familien er at vertsmor og hennes søster har røket i tottene på hverandre, så nå bor Marra, Wango og hennes kjæreste i garasjen til naboen isteden. Det er ikke mye som blir sagt til meg om slike familiefeider, men Marra trengte penger til leia og da er en nordmanns lommebok god å ha.

For å få tiden på ettermiddagen til å gå, har jeg meldt meg inn på byens treningssenter. Dette treningssenteret eller rommet er ikke helt i 3T’s klasse, men det duger for å få pumpet litt jern. Stort sett er jeg alene i lokalet, men noen ganger får jeg selskap av byens muskelbunter. Jeg kan fortelle dere at her er det mye trynefaktor. De fleste av disse guttene ser ut som en omvendt trekant med fyrstikk bein og overarmer som ballonger. Noen av disse guttene har større brystmuskler, enn hva jeg har pupper, og det sier virkelig litt. (neida). Guttene møter som regel opp rundt 5 i slengen og bruker cirka 2 timer på trening, der kanskje tre kvarter går med på å se seg i speilet og sammenligne brystmuskler.

Shoprite har helt klart leid inn Gjertrud Sand som jule dekoratør dette året, og snart ser man ikke varene for julekuler og gilander. For meg virker jul helt fjernt siden jeg går rundt og tror at det fortsatt er juli. Gjennom byen har de også juledekorasjoner i gatelyktene og hadde det vært hvitt på vegen hadde jeg kanskje blitt overbevist, men dette er bare merkelig.

jeg har gått inn i min nest siste uke nå og tiden flyr virkelig av sted. I helgen står world aids day og avskjedsfest for noen av mine nye venner på planen.
God helg folkens!
savner dere alle hver dag

Stor klem fra Afrikamarte

1/3 ferdig!

2009-11-10T08:29:00.000-08:00

Ute er det mørkt, stjernehimmel og stillheten blir bare brutt av Whiskeys konstante bjeffing etter oppmerksomhet. Klokka nærmer seg ti og jeg har akkurat gjort ferdig dagens oppvask. Oppvasken rulleres etter de fire kvinnelige beboerne i huset og i dag var det igjen min tur. Inne fra stuen prates det livelig herero og de har det visst fryktelig morsomt der inne, min vertsbror er hjemme for anledningen til alles store begeistring. Herero er et språk det er vanskelig å forstå seg på siden de har utrolig mange ord som er svært like, men betyr helt forskjellige ting. Noen ganger kan jeg snappe opp etter eller annet, men det å forstå hele setninger er enda umulig. Jeg tror min vertsmor Raah er litt frustrert over dette. Hun mener at jeg ikke er interessert lenger fordi jeg kommer så langt med engelsk uansett. Og jeg nekter ikke, i denne sammenhengen har jeg kanskje tatt den letteste løsningen.

I slutten av måneden er det valg og valgkampanjene har virkelig begynt å pryde gatene. Siden uavhengigheten fra Sør Afrika i 1990 har Swapo hatt makten i alle år. De senere årene har Swapo blitt kjent som et korrupt parti som ikke tjener til landets beste. De fleste folk rundt meg ønsker og håper på en forandring, likevel er det få av dem som vil gå og stemme. ”Hva er vitsen? Swapo vinner uansett”. Swapoflagg og andre partiflagg dingler ut fra bilvinduene og jeg som utlendig gleder meg bare til dette hysteriet er over. Valget gjør nemlig at det meste som skjer i de voksenes verden stopper opp mellom 28. november og 4. desember. En smule frustrerende for meg som for tiden planlegger world aids day som er den 1. desember.

Sist lørdag var jeg og min nye venninne Cathy på 12. Års bryllupsdag i Epako. Denne festen var ikke som noen andre fester jeg har vært på og virkelig verdt å fortelle om. Lokalene til light of the children hadde blitt pyntet for anledningen i blått og grått. Jubilantene pluss deres nærmeste hadde blitt satt på et bord oppe på scenen. De nest nærmeste hadde blitt plassert rundt bord ute i lokalet og de som var bekjente måtte nøye seg med en pinnestol bakerst i lokalet. Jeg og Cathy hadde feilberegnet tiden litt og kom etter at talene hadde begynt (takk og lov), men ble likevel vist til det fremste bordet ved scenen. Følelsen av å være på utstilling var ikke fremmed og det var nok av tisking og visking i krokene. Etter nesten to timer med taler og lykkeønskninger der gud var en del av hver tale ble vi endelig servert mat. Gjengen på langbordet på scenen ble servert dobbelt så mye og dyr mat enn gjestene nede i salen. Vi fikk en liten porsjon med potetsalat, kjøtt og ris. Eller trodde vi, plutselig ble min og Cathys tallerken byttet ut og foran oss sto plutselig en tallerken med nok mat til å mette hele nabolaget. Imens vi spiste ble uteområdet fullere og fullere av barn og ungdommer som kikket på oss gjennom vinduet. Til slutt kunne jeg ikke se til venstre uten at to store dådyrøyne kikket på meg og tagg om en matbit. Når alle var ferdig ble restene kastet ut til folket utenfor og dette var som å mate sultne hunder. Maten var borte nesten før de rakk å sette den frem. Etter middagen ble stoler og bord ryddet unna og dansen kunne begynne. Namibisk musikk er ikke flott å høre på og den er forholdsvis enkel. Det er bare å sette opp et keyboard og så trykke på en av de knappene med bakgrunnsmusikk og så slå ivei på tangentene, det høres i alle fall slik ut for meg. På denne tiden hadde også mørket begynt å sige på utenfor og det var en god unnskyldning for å takke for seg.

I dag kan jeg skrive 10. november og jeg har vært i Afrika i 4 måneder. I løpet av denne tiden har jeg virkelig lært å sette pris på de tingene vi har i Norge. Gratis skolegang, mat på bordet og foreldre som bryr seg er ikke alltid dagligkost for de barna jeg jobber med. Hjemme sitter blant annet Wendji (en av mine søstre) hver dag fordi hennes mamma ikke har betalt skolepengene. Hun får ta eksamen, men hvis mammaen hennes ikke betaler snart får hun ikke skoleåret godkjent. Mine søstre har forresten blitt veldig pratesyke i det siste og involverer meg stadig mer i sitt privatliv. Nå har begge blitt dumpet av kjærestene sine og da er det flott å få leke storesøster.

Jeg har akkurat kommet tilbake til kontoret etter den siste youth leads treningen på Rakatuka primary School. Neste år skal denne gruppen begynne på ny skole og det er litt trist å tenke på at jeg allerede må si farvel til en gruppe med mange personligheter. Neste uke skal vi ha avslutning med godteri og diplomer som jeg har laget, noe må barna få for innsatsen de har lagt ned. For tiden består Scorejobben i å gjøre ferdig youth leads, skrive rapporter og planlegge world aids day, jeg tilbringer for tiden med andre ord veldig mye tid på kontoret.

Dette er også årsaken til at bloggene har blitt færre i det siste. Jeg er så lei av å skrive når jeg kommer hjem at jeg ofte bare blir sittende å se tv isteden. Jeg beklager også at det ikke har kommet noen bilder, men jeg har for tiden litt dataproblemer og har ikke fått lagt inn bildene. Men den som venter på noe godt osv. Vi får ta oss en kveld når jeg kommer hjem. i dag er det bare 22 dager til jeg forlater Gobabis for dette året. Can’t wait!
Nå har klokka igjen passert 18.00 og jeg skal hjem å ta en pause før ynglingssåpa på tv begynner.

Håper alt er bra med dere alle, gleder meg stort til å se dere i desember
Stor klem fra Afrikamarte

1 maaned igjen!!

2009-11-02T04:01:00.000-08:00

Det er fest paa lokalet. Ute er himmelen mork og maanen er det eneste som lyser opp de mange flate slettene rundt Gobabis. Inne er det derimot lyst, svett og hoylytt stemning. Rundt meg danser store og smaa i cowboyhatt, boots og rutete skjorter. Jeg, Sebastian og Edgar har blitt bedt med paa boer party av et ektepar som bor paa en farm utenfor Gobabis, konen kommer fra skottland og er aaret eldre enn meg. I hjornet av lokalet staar et tomansband og spiller for de flest kjente sanger paa afrikans. Det er nok en grunn til at de spiller for denne forsamlingen for aa si det saann, tonene er ikke alltid like rene. Folelsen av aa vere paa kielfergen er ikke fremmed og vi finner oss et plastikkbord utenfor dansegulvet. Paa dansegulvet danses det en dans som virker som en blanding mellom swing og vals. Det tar ikke lenge for jeg blir bedt opp til dans av en av Gobabis lokale helter. Han er ikke fornoyd med mitt fotarbeid og mener at jeg danser for fort. Men jeg rister energisk paa hodet, hallo! Det er tross alt forste gang i mitt liv at jeg danser denne dansen. Tre timer og utallige danser senere bestemmer en svett men lykkelig gjeng at det er paa tide aa takke for seg. Vel i seng denne kvelden har jeg folelsen av at jeg igjen er 14 aar, og akkurat har kommet hjem fra en fuktig kveld paa Berghallen.

Etter fire maaneder uten en haarklipp var det paa tide med litt haarstell. Etter litt om og men bestilte jeg time hos den lokale frisorhomoen paa hjornet. Vel ankommet salongen fikk jeg beskjed om at jeg var for sen, likevel maatte jeg vente 20 minutter for frisoren kom. Da han endelig kom virket det som han hadde det svert saa travelt med aa faa meg ferdig, siden han tydligvis hadde glemt tiden. Forst var det vasking av haar, dette ble gjort i en skinnstol som overhodet ikke passet til plastikkvasken. Med en ubehagelig sittestilling ble hodet mitt dratt bakover og haaret vasket etter alle kunstens regler. Jeg provde aa innbilde meg at jeg satt i en massasjestol fra H2 i Trondheim, men lykkdes daarlig. Hver gang jeg satt litt behagelig ble haret revet i alle rettninger. Etter ca ti minutter med skjev nakke, ble jeg vist til en frisorstol med en gronn silkepute. Klippingen var virkelig et skue, her var det lite gradering og litt og litt av gangen. Istenden tok han store never med haar og klippet alt rett av. Naar han kom til sidene borstet han alt over til en hentesveis og klippet alt paa ene siden rett av. Naar han var ferdig undret han om han skulle torke haaret, uten aa tenke meg om svarte jeg ja. Resultatet ble flatt haar som var lett vippet utover, jeg folte meg rett og slett som en puddel.

Livet gaar sin gang her i Gobabis, og imens dere der hjemme stresser med svineinfluensa er alt rundt meg stille og fredelig. Gobabis er en stille by, der det skjer fint lite etter morkets frembrudd. Likevel er dette en kontrastens by som stadig overrasker meg paa en positiv eller negativ maate. Byens mange stammer og kulturerelle forskjelliger gjor sitt til at det i noen sammenhenger er svert saa vanskelig aa faa til noe som helst naar det gjelder score. Den siste tiden har jeg jobbet med aa faa til en sportskomite mellom skolene. Planen er at alle skolene skal ha to gymlerere paa hvert mote slik at alle skolene kan legge planer for sportsarangementer og lingnene sammen. Det er har vert mange runder med rektorer og ministry of education for aa faa dette til aa skje. Naa har forste motedato blitt satt, og 6 av 7 rektorer er positiv til komiteen. Etter aa ha arbeidet med denne ideen en stund har jeg funnet ut at byen er svert saa splittet. Alle de hvite barna og de rikeste svarte gaar paa en skole som heter Gobabis gymnasium. Denne skolen vil helst ikke ha noe med de andre skolene aa gjore og arrangerer stort sett sine engene idrettsaktiviteter. Jeg gjorde en liten visitt hos rektoren for denne skolen sist uke og det var ikke vanskelig aa skjonne hvor landet laa. ”jeg onsker deg lykke til ms. Bakk, du har min stotte, men vi onsker ikke aa vere noen del av det du planlegger”. Jeg maa ogsaa meddele at det tok meg 3 maaneder aa finne ut at denne skolen har alle klassetrinn. Det er ikke forste gangen at viktige opplysninger blir holdt tilbake. Noen ganger virker det som om at de ikke en gang vil vite om hverandre. Da er det ikke enkelt og skulle fungere som en brobygger.
Ellers saa har jeg begynt aa avslutte youth leads og resten av prosjektene som jeg har startet. Folk vil bare at aaret skal bli ferdig og varmen gjor sitt til at folk blir litt giddeslose. Naa er det bare en maaned igjen til jeg pakker kofferten og drar til kappstaden. Selv om jeg trives godt her ute paa prerien skal det bli godt med en maaneds avbrekk.

Jeg vil ogsaa idag avslutte med noen episoder og bemerkninger fra cadlecourtry.

”Du vet Marte, Kristoffer tok meg med til Windhoek paa det store kjopesenteret og da gikk vi inn en saann boks som du trykker paa en knapp og saa gaar den opp og ned mellom etasjene”. Min gode venninde Johanna snakker om hennes forste mote med en heis.

80 % av hundene i Gobabis har avklippet hale, dette er fordi eierne mener at hundene blir storre hvis man fjerner halen. Jeg kan love dere at det ser ikke pent ut.

En av mine naboer har to hunder som virkelig tar vaktjobben sin seriost. Problemet er bare at den ene er en mops som bare grynter og den andre har tydligvis astma. Etter hver bjeffing maa han stoppe opp fordi han faar saa store hosteanfall.

Jeg har funnet ut at mine vertsforeldre er soskenbarn, og at Sloh aldri fridde til Raah. De ble tvangsgiftet fordi de var en heldig mach for aa bringe familien videre.

Ellers saa haaper jeg at alt hjemme er bra. Jeg skriver paa en annen pc idag fordi min pc er paa reperasjon. Saa naar jeg faar den tilbake skal jeg ogsaa legge ut noen bilder. Hele maskinen min har blitt restartet og forandret paa, saa naa maa jeg lere meg alt paa nytt. Festlig!

Morsomt at saa mange har lest artikkelen i OPP.
Savner alle dere hjemme masse!
Stor klem fra Afrikamarte

Ut på tur aldri sur

2009-10-24T05:37:00.000-07:00

Endelig kunne jeg pakke sekken, sette solbrillene på og hoppe inn i sandalene for å reise til Swakopmund. Jeg reiste en dag tidligere enn planlagt, siden reisen kan ta alt fra 6 til 20 timer. Som sagt tidligere er infrastrukturen her lite å skryte av, og man vet aldri hvor lenge man må vente før bilen faktisk går. “just a little longer sister” blir hørt ofte, men little i dette landet kan godt bety 3 timer venting. Uansett hvor irritert, lei, utålmodig man blir, så hjelper det svært lite, bussen eller bilen går ikke før den er full. Turen fra Gobabis til Swakopmund er ganske så fantastisk da variasjonen i terrenget er utrolig. Turen fra Gobabis begynner med gult langt gress, store fargerike trær, vortesvin og bavianer langs veien. Etter en times kjøring forandrer landskapet seg mer til fjellknauser og mindre vegetasjon. Noen ganger har man faktisk følelsen av å være på toppen av dovrefjell, bare at det grønne er byttet ut med sand. Etter Windhoek blir det mindre og mindre vegetasjon, til man til slutt befinner seg midt i ørkenen. Og plutselig befinner man seg i havgapet og i byen Swakopmund. Swakop er ikke likedan som resten av det jeg har sett av Namibia. Og i denne sammenheng må jeg sitere min gode venn Øystein “dette er ikke Afrika, det er Tyskland og synden”. Og etter en liten runde i byen er jeg svært så enig. Noen ganger har man mer følelsen at man skal på bar i alpene enn i Namibia, og rundt hvert et gatehjørne møter man tysktalende mennesker med caps og rumpetaske.

Men tross i turister, tysk arkitektur og bratwurst på menyen koste vi oss glugg i hjel. Dagene ble tilbringt på stranden, på restaurant, på bar eller på snowboard i sanddynene. Snowboard og aking i sanddynene var litt av en opplevelse. Vi trampet ivei i tunge snowboardsko opp på en 80 m høy topp av sand, kjørte ned og deretter var det bare å spenne av seg brettet å traske opp igjen. Etter noen timer, ble snøfjøla byttet ut med en 3 cm tykk sponplate. Så var det bare å legge seg ned på magen med hodet først, løfte tommelen og så bars det ivei. Jeg og Øystein var en av de raskeste med 74 km i timen. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten når han sendte meg utenfor, for et kikk.

Etter fire dager var det dags for å vende nesen hjemover og siden jeg hadde møter i Windhoek var jeg tidlig på pletten mandag morgen. Dette var til lite nytte da jeg til min store skuffelse var en av de første som ankom kombien. Tiden gikk og det hjalp lite at jeg ble tilbydd både klokker og ringetid i ventetiden. Det hjalp heller ikke at han som samlet inn pengene var en litt for kul fyr i tjueåra. Etter tre timers venting humpet endelig bussen ut på vegen og fire varme timer senere var jeg endelig i Windhoek. Siden jeg kom fire timer senere enn planlagt bestemte jeg meg for å overnatte i hovedstaden på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Dette var det beste valget jeg hadde gjort på lenge siden Vilho fra score kontoret introduserte meg for Namas. Den norske foreningens hus i Namibia. Etter en alt for lang dag, var det godt å komme hjem, for det føltes virkelig som hjemme. Med grove rundstykker med leverpostei, melk og en norsk roman fra bokhylla var kvelden fullkommen.

Etter mitt ferieeventyr er jeg nå tilbake til striskjorta og havrelefsa i Gobabis. Temperaturen har steget enda noen hakk, og når skyene er forsvinner er det varmt å være nordmann i Namibia. I dag er det igjen fredag og jeg har akkurat fått unnagjort tidenes klesvask. Jeg kan love dere at man blir ganske så sår på fingrene av håndvask. (gummihansker er for pyser).

Håper er alt er bra hjemme, jeg har begynt nedtellingen til juleferien.

Stor klem fra Afrikamarte

Et hundeliv

2009-10-14T14:05:00.000-07:00

Gobabis kryr av hunder, innenfor hvert et gjerde, utenfor hvert et hus og innenfor hver en tomt finnes det en firbeint venn. Enda har jeg ikke sett en ren rase, det er helt utrolig hvilke ulike kryssinger som spankulerer rundt husene her. Noen mindre heldige enn andre og noen av dem blir nok neppe avlet videre på. Etter og ha observert denne gjengen en periode kan jeg bekrefte at de virkelig lever sitt eget liv, foruten å skremme livskiten ut av en skvetten nordmann er de ganske så utspekulerte. På morgenen når eieren åpner porten og rygger bilen rolig ut av gårdsplassen, følger de bilen ut og bekrefter ovenfor eieren at her blir huset passet på. (tror de) Det er her utrykket “når katten er borte, så danser musene på bordet” virkelig kommer til sin rett. Ikke før eieren er ute av gårdsplassen spretter hunden opp og finner sitt nygravde hull under gjerdet, tar springfart og hopper over gitteret i porten eller like godt klatrer over gjerdet. Fluktveiene er mange og det mangler ikke på oppfinnsomhet. Hele dagen spankulerer de rundt i nabolaget på jakt etter en parringspartner eller en matbit, men klokka kan de og når eieren kjører inn porten på ettermiddagen, er de på plass for å ønske eieren velkommen. De skulle bare ha visst….

Å få et møte med rektoren på disse traktene, er noen ganger som å få visitt hos kongen. Hver gang jeg må ha et par ord med rektoren på en av skolene er det samme regla. Er rektoren inne? jo da rektoren er inne, men han eller hun er svært travel, hva gjelder det? Jeg sier hva det gjelder og så går det noen minutter med diskusjoner på rektorens kontor før jeg som regel får litt dyrebar tid til rådighet. I dag sto Rakatuka for tur, og jeg ble til slutt sittende ute på trappen å vente imens jeg observerte ungene som hadde frikvarter. Rundt meg løper barn fra 1-7 klasse, jentene i plommerøde skjørt og guttene i gråe bukser. Alle barna har hvite skjorter med eller uten grå genser. Selv om barna har like hvite skjorter, er det stor variasjon i hvordan skjortene ser ut. Noen er blenda hvite, i rett størrelse og nystrøket, andre er lysegrå, med store hull og gjerne en størrelse for stor. Det er nok noen av skjortene som har gått mer enn en gang i arv. På skoleplassen lekes det, noen barn sloss, og imens guttene spiller fotball, hopper jentene strikk. Ved skolens gjerde sitter jenter på min alder med to eller tre unger og selger godteri og isklosser med smak for 50 cent stykket gjennom hullene i gjerdet. Etter en liten stund har jeg fått en tilskuer gjeng på rundt 20 unger, som gjerne kunne tenkt seg en tur på sykkelen min. følelsen av og igjen være en verdensstjerne kommer snikende og jeg føler meg svært så populær. Etter hvert begynner noen av ungene å danse for å få oppmerksomhet. Her er stive, robotbevegelser skiftet ut med fantastisk fotarbeid og akrobatiske myke kropper. Det er her jeg legger merke til Michael Jackson jr. Denne karen hadde kommet langt i norske talenter, og som de sier her nede kan han danse moonwalk “ like nobodys bussnies”.

Livet i Namibia går ikke videre uten noen episoder:

Her om dagen sto jeg og vasket opp da Marra, søsteren til Raah sa: Marte you look so fat? Hm.. Jeg fortalte henne at det var ikke noe til komplement og ble nesten litt snurt der jeg sto. Helt til hun sa: “ But i think that you look really hot!”. det hun egentlig skulle si istedenfor fat var fit. Engelskkunnskapene er ikke hele tiden på topp.

Min vertsfar hadde nok en gang sett på dyreprogram og lurte på hvorfor slanger kunne overleve på is. (åjoda jeg er har jo selvsagt svar på alt)

Allerede har jeg hatt ganske mange spennende (og urovekkende) samtaler om utroskap. En kompis av Sander mener at siden det er mer kvinner enn menn på jorda, så må mannen si ja til å ha sex med andre kvinner, selv om man er gift. Noe annet ville være veldig egoistisk.

Selv om jeg anser Gobabis for å være en ganske så moderne by, blir jeg stadig overrasket over metodene som brukes for å få arbeid gjort. I dag kom jeg for eksempel over en gjeng som malte hvitstriper på vegen. Arbeidet ble utført slik: cirka ti menn hadde blitt utstyrt med kjegler, kosteskaft med rull, maledress og 10 liters spann med maling. Deretter ble kjeglene satt på rekke på hver side av hvitstripen som skulle males slik at det ble dannet en passasje mitt i vegen. To menn satte kjeglene utover, imens resten av gjengen gikk plystrende like bak med hvert sitt metallspann med maling og rullet så rette strek som mulig.

I skrivende stund sitter jeg på kontoret og nyter en boks med oshikandela, som stort sett alle drikker her i Namibia. (bildet) Etter en atter så nervepirrende tur på postkontoret kunne jeg endelig komme ut med en tung pakke i armene. Jeg var så lykkelig at hvis jeg hadde vært alene hadde jeg gidd fra meg et digert seiersbrøl. Isteden fikk bekjente kjenne på pakken å gjette innholdet. Jeg må bare si dere at jeg har verdens beste mamma. Tusen takk for making my day!!

I morgen går endelig turen til Swakopmund, der skal jeg besøke Øystein som også arbeider for Score Namibia. Swakop er en turistby som ligger på kysten av Namibia. Hørte jeg noe om strandliv, ferie og en iskald øl?

Imens dere nyter snøen og høstværet hjemme i Norge, har sommeren kommet for fullt i Gobabis. Trærne har fått gule og lilla blomster, gresset har blitt grønt og hver morgen våkner jeg til fuglesang. Det er lite som minner om oktober og jeg får ikke akkurat julestemning selv om personalet på shoprite har pyntet til jul og går rundt i nisseluer.

Det var alt for denne gang.
Håper alt er bra hjemme

Stor klem fra Afrikamarte

Ps. Jeg har lagt ut noen bilder av hunden vår, gammeltante som er på besøk (uvisst hvor lenge) og sommerstemning.

Sand i sandalene

2009-10-09T07:01:00.000-07:00

Klokka nærmer seg ti, og jeg har allerede ventet en og halv time på at denne slitne bussen fra 80 tallet skal få sine 15 passasjerer så vi kan sette kursen mot Gobabis. En fantastisk helg i Windhoek er over og hverdagen kaller meg dessverre tilbake. I det bussen endelig setter seg i bevegelse kan jeg regne 17 passasjerer. Unge mødre med skrikende unger, en funksjonshemmet gutt, noen gamle menn, unge menn og en lite smilende sjåfør, og hvis man tror at man har sjangs på benplass er dette bare å glemme. På alle ledige plasser blir det stuvet inn pakker, plastikkposer og håndbagasje. Heldigvis får jeg plass langt frem i bussen, og utenom at jeg har en dame innenfor intimsonen min, er komforten akseptabel. I løpet av de ti første minuttene priser jeg meg lykkelig for at Namibia er såpass flatt. I de første bakkene er jeg redd bussen skal stoppe, og jeg sitter og vurderer om det kanskje går raskere å sykle neste gang. Heldigvis kommer vi oss uten stopp opp på flata og bussen med det fengende navnet “angel of the road” skyter fart. Turen fra Windhoek til Gobabis er virkelig en smakebit av det virkelige Afrika. På vegen ser jeg til min og ingen andres begeistring apekatter, struts, vortesvin og springbukk. Jeg må dessverre døyve min entusiasme, siden jeg er veldig hvit i forhold til mine med passasjerer. Etter to og en halv time og nesten et sittesår senere, kan jeg stavre meg ut av bilen, hente sekken å tusle hjem. Jeg er hjemme, og siden sist har fint
lite forandret seg.

Det er ikke rart det er mye misforståelser i verden når det kommer til språk. Bare hør på dette. Jeg måtte en ettermiddag en tur på kontoret da jeg på veg inn spurte vakta om hvor lenge jeg kunne sitte. Samtalen gikk slik:

Exuse me, when do you close the gate to day?
Yes
When do you go home?
Ochandet (hvordan har du det på afrikans) etterfulgt av i’m good. Altså spør meg og svarer i samme spørsmål.
Jeg spør igjen. Can i stay until six? You are not closing the gate
Yes
So you close the gate at six?
No
So i can stay longer than six?
No
So i need to be out before six then?
No
Til slutt kom det frem at jeg kunne sitte til sju, det var bare at han var ferdig på jobb klokka seks.

Hjemme har velkomstkomiteen forandret seg noe siden minstemann Wongo i huset er borte. Vanligvis kommer han springende hver dag når jeg kommer hjem fra arbeid. Marte, marte, marte, marte, og så etterfulgt med 1000 spørsmål. Nå er det isteden to firbente kamerater som kommer byksende. Vertspappa Sloh har gitt dem navnene Jealous og Whiskey, noe som er til min vertsmors store ergrelse. Hun mener at navnene kan ha dårlig innflytelse på hundene. For meg har de selvsagt blitt to kjæledegger, som stort sett går i beina på meg uansett hva jeg gjør.

Å vaske klær i Gobabis, er ikke det helt samme som hjemme i Norge. Ikke nok med at det tar rundt to timer å få ferdig alt, men jeg må også passe opp for hindringer i form av små barn og firbeinte venner på veien. For eksempel kan lille Wongo finne ut at han ikke er helt enig med Martes barneoppdragelse. Her om dagen rakk jeg akkurat å rive til meg vasken idet han tok av lokket av drikkeflaska og skulle til å tømme innholdet i vaskebaljen. En annen dag dro han like godt ned vasken fra snora og la den pent og rydding ned i sanden. Hvis det ikke er slitsomme Wongoer i nærheten kan jeg også få vasken spolert av firbente venner som gjerne kunne tenkt seg å drikke av vaskevannet. I deres øyne er dette kanskje bagateller, men jeg lover dere at når man har vasket 30 plagg for hånd er man temmelig sår på hendene og lei.

På slutten kan jeg også nevne at for tiden bor Slohs tante hjemme hos oss. Hele dagen sitter hun på golvet og syr, og når hun skal sove ligger hun på et teppe i boden. Vi skjønner ikke hverandre så godt, siden hun ikke kan et ord engelsk. Når jeg spurte henne med hjelp av tolk hvorfor hun ikke kunne engelsk fikk jeg svaret. “ du kan ikke å snakke herero, så hvorfor skal jeg snakke engelsk”. Heldigvis siden den gang har forholdet oss imellom blitt veldig godt og jeg undrer på om familiebildene i vesken noen gang tar slutt? H

Det var alt for denne gang, jeg er veldig klar for helg. og ikveld er øl og vin på den lokale puben som står for tur. digg

gla ti dåkk alle :)

Stor klem fra Afrikamarte.
Ps: brev og mail er fortsatt hyggelig å få !!

Min egen sjef

2009-10-01T02:51:00.000-07:00

“when you og to Namibia, you’re on your own”. Denne beskjeden fikk jeg allerede under kursukene i Cape Town. Jeg undret lenge hva Isa egentlig la i disse ordene, siden jeg visste at jeg helt klart ikke reiste alene til Namibia. Men nå nesten tre måneder etter skjønner jeg godt hva han mente. Etter at de dumpet meg av i Gobabis, har jeg blitt godt vant med å være min egen sjef, psykolog, veileder, venn osv, og det er vel heller ingen som legger merke til om jeg tar meg et par dager fri. For tiden tilbringes mine dager mest på kontoret. Kontoret mitt ligger i en bakgård i the ministry of youth, i enden av en lang gang. Lyset virker ikke og jeg har gratis air condition gjennom en stor sprekk i vinduet. Gangen deler jeg med tre andre kontor, der nærmeste nabo er sportsoffiseren Mawla. Han er sjelden her på grunn at han alltid må i et “very important meeting“. Lenger nede i gangen finner vi Namibias svar på prince, selvsagt med rastafletter og enormt knekk i håndleddet. Utenom Mawla sliter jeg med å bli venner med denne gjengen. Egentlig mistenker jeg alle på dette kontoret for og ha tatt samme smilekurs som Nsb.

I dag skriver vi 1 oktober og det er snart bare to måneder igjen til jeg forlater Gobabis. Hverdagen har virkelig begynt å komme og de nye inntrykkene blir færre etter som dagene går. Jeg har blitt vant med firfirsler som kryper over bena mine til alle døgnets tider, modige tilrop fra kvinner og menn i alle aldersgrupper, brennende sol, møkkete unger, skranglete biler og alt annet Gobabis har å by på. Arbeidet mitt i score har den siste tiden vært en smule frustrerende siden jeg må gjøre alt selv. De lokale frivillige møter aldri opp og jeg begynner å bli tom for ideer i forhold til hvordan jeg skal klare å motivere dem. Akkurat nå arbeider jeg med å få til en sportskomité, der alle skolene har en representant. Mange er positive, men problemet er at jeg ikke kan tilby dem noe for tiden de bruker. Dette er et problem jeg ofte ser siden folk her har et helt annet forhold til frivillig arbeid enn hva jeg er vant til. Sist helg prøvde jeg å lage en liten workshop for å få gamle og nye medlemmer av Namvipene mer motivert. Oppmøtet var elendig da det kom fem den første dagen og to den andre dagen. Og jeg som til og med hadde kjøpt inn brus og kjeks for anledningen.

Etter nesten to måneder fikk jeg endelig møte noen av de funksjonshemmede barna. Barna blir for tiden hentet og kartlagt av noen nederlendere som arbeider under en Nederlansk organisasjon. Organisasjonen arbeider med flere prosjekter i Gobabis, og i den anledning har de bygget to eggeformede hus som de bruker til disse barna og undervisning for gatebarn. For meg virker prosjektet med de funksjonshemmede barna litt vaklende siden folkene som arbeider med det, bare er her for kortere perioder. De sender folk fra Nederland som verken har erfaring eller utdanning nok til å drive prosjektet. Dette er kanskje problemet med noen bistandsprosjekter, vi vil så gjerne hjelpe, men vi vet ikke hvordan. Det som fungerer for oss hjemme, behøver virkelig ikke å fungere her. Dette resulterte i at når jeg endelig skulle få møte barna, ble jeg satt til å observere dem for å kunne sette en diagnose. Noe jeg verken har utdanning for eller var villig til å gjøre. Likevel tilbrakte jeg tre timer med barna for å snakke med deres kontaktpersoner. De funksjonshemmede barna er et trist og vanskelig syn da disse barna er gjemt bort fra offentligheten og har stor mangel på psykisk og fysisk stimuli. Jeg fikk holde ei jente som tydeligvis hadde en mild grad av CP. Hun luktet så sterkt urin at selv om jeg dusjet og vasket klærne mine når jeg kom hjem, forfulgte lukten meg i mange dager. Min vertsfar kaller de funksjonshemmede barna for “does people” og sier ofte at de burde blitt sendt til Windhoek, der alle de andre blir sendt, slik at de kan aktiveres. Man kan liksom ikke ha dem springende rundt i hagen. Enda vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få til et prosjekt med barna, men jeg har bestemt meg for å prøve å finne noen lokale frivillige som kan hjelpe meg å lage et eget prosjekt. Dette fordi jeg ikke har tro på det nederlandske prosjektet og fordi jeg har tro på at prosjektet blir mer varig hvis de lokale kan gjøre det selv etter hvert.

Jeg velger å runde av for denne gang, siden jeg snart skal reise til Windhoek for en herlig helg, med de andre frivillige fra Norge og Afrika. Jeg kan ikke legge skjul på at det skal bli godt med et avbrekk.
Fortsett og skriv mailer og brev, det er alltid hyggelig å få.

Stor klem fra Afrikamarte

Sykkeltur med kulturinnslag

2009-09-23T02:05:00.000-07:00

Klokka er 8 og jeg er på tur ut av huset. Jeg har allerede fått en bemerkning om at jeg ikke er noen morgenperson, en kommentar sitter løst på tungen, men jeg biter den i meg. I Norge er man overhodet ikke noen B menneske selv om man sover til halv åtte. Solen varmer behagelig og jeg setter meg på min skranglete sykkel for å sykle de fire kilometerne til Gobabis Primary. Vel ute av porten runder jeg hjørnet der J bor, han heter egentlig noe mer, men han har selvsagt et navn med mange harkelyder, så jeg har allerede gitt opp. Som vanlig leker han høylytt alene i et av sine mange tre, når han ser meg avbryter han leken og vinker energisk. Turen går videre ut på hovedveien der trafikkregler knapt finnes, jeg kjører sikksakk mellom biler, folk og dyr. Byen har virkelig våknet til liv og forbi meg suser pickuper med enten folk, dyr eller møbler på lasteplanet. Andre ganger blir jeg nesten tvunget ned i grøfta av en skranglete taxi, som tråkker gassen i bånn for å slå et blekansikt med gul t skjorte i vegkanten.
Rundt meg hilses det i øst og i vest av stolte hererokvinner med sine tradisjonelle kjoler, gamle mennesker med rosinhud og spennende tannstillinger, dresskledde menn, kvinner med alt for mye dingel dangel og kjeledresskledde arbeidere i blått og grønt. Etter 1 km på hovedveien kan jeg endelig svinge av til venstre mot Epako. Jeg sier som Ludvig i flåklipa “det blåser nordavind fra alle kanter i dag”. uansett hvor jeg sykler i denne byen har jeg motvind, og det gjør ikke tråkkingen på mitt pedaldrevne kjøretøy mindre tungt. Etter nok et stykke, passerer jeg en tidligere skurlandsby som nå har fått oppgradert sin levestandart betraktelig etter at et nederlandsk bistandsprosjekt har gitt dem matrialer til murhus. Hver dag popper det opp et nytt hus, og arbeidet skjer med slik iver at kanskje Mesta skulle vurdert og tatt seg en studietur. På den siste strekningen har jeg for lengst blitt oppdaget, og jeg følges av modige tilrop som “i love you girl, can I be your boyfriend, wanna get married osv”, ved siden av sykkelen løper barføtte skrålende unger som ber om en dollar eller en kjøretur. Som en verdensstjerne svinger jeg inn porten på Gobabis Primary School, jeg vinner ikke en gang å ta av meg hjelmen før en skokk med unger har samlet seg i ring rundt meg. Hva har jeg med i sekken i dag mon tro? Jeg er fremme og når klokka ringer er det dags for Youth leads.

Marte, kan du tørke støv? Bruk filla som henger på doen. Jeg er veldig klar over at denne filla har blitt brukt både her og der. Da tenker jeg på diverse gulv, badekar og gjerne på doskålen. Æsj! Jeg lurer til meg litt såpe og prøver å få filla ren, men det er lite nytte i det, den har vært gulvfille for lenge. Imens jeg tørker støv blir jeg nøye iakttatt av Ra. Hun har nok vært frustrert mer en gang allerede over sin udugelige vertsdatter. Det er nærmest en skandale at jeg ikke enda har lært å lage poridge. Men når jeg tar oppvasken noen kvelder i uken har jeg funnet tre gode grunner for at jeg aldri skal lære det. For det første finnes det ikke godt, uten sukker og smør smaker det ingen ting. For det andre blir du sulten igjen etter to timer og for det tredje så er det et rent helvete å få rent. Har det først stivnet i kjelen, sitter det som tyggegummi. Neste uke skal vist vertspappa Slo kjøpe fisk fra Windhoek som jeg skal tilbrede, det må jeg jo kunne, vi spiser jo tross alt bare fisk i Norge.

Det kom nok ikke som noen overraskelse at min vertsfar hadde flere barn. Vi er nå oppe i seks, to sønner og fire døtre. Førstefødte er født i 1985 og deretter går det slag i slag. Sist lørdag var vi alle bedt på bursdag til Moa, som feiret sin 21 årsdag, hun er ikke Ras datter og født i 1988. Vel ankommet på festen fikk jeg også møte den førstefødte, som heller ikke er datter av Ra. Litt merkelig å være sammen med familien Kajovi denne kvelden, spesielt når Moas mamma og Slo holdt bursdagstale for henne,, imens Ra satt på en krakk ved siden av. På samme fest var det altså tre døtre, med tre forskjellige mødre. Men slik jeg har forstått det er dette ganske vanlig i Afrika. Jeg hører stadig “same father, different mother”. da er det ikke rart at det blir mange unger til slutt. Sloh har for eksempel 19 søstre og brødre. Likevel vet jeg ikke hvor populært dette er for kvinnene, Ra var ikke akkurat i perlehumør.

Ved siden av nederlenderen Sander, har jeg kommet i kontakt med noen jenter fra USA, som jobber for en annen organisasjon. Sakte med sikkert begynner jeg å få et lite nettverk her og det er hyggelig når hjemlengselen kommer truende. Enda har jeg ikke hatt hjemlengsel, men vissheten om at jeg skal hjem til jul er alltid der som en gulrot når dagene blir litt tunge eller ingen ting fungerer. Jeg vil avslutte innlegget med noen episoder som har skjedd siden jeg kom hit.

Min lillebror Wongo ville gjerne hjelpe meg å henge opp vasken. Før jeg viste ordet av det gikk han rundt med mine truser rundt halsen og en sokk på hodet.

På under 16 tourament ble det spurt om grillmaten til lørdagskvelden var klar. Nei ikke enda, men gi den som har ansvaret en hagle, så kan han gå ut å skyte maten i kveld.

Min vertsfar satt foran tven å så på et dyreprogram da han undret på om det fortsatt finnes dinosaurer og hvilken mening Gud egentlig hadde med å skape slike monster.

In africa we share. Når vi var på et selskap forleden, var det ikke snakk om å legge igjen matrester. Alle maten som var til overs ble stadig lurt vekk i servietter og håndvesker.

Til slutt kan jeg meddele at jeg nå har bestemt meg for å anskaffe myggnetting etter at tok livet av to edderkopper på ca 6 cm på rommet mitt her forleden. Jeg sover for tiden ikke som tornerose.

Tusen takk Berit og mormor for brev. Jeg er som en liten unge der jeg rapper postkassenøkkelen og stormer til postkontoret. Så nå som vi har fått bevist at postgangen fungerer er det bare å sende ting i posten. Men for all del fortsett og skriv epost også.

Håper alt er bra med dere hjemme.
Tenker på dere alle titt og ofte.

Stor klem fra Afrikamarte

En annerledes hverdag

2009-09-19T03:19:00.000-07:00

Solbrilleskille, sandalskille, sokkeskille, shortsskille, bikiniskille, singletskille og t- skjorteskille. Hadde de plassert meg i en dyrepark, kunne jeg lett blitt forvekslet med en sebra. Men foruten at det jobbes med brunfargen her i Afrika, har arbeidsdagen virkelig tatt seg opp den siste tiden.

Jeg har nå kommet i gang med youthleads på to av fire skoler. Likevel er det en utfordring å få barna til å møte opp på aktiviteter etter skoletid. Foreldrene har manglende engasjement i idrett og barna er mange ganger veldig sultne og lei når skoledagen er over. Likevel har jeg hatt over 20 unger på hver trening og de fleste er lærevillige og flinke. Selvsagt blir det litt roping og skriking og det blir nok ikke lenge til jeg anskaffer meg en fløyte, men som regel går arbeidet fint. Det vanskeligste er kanskje å endre holdninger som at ungene er vant med fysisk avstraffelse og dårlige holdninger i forhold til kjønn.

Ved siden av skoleaktivitetene har jeg og Sander bestemt oss for å slå sammen undervisningen vår på light of the children. Jeg skal lære barna om idrett og sport og han skal lære dem om skuespill og teater. Dere har vel hørt om teatersport? Så i går ga vi prosjektet et forsøk. Vi var i utgangspunktet litt spent på dette selvsnekkrede prosjektet, men vi hadde stor tro på at barna skulle like denne formen for undervisning. Det ble ikke så enkelt som vi hadde trodd da bestyreren misforsto hvor mange grupper vi ville ha. Istedenfor en gruppe på rundt 30 unger, fikk vi tre grupper på 90 unger som var i alderen 4 til 15. Det ble enormt mye roping og denne gjengen er ikke akkurat kjent for å sitte stille. Jeg tror vi måtte avbryte lekene rundt fem ganger på grunn av slossing. Når denne gjengen skal løse problemer, sloss de og da ofte med livet som innsats. Dette er barn der foreldrene ikke har råd til skole, de er ofte møkkete, fillete og tannløse. Alle vil ha et tonn med oppmerksomhet og krokodilletårene sitter løst, men jeg trøster så gjerne og når jeg kommer hjem, har også jeg blitt en av barna, møkkete og utslitt.

På søndag skal jeg også ha et møte med Fueke, en mann som jobber med funksjonshemmede barn. Denne nederlandske karen har ikke vært enkel å få tak i, men når han endelig møtte meg var jeg allerede en del av hans planer for fremtiden med barna. Hm.. Ryktene går tydeligvis, og nå er jeg mest redd for at jeg vil mislykkes. Likevel er jeg veldig entusiastisk i forhold til dette prosjektet og håper at jeg kan få brukt min ergoterapiutdanning ved siden av arbeidet for score. Poenget med score er at de lokale frivillige skal ta over en del av arbeidet etter hvert, og da får jeg bedre tid til å involvere meg i andre prosjekter. Allerede er timeplanen halvfull og jeg tror jeg har igjen fire frihelger frem til jul. Herlig!

Gobabis er en by med kontraster, og hver dag møter jeg utsultede hunder som sjangler i vegkanten, fattige unger som løper etter meg og ber pent om en dollar, jenter med store mager som er mye yngre enn meg og undervisningsmetoder som neppe hadde blitt mottatt i Norge. Til tider kan det være fristende å prøve å forandre disse synene, gjøre noe med dem, prøve å hjelpe. Men dessverre vil det ikke bli noe bedre om jeg gir gategutten en dollar eller hjelper hunden i vegkanten. I morgen vil alt være det samme igjen. Hunden vil fortsatt være sulten og gutten vil fortsatt be om dollar. Det er når ting skjer nære i familien at det blir vanskelig å overse dem. Sist helg kom Ras søster hjem med to hundevalper som var så underernært at de knapt kunne stå, jeg kunne telle hvert et ribbein. Heldigvis har Marra, søsteren til Ra bestemt seg for å beholde hundene her til de blir bedre. Marra gir hundene porridge (maismelgrøt), det er visst det beste for valper sier vertsmor. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men det er ikke mine hunder og så lenge de vokser og har det bra er jeg lykkelig.

Taxien i Gobabis, er byens sladresentral. Og etter utallige turer frem og tilbake fra og til Epako, har jeg blitt kjent med de fleste. Humøret på gjengen varierer selvsagt fra overøsing av spørsmål til lett grynting, men de fleste begynner å vite hvem jeg er. Det er faktisk viktig å gjøre et godt inntrykk hos denne gjengen, fordi mange av dem er mitt talerør til menneskene som bor i location (epako og nossobville). Her om dagen tok jeg forresten ny rekord i taxien da den brukte en halv time fra meg til Epako, nesten raskere å gå. Men heldigvis trenger jeg ikke å kjøre taxi lenger, for nå ha min kjære sykkel ankommet. Sykkelen er noe sliten og hadde neppe fått deltatt i tour de france, men jeg kommer meg frem. Og med min knallgule score t-skjorte blir jeg nok snart kjent som lynet.

Sist men ikke minst vil jeg og fortelle at sist helg reiste jeg og Sander på en reservat utenfor Gobabis. Etter fem ukers arbeid og lite farting, var det godt å legge andre planer enn sport for helgen. Turen gikk til Sandune lodge ,som er et stort reservat mitt i Kalahariørkenen. Vi ble hentet av lodgens bestyrer som heter Andrew. Andrew er en liten Afrikaner som har bodd tolv år av sitt liv i England, derfor er engelsken upåklagelig. Lodgen består av trehytter, som er luksuriøst innredet med leopardtepper og store senger. Jeg hadde lenge glede meg til litt luksus, og ikke minst en varm lang dusj da Sander kunne fortelle at vi skulle sove i telt. Heldigvis var ikke dette et hvilket som helst telt, men et luksustelt med senger og utendørs dusj. Vi fikk telt midt i ødemarka, 50 meter unna et vannhull der alle dyrene drikker. Litt morsomt å dusje bak en levegg, imens ville jungeldyr løper rundt deg som ingen ting. Ved siden av å ha panoramautsikt til dyrene, fikk vi være med på to utflukter. På lørdag reiste vi rundt med åpen bil og så på dyr og besøkte San stammen (bushmen) Sanstammen bor fritt i reservatet og lever på hva dyrene kan gi dem, her er ingen tv, mobiltelefon, strøm eller vanntilførsel. De var veldig hyggelige og viste oss gjerne hvordan de lagde egne medisiner eller hvordan de fanget struts. På kvelden ble vi hentet i teltet og kjørt til lodgen for en bedre middag. På søndag ble vi hentet tidlig på morgenen av Sanfolkene som ville vise oss dyrene til fots. Det er ganske mektig for en nordmann å stå to meter unna en struts og 30 meter unna en sjiraff. I løpet av helgen fikk jeg blant annet se Goto, springbukk, gaselle, sjiraff, struts, gnu, sjakal og mange andre dyr og fugler. Og i november får de svarte nesehorn, ingen tvil om at jeg skal tilbake.

Igjen har jeg nesten rundet to sider, men det er så mye jeg opplever som jeg vil dele med dere. Jeg lærer stadig noe nytt og inntrykkene er forskjellige for hver dag.
Har dere muligheten må dere virkelig ta turen til land of the brave. Jeg tar gjerne i mot besøk fra Norge J

Stor klem fra Afrikamarte

Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen

2009-09-10T07:43:00.000-07:00

Etter fire ukers intens masing på byens sports offiser sitter jeg nå i mitt nye, men beskjedne innredete kontor midt i byen. Kontoret har allerede blitt mitt lille fristed fra masete familiemedlemmer og dårlige arbeidsstillinger. Tidligere blogger har nemlig blitt skrevet fra sengekanten.

Heisann, ja du ja! Du hvite jenta. Hva heter du? Uansett hvor jeg går vekker jeg alltid en viss nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. I Epako eller location er det umulig å forsvinne i mengden siden jeg er den eneste hvite jenta på kilometers avstand. Stadig blir jeg stoppet på gaten som den nye score frivillige, dattera til ms and mr Kajovi eller bare en annerledes hvit person. Og det er når jeg er en annerledes hvit person, at sirkuset er i gang. De fleste vil vite hvor jeg er fra og prøver seg som regel med Nederland eller Amerika. Skulle jeg være uheldig og ikke svare med en gang, kan du banne på at jeg får hele Amerikaregla. “Oh man, have you been there. I want to go there one day“! Mange av folkene jeg møter i Epako er gale etter Amerika. Når jeg forteller at jeg kommer fra Norge, får jeg ofte historien om en onkel eller en kusine som har studert i Storbritannia. Mange av de eldre som bor i Epako har aldri gått på skole, og for dem er Europa og Amerika et stort land.

Siden 80 % av Namibias befolkning er kristne, er gud veldig viktig for Namibiere. Gud har som regel en finger med i spillet uansett hva som skjer, om det er Man united som vinner eller nabokjærringa som overlevde en stor operasjon gjør ikke så mye,Gud er med uansett. Enda har jeg ikke funnet ut hvor mange forksjellige trossamfunn det er her, men stadig snubler jeg over en ny kirke. Spesielt i mitt hus står Gud høyt og min vertsmor ber til alle døgnets tider. Helt til i går har hun kjøpt min billige unnskyldning om og ikke bli i kirken, men i går kveld var det tydeligvis nok. “Marte, tomorrow you are going to church With us”. nok en gang prøvde jeg å forklare at jeg ikke hadde tro på Gud, men til ingen nytte. Til slutt fikk jeg ordnet et kompromiss om at jeg ble med på søndag, men at jeg hvis jeg ikke likte det, skulle hun aldri spørre meg om å gå i kirken igjen. Det kunne da ikke bli så ille?.
Lettelsen var likevel stor da jeg endelig kunne reise hjem etter en to timers lang gudstjeneste. I motsetning til vår kirke, diskuteres alle hendelser den siste tiden opp mot bibelen, gjerne med hendene over hodet, rullende øyne og høylytt being. Og etter hver setning, halleluja og amen. Jeg kan si at dette ikke var helt min stil, men heldigvis for meg skjønte vertsmor Ra tegningen og jeg slipper heldigvis å gå flere søndager.

Huset mitt faller snart fra hverandre, men i følge min verstmor er det ingen grunn til å bruke penger på det, siden de bare leier fra staten. De har lyst til å kjøpe, men har ikke råd. Merkelig er det da at verstsfar i huset stadig kommer hjem med nymotens ting. Her om dagen kom han hjem med flatskjerm og suraound anlegg, så med sine 100 kanaler kan jeg love dere at for tiden finner jeg familien Kajovi godt plantet i sofaen foran tven. Tre, fire Afrikanske filmer for dagen er ikke uvanlig.

Denne uken begynte jeg endelig i min jobb, imens de tidligere ukene har gått med til mye papirarbeid og logistikk, skulle jeg endelig får begynne på den praktiske delen. Jeg jobber på fire skoler, en ungdomsskole i byen, og tre barneskoler i Epako, eller location som også området kalles. Min første dag skulle bli noe spesiell da Mr.Morgangi som er gymlærer på Rakatuka primary school ikke hadde dukket opp. Kunne ms Bakk ta gymtimen kanskje? På grunn av at jeg ikke har høyere utdanning innenfor idrett kan jeg ikke undervise i gym, på grunn av strenge regler fra det namibiske utdanningsforbundet. Men jeg kunne jo snakke litt med elevene for å bli litt kjent med dem. Til sammen består 7a og b av rundt ca 35 elever. Alderen varierer litt siden, noen av barna må gå skoleåret om igjen fordi de stryker. Den riktige alderen er 12 år, men noen av barna er 15 år. Da jeg spurte dem om hvilket emne de lærte om i gymtimene nå,fikk jeg beskjed om at de lærte å svømme. Litt komisk siden undervisningen stort sett skjer innendørs og det ikke finnes et svømmebasseng på mils omkrets. Jeg hørte en gang om en skole i Norge som måtte tegne maten de skulle lage i heimkunnskapstimene, fordi de ikke hadde råd til å kjøpe den. Fikk følelsen av at dette var noe av det samme. Det blir vel neppe noen svømmeknapp på denne gjengen.

Jeg må innrømme at noen ganger har jeg vært litt ensom her. Etter at det har blitt mørkt må man holde seg inne og kveldene har noen ganger blitt litt lange. Men sist helg møtte jeg Sander og Jazz. Sander er en hengslete, mørkhåret gutt som kommer fra Nederland og jobber med teater. I en liten leilighet bor han sammen med Jazz, som er en blyg, liten siving fra Japan, som er veldig dårlig i engelsk. Samtalene blir ofte både lange og morsomme når man snakker med denne karen. Sammen utgjør vi et fint lite trekløver. Til helgen drar jeg og Sander på tur for å leve med San stammen. E glæ me.

Nå er kontordagen snart over. Legger med to bilder, et den fattige siden av Epako og litt natur.

Takk for alle hyggelige mailer og tilbakemeldinger.
Dere er alltid med meg!

Kjempestor klem fra Afrikamarte

Tiden går, Marte består

2009-09-01T12:52:00.000-07:00

Våren har begynt å komme til Gobabis, og sammen med varmen har også diverse småkryp begynt å dukke opp. Firfirsler, øgler og innsekter så store som helikopter og diverse slager har kommet frem for å nyte sola. Alle de nye lydene får meg til å hoppe høyt til vers og jeg er en fryd for de jeg jobber med. Nevnte jeg forresten at det er mye black mamba her? For de som ikke har sett kill Bill kan jeg forklare at dette er en av verdens farligste slanger. Et bitt og du er død på sekunder. Wuæh

Rumle, rumle, dette har jeg ikke tid til. Sist uke satt jeg på en internettkafe og ante fred og ingen fare da plutselig magen slo seg vrang. Jeg skulle videre på et møte og hadde ikke noe annet valg enn å bite tennene sammen å gå de ca 500 meterne til borgemesterens kontor. Kaldsvettende og likblek ankom jeg endelig kontoret etter det som virket å være mine lengste 500 meter noen sinne. Jeg fikk snøvlet frem et høflig “hvor er doen” og så var det bare å løpe. Det var mye som skulle opp og ut denne dagen og de som har vært syk vet at det er ingen steder man heller vil være, enn hjemme når man blir syk. Etter 30 min på do kunne jeg endelig stavre meg på bena og gå inn, bare for å finne ut at møtetidspunktet hadde blitt skiftet. “hadde ikke jeg fått beskjed?” jeg har aldri forbannet “the african time” mer enn det på det tidspunktet. På tur hjem møtte jeg selvsagt Abes og 100 andre som skulle hilse, snakke å ta min tid. Men jeg lover dere en ting. ALDRI MER BILTONG! (tørket kjøtt, som er svært så populært her nede)

Selv om det har gått enda en uke, kommer ikke mine arbeidsoppgaver skikkelig i gang før neste uke. Derfor dro jeg en dag alene til Epako for å dra i gang litt sport for all. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dra, for da jeg ankom fotballbanen var fotballkampen allerede i gang. Stemningen ble likevel betydelig bedre da jeg dro frem en ball fra sekken. De spiller vanligvis med sammenrullet plastikk, som verken stusser eller innholder andre kvaliteter som en ball har. Først trodde gutten jeg ga ballen til at jeg ga den bare til ham. Resultatet ble at han løp i kjent rugbystil over hele banen og slo guttene som kom i nærheten. Til slutt måtte jeg gå imellom rundt 10 unggutter, ta fra dem ballen og prøve å forklare at ballen var min, men så lenge jeg var her kunne de låne den. Faktisk ble beskjeden godt mottatt, og kampen kunne fortsette. Imens guttene spilte fotball, spilte jeg og ungene som ikke fikk være med wolleyball. Barna i Epako prater vanligvis et språk som kalles Damara, et språk som for en nordmann bare består av merkelige klikkelyder. Derfor er det ikke hele tiden like enkelt å lære bort triks og regler, men heldig for meg er det som regel en gutt som kan nok engelsk til å fungere som tolk.

Sist helg hadde jeg endelig avtaleboken full og skulle få være med å arrangere Under 16 tourament. Jeg fikk streng beskjed om å møte opp kl.07.00 torsdags morgen utenfor kommunehuset for å få arbeidsuniform og arbeidsoppgaver. Med stadig tro om å kunne forandre the african time møtte jeg opp fem på sju, klar til dyst. Da klokka nærmet åtte var jeg fortsatt alene og temmelig lei av og vente. Men til slutt ble det da både skjorte og caps og turneringen ble sparket i gang av borgemesteren kl. 12.00. I løpet av denne helgen har jeg virkelig sett det afrikanske folket fra en ny side. Idrett er viktig for namibiere og i talene til både guvernøren og borgemesteren blir idrett beskrevet som et hjelpemiddel for å få ungdommen vekk fra hiv, aids og alkoholisme.
Likevel er også det sosiale viktig og de lokale heltene er glad i å ta seg en fest, så på lørdagen var det grilling og dansing med borgemesteren under stjernehimmelen, barrunde med presidenten i det nasjonale hiv og aidsforbundet og dansing med Namibias største rugbystjerne. Er man eneste jente i denne gjengen blir man tatt imot med åpne armer.

Hva angår min familie trives jeg fortsatt som plommen i egget og siden sist har antallet økt med to. Sist helg reiste mamma Ra bort og jeg og far Tio, ble alene hjemme. Etter hvert fikk vi uventet besøk av min bror som jeg enda ikke hadde truffet. Han har begynt å arbeide i swakopmund og er sjelden hjemme. Han er født samme år som meg, og er sin far opp av dage når det gjelder spørring. Familieforholdene i denne familien blir stadig mer innviklet og i helgen traff jeg også min søster, som er fra et annet ekteskap. Så som dere sikkert skjønner blir jeg stadig mer forvirret over min nye familie. Tio har forresten denne helgen investert i en ny kanalpakke med over hundre programmer, så nå sitter han klistret til tven stort sett hele dagen. Og roper titt og ofte om at jeg må komme å se ett eller annet.

Dette var alt for denne gang. Pirri nawa

Jeg håper alt er bra hjemme. Husk at dere alltid er med meg i tankene, selv om jeg er på andre siden av jorda.

Stor klem fra Afrikamarte

Noen faa bilder

2009-08-25T05:31:00.000-07:00

Jeg har mildt sagt hatt problemer med aa laste ned bilder, saa til slutt maatte jeg dra paa en internettkafe. Tiden det tar aa laste ned kan mildt sagt gi graae haar. Bildene er av mitt nye hjem og en smugtitt paa naturen. Rommet med sofastolen er rommet mitt og resten snakker vel for seg selv...
Ps: ny blogg ligger under bildene.

En hilsen fra Kalahariland

2009-08-24T11:14:00.001-07:00

På tross av et konstant press om rastafletter og kontunielige kultursjokk, lever jeg fortsatt i beste velgående her i Gobabis.

Uansett hvor jeg drar i Gobabis er jeg tett fulgt av tidligere score volunteer Abes, han har blitt min selvutnevnte fadder. Han er veldig hyggelig og hjelpsom, men han har konstant angst for at jeg skal føle meg ensom og sender om lag 20 mld pr. dag, bare for å høre at jeg har det bra. Jeg kan si at det ikke alltid er en fordel med gratise smser i dette landet. Vi har mange gode diskusjoner og stadig lærer vi noe nytt om hverandres kulturer. Her om dagen fortalte han meg at nordmenn er så rare, på grunn av at når vi krysser vegen ser vi alltid til feil side. Her i Namibia kjører folk på venstre side av vegen. og man kan vel kanskje si at "gammel vane, er vond og vende". når man har sett til høyre i 23 år er det ikke like enkelt å forandre det over natten.

Arbeidet mitt i Gobabis går for tiden veldig tregt. Alle skolene har tatt ferie, og jeg har problemer med frivillige som ikke dukker opp. "the african time" har virkelig vist seg fra sin beste side den siste uken og aldri har jeg opplevd at møter har startet til rett tid, ikke en gang borgemesteren møter til rett tid. Likevel har det blitt litt møtevirksomhet utenom score. Jeg har nemlig fått plass i komiteen for en stor fotballturnering for gutter under 16 år, som skal holdes her til helgen. Jeg må si at jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å delta på planleggingen. Her sitter jeg som eneste jente mellom byens borgemester, Namibias fotballpresident og diverse andre lokale helter. De er veldig snille mot meg og prøver i de fleste sammenhenger å snakke engelsk slik at den lille norske jenta kan forstå.

I forhold til familie har jeg virkelig kommet inn i varmen. Min mor fortalte i dag at hun syntes at det virket som om jeg hadde vært i her i mange måneder allerede. De er enormt støttende og gode å lene seg på når jeg ikke forstår eller er frustrert over at ting ikke fungerer. Likevel kan jeg si at hun er ganske så bestemt og slenger ofte oppgaver til meg på helt feil tidspunkt. Her for forelden da jeg sto ute og vasket klær fortalte hun at idag er din tur å lage lunsj. Hjelp!! Hadde det vært i Norge hadde jeg bare slengt sammen noen brødskiver med pålegg, men her forventes det varm lunsj og gjerne retter vi kaller middagsmat. Nervøs og rådvill gikk jeg på kjøkkenet og fant fint lite å hjelpe meg med. Selv om dette er et sivilisert samfunn er det ikke bare å springe ned på butikken å kjøpe en pose med Toro ferdigmat. Resultatet ble til slutt at jeg lagde havregrøt med eple og banan, og skyldte på at dette var typisk norsk lunsj. Jeg slapp unna for denne gang, men jeg er redd for at det blir mer kokkelering i fremtiden, så oppskrifter mottas med stor takk.

Min nye lillebror har endelig etter to uker begynt å venne seg til denne rare hvite jenta som bor i huset hans. Han snakker ikke engelsk, men det er enkelt å skjønne hva han vil. Jeg er enkstra topp når jeg blir med ut og spiller fotball. Det eneste vi har en uoverstemmelse med er at han slår når han ikke får det som han vil. Men her har Marte Bakk satt ned foten og lært ham at det er stygt å slå. Så nå spør han alltid "no hitting?" før vi skal leke.

Idag tidlig fant jeg etter frokost telefonen min med to tapte anrop. Siden jeg stort sett får 20 telefoner per dag ringte jeg opp igjen og presenterte meg på engelsk. Overraskelsen var stor da mannen i andre enden presenterte seg som Tor Inge og pratet kav stavangersk. Det viste seg at Tor Inge er bosatt her i Gobabis og bor på en gård sammen med konen sin. De har strutser, antiloper og tre hvite araberhester og jeg var velkommen når jeg ville. Snakker om fantastisk nyhet. Jeg tror aldri at jeg har vært så glad for en invitasjon i hele mitt liv. Jeg vet at jeg er i Afrika for å jobbe og lære en annen kultur å kjenne, men livet som nordmann i Gobabis er til tider ensomt og da er man ikke sen å be når noen strekker ut en hjelpende hånd. nederlenderne som arbeider meg Sula for survival guttene har også vært svært hjelpsomme og inviterer meg gjerne over for en prat eller en flaske øl.

Utenom at min vertsmamma Ra sier at jeg må stryke alle klærne mine, inkludert bher og truser, har jeg det veldig i Gobabis. Jeg har nå fått postadresse, så hvis noen vil sende brev, er det bare hyggelig.

Ms Ra Kajovi, P.obox 1320, Gobabis, Namibia, merk brevet med Marte Bakk.

Dette var alt for denne gang, men det kommer nok mer!

Håper alt er bra hjemme.

En kjempe stor klem fra Afrikamarte

Ps: Har lagt ut noen bilder også.

Home, sweet home

2009-08-19T12:29:00.000-07:00

Ohhandet, noa eller var det kanskje klikk, klikk klikk? En språkforvirret Marte Bakk sitter igjen foran pcen og prøver igjen å formulere noen velvalgte ord til omverdenen. Det har nå gått en uke siden jeg satte to trøtte, men forventningsfulle bein i Gobabis og jeg har begynt å slå meg til ro med at dette skal være mitt nye hjem for de neste ti månedene.

Gobabis er en by med ca 16000 innbyggere som ligger i Omaheke regionen midt i kalahariørkenen, to timer fra Windhoek. Gobabis blir kaldt ”the cadle country” og de fleste her lever av kvegfarmer. Byen minner litt om Oppdal, med en sentrumskjerne og mange småplasser rundt. I byen finner man de fleste fasiliteter som butikker, matbutikker, banker, apotek, frisører osv. Selv om det snart er 20 år siden apartheidtiden med Sør Afrika, preges fortsatt byen av svarte og hvite områder. Byens innbyggere består av mange forskjellige stammer og folkeslag, der de alle har sine egne språk og kulturer. Alle kulturene her er veldig spennende og spesielt klikkespråkene er fasinerendes å høre på.
Den første uken i Gobabis har jeg brukt til å bli kjent med byen, folket og mine nye arbeidsoppgaver. Selv om jeg bare har vært her en uke, har jeg allerede fått opplevd mye av mitt nye hjemsted. Siden min forgjenger måtte forlate Gobabis før tiden, har prosjektet den siste tiden gått litt på halv tolv. Derfor har jeg den første uken prøvd å bli kjent med stedet og opprettet kontakt med mennesker som kan hjelpe meg å organisere score i Gobabis. I arbeidskontrakten min har jeg fått utdelt tre skoler i et område som heter Epako. Epako er en fattig bydel som ligger ca 4 km utenfor sentrum der jeg bor. Her bor folk i skur og forfallne hus og det er veldig mange gatebarn. Ved siden av skoleprosjektene har jeg på eget initiativ opprettet kontakt med ligh of children og sula for survival. Light of children er et dagsenter for hjemløse barn som får offentlig støtte blant annet fra unicef. Barna på dagsenteret er fra 0-15 år og veldig ivrige på at jeg skal komme. Sula for survival er et prosjekt som er startet opp av en lokal mann som heter Ben. Han plukker opp gategutter fra gaten og gir dem mat og trener dem i fotball. Akkurat nå har en nederlandsk teatergruppe laget et teaterstykke med noen av barna som blant annet skal vises i Windhoek. I går kveld fikk jeg selv muligheten til å se dem øve og de var kjempe flinke. Disse guttene er svært traumatisert og det er helt fantastisk å se dem lyse opp på scenen.

På grunn av at sykkelen min er sportløst forsvunnet, må jeg benytte meg av taxi når jeg skal til Epako. Selv kunne jeg heller tenke meg å gå, men veien for ei ny hvit jente er enda ikke trygg. En taxi fra sentrum til Epako koster rundt seks norske kroner, så jeg blir ikke akkurat ruinert. Det morsomme med taxier her er at det helst er en halvrusten bil fra 80-tallet med bedre sterioannelgg enn motor, og du vet aldri hvor lang kjøreturen blir. Her plukker man gjerne opp fire andre på turen, som ikke nødvendigvis skal samme vei som deg.
Som sagt tidligere bor jeg hos en familie bestående av seks medlemmer. Familieforholdene er derimot ikke helt enkle å bli klok på. I Afrika er alle kusiner, søstre eller brødre og finnes det ikke blodsbånd, ja da er man søstre og brødre i sjela. Så som dere sikkert skjønner er det lett å bli forvirret. I løpet av den første uken har jeg lært min nye familie bedre å kjenne. Min mor er en ganske bestemt dame, som helst snakker herero. Dette forsvarer hun med at skal jeg lære språket, må jeg høre det hele tiden. Litt strevsomt nå i starten, siden jeg ikke skjønner så mye. Hun er også sterkt troende og står opp hver morgen eller skal jeg si natt kl. 03.30 for å be. Mine to yngre søstre, har vist seg å bli noen knisete fjortiser, som stadig finner på en eller annen fantestrek for å plage sin nye søster, men nå ser jeg ikke mye til dem siden de leser til eksamen. Det femte familiemedlemmet er søsteren til min versmor som bor i garasjen, sammen med sin to år gamle sønn.

Etter fem dager med mamma og mine to søstre fikk jeg endelig møte min pappa. Vertspappaen min er en hardtarbeidende mann i 50 årene, som ukentlig pendler mellom Windhoek og Gobabis. Han er familiens sjef og får alltid maten først, har fast plass i sofaen på stuen og har stort engasjement i barnas utdanning. I motsetning til min mor er han meget interessert i Norge og spør og graver hele tiden, så kunnskapene om mitt kjære hjemland blir stadig satt på prøve. Han synes at Norge er et merkelig land og synes at det er rart at vi ikke har elefanter, giraffer eller nesehorn. Jeg trives godt hos min nye familie og jeg har allerede kommet inn deres hverdag, med faste arbeidsoppgaver og laging av mat. Klart at det er annerledes å vaske klær for hånd og dusje i en balje, men man blir vant til alt. Min vertsfar mener at familien må ta godt vare på meg, jeg har jo tross alt blitt sendt av Gud.
Siden det blir mørkt rundt seks her i sør, blir kveldene lange. Men mellom 7 og 9 er det tv titting, da sitter mine to søstre benket til tv-en og ser dubbede latinamerikanske såpeserier. Selv om skuespillerne er oversminket og stemmene ikke passer, har det nok blitt til at jeg også har begynt å følge med. Min vertsfar synes dette er noe stort tull og vurderer stadig å skru av tv-en slik at hans døtre kan konsentrere seg om skolen. Likevel har vi blitt enige om at det er underholdning som får tiden til å gå.
For de som lurer på været kan jeg fortelle at august blir kaldt ”the windy month” fordi den skal fordele alle frøene til regntiden. Den siste tiden har det blåst kraftig og hver gang jeg har kommet hjem har ører, nese, munn og øyne vært fulle med sand. På grunn av det fortsatt er vinter er det bare sola som varmer, så man trenger raskt både langbukse og genser i skyggen.

Som dere sikkert forstår er det mange nye opplevelser og inntrykk for ei norsk jente i Afrika, så bloggen kunne blitt uendelig lang skulle jeg beskrevet alt. Men jeg velger å avslutte nå og heller skrive et nytt innlegg om ikke så alt for lenge.

Forsett og send mail folkens, det er kjempe hyggelig.
Håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere hver dag.

Stor klem fra Afrikamarte

Blogg on the road og endelig fremme!!

2009-08-11T13:01:00.000-07:00

Sist onsdag satte jeg, Sverre fra Levanger, Øystein fra Stranda, Freeman fra Zambia og Nomsa fra Sør Afrika, to ledere fra Score og en sjåfør oss i en liten minibuss og vendte nesen sørover. Første stoppested var Keetmanshop, scoreprogrammets sørligste by. Siden jeg tidligere bare har kjørt bil utenfor Windhoek i mørket, var det en opplevelse å få oppleve Namibia i dagslys. Veien til Keetmanshoop går rett gjennom noe som kan ligne på prærien. Milevis med svart asfaltvei strekker seg gjennom flate områder, med gult gress, sand og fjellknauser. Det er lite grønt å se, men landskapet har sin særegne skjønnhet. På turen så vi noen aper og hadde en roadkill som resulterte i en stor bulk i fronten. Ellers var det ikke så mye dyreliv å spore.

I keetmanshop skulle vi slippe av Nomsa. I mens hun ble innviet i sine nye arbeidsoppgaver og flyttet til vertsfamilien sin, tilbrakte vi fire andre noen later dager i klostergården der vi bodde. Utenom en volleyball kamp mot de frivillige på fredag var det ikke mye som hendte her, så på lørdag pakket vi igjen bilen og forlot Nomsa. Etter to timers kjøring nordover ankom vi Mariental. Her bodde vi hos en dame med et stort hus og fire morsomme hunder. En av hundene som er en mops er så skjeløyd at det er vanskelig å oppnå noen form for øyekontakt. På disse dagene ble det mye venting og for å illustrere litt kan jeg fortelle at Øystein har organisert alle bildene på pcen sin, sortert alle musikkfilene og når han endelig var ferdig og begynte å kjede seg, kom Sverre med forslaget om at han kunne jo skrive kommentarer på bildene også. Så det sier vel litt? Likevel har det vært litt mer aktivitet i Mariental enn i Keetmanshop. Blant annet dro vi på en fotballkamp der møtte vi selveste landslagstreneren for herrelandslaget i fotball. Det er fordelen med så få innbyggere i et land, det er lett å treffe på kjendiser!

Etter to dager i Mariental gikk endelig turen til Gobabis. Gobabis ligger 12 mil fra grensen til Botswana og betegnes som cadle country. På turen til Gobabis fikk vi virkelig oppleve ”the real Africa” med all slags mulige dyr langs vegen, for eksempel gaseller. Siden vi ankom Gobabis sent på kvelden fikk jeg ligge på hotell en siste natt, før jeg skulle få se mer av mitt nye hjem.
I løpet av den første måneden i Afrika har jeg virkelig fått mange knagger å henge på, men dessverre lite å henge på dem, men i dag forandret plutselig alt seg. Dagen begynte med besøk på tre barneskoler, to ungdomsskoler, et dagsenter for barn og møte med borgemesteren. Alle skulle ha en bit av meg og det gikk selvfølgelig på herero, afrikaans og engelsk, så det var ikke alt som var like enkelt å forstå.

Etter lunsj gikk turen til den nye vertsfamilien min. Det viste seg at mellom Windhoek og her hadde jeg fått utdelt en ny vertsfamilie. Så istedenfor en mor og to gutter, har jeg nå to brødre som har flyttet fra byen og går på universitet, to søstre som går på gymnaset og en søster som er hjemme med sønnen. Mammaen min er lærer og pappaen har jeg enda ikke møtt fordi han jobber som snekker i Windhoek.
Rommet mitt har et skap, en sofastol og en enkeltseng. Det er ingen ting på veggene og jeg kan si at selv om jeg har flyttet inn virker det litt ensomt. Huset ellers har mange soverom, et bad, et kjøkken og en stue. Det eneste jeg ser litt svart på hos min nye familie er at jeg må dusje i kaldtvann, de bruker nemlig ikke varmtvannstanken fordi det tar for mye strøm. Så neste år får dere ønske en møkkete Marte velkommen hjem.

Førsteinntrykket er ganske bra, men jeg må innrømme at ting er annerledes. Jeg får mat tre ganger om dagen og det består ofte av to eller tre varme måltider som er chips, pølser, eggerøre eller hvitt brød og noen ganger maisgrøt. Måltidene er veldig uvante og det kan ofte ta 7 timer mellom måltidene. Vannet i Namibia er trygt å drikke, men det smaker klorbasseng og man må egentlig bare drikke uten å lukte. Så som dere kanskje forstår savner jeg Oppdalsvannet allerede.

Enda vil det nok ta noen uker før jeg kan begynne fullt med mitt arbeid i Gobabis. Dette fordi skolene snart går inn i ferie. Men det virker som mange ønsker at jeg gjør en jobb her så det blir nok travelt og nok å henge fingrene i etter hvert.

Jeg skal avslutte nå og heller skrive mer om min nye tilværelse senere. For dere som lurer på om det snart kommer bilder, så blir det nok en ordning på det etter hvert.

Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.

Stor klem fra Afrikamarte

Ps: For dere som vil sende meg meldinger er nummeret +26481 4529775.

I ørkenlandets rike

2009-08-05T01:01:00.000-07:00

Det har gått en uke siden vi steg om bord i inter cape buss for å ta fatt på turen til Namibia. Vi befinner oss fortsatt i hovedstaden Windhoek, som ligger midt i hjertet av Namibia. Windhoek betyr windy spot, og er en asfaltbelagt moderne by med høye hus og de fleste fasiliteter. Byen har ca 200000 innbyggere og er veldig amerikansk inspirert, som resten jeg har sett av det sørlige Afrika. På en måte kan Windhoek bare virke som en holywoodkulisse, som bare kan pakkes sammen i en trailer og fraktes videre etter bruk. Du vet sånn som man ser på disneyfilmer. Enda er det vinter i Namibia, men for meg som kommer fra Oppdal minner årstiden mer om sensommer enn om vinter. Klimaet er tørt, men himmelen er klar blå og solen varmer. På nettene har man behov for to dyner, men enda har det ikke vært behov for å finne frem soveposen. Etter over to ukers intens kursing i Cape Town var det godt å komme seg til Namibia. Her har vi blitt tatt godt imot av team leader Astrid fra Levanger, Score internasjonal leader Jackie og resten av Score kontoret.

Nok en gang bor vi på et kristent hostel, der Jentene deler en leilighet og guttene en annen. Fem jenter på et rom har egentlig gått veldig bra, hvis man ser bort ifra litt høylytt afrikansk synging og mobilprat til alle døgnets tider. Her i Namibia er det nemlig gratis å ringe mellom 22.00 til 06.00, og da virker det som hele Afrika er pratetrengt. Siden vi kom hit har det egentlig bare gått i kursing, spising og soving. Selv om vi har hatt fri hver ettermiddag etter kl. 19.00, har alle vært så slitne at senga har virket som det beste alternativet. For tiden har vi en liten epidemi i gruppen og en etter en har vi gått ned for telling. Jeg var så heldig å få både feber og halsbetennelse som i går resulterte i et legebesøk. Selv om legen var mer opptatt å spørre om jeg hadde svineinfluensa enn å skrive ut resept fikk jeg endelig etter tre timers venting resept på tre antibiotikatabletter. Etter og ha vært i Afrika i tre uker kan jeg skrive under på at køsystemet her ikke er det samme som hjemme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet inn i en butikk uten kø og likevel måtte ha ventet 10 minutter på å bli ekspedert, selv om det er minst fem mennesker bak kassen. Mye kokker og mye søl er nok et passende utrykk i disse sammenhengene.

Siden vi kom hit har vi vært på et community besøk i bydelen Katatura. Katatura betyr ”ikke noe sted å gjøre av seg” og man kan si at dette stemmer. Her er det blanding av alle folkeslag og alle bor i skur. Skurene er satt sammen av tre, spiker og diverse metallplater. Overalt er det hunder, barn og søppel og for en nordmann er det vanskelig å innbille seg hvordan det er å bo i slike samfunn. Gøy er det likevel når vi finner frem fotballen eller nettballen og arrangerer sport for all. Da kommer skolekledde barn fra alle kriker og kroker og deler sitt engasjement, sin sangstemme og sine smil. Og da tenker man at Score kanskje kan forandre liv gjennom sport.

”prøv og bare blende in” sa en av Score lederne til meg enn dag vi var en tur på butikken. Enklere sagt enn gjort mener jeg, når man er hvit, fregnete og rødhåret. Selv om Windhoek er en eneste stor meltingpot er nok over 95 % av befolkningen svart. Så for to dager siden ble den naive Marte Bakk selvsagt utsatt for et ran. Heldigvis var det uten dramatikk eller direkte kontakt med tyven og jeg ble bare et mastercard, en telefon og noen penger fattigere. Det er som Lisabet sa etter tyveriet. ” vi e så forbanna naiv Marte, så vi kanj itj anna gjør enn og lær det på denj harde måten”. Men så lenge ingen ble skadet får man vel bare trøste seg med at det er bare ting.
I dag er det avreisedag og snart blir Team Namibia spredt for alle vinder. Etter nesten en ukes venting fikk vi endelig vite hvor vi skal bo det neste året. Jeg skal bo i byen Gobabis som ligger 20 mil fra Windhoek. Lonely planet beskriver stedet som et bondeland og har donert bort en kvart side til å beskrive stedet. Men jeg er fornøyd og er spent på hva som venter meg der. Jeg har også fått vite at jeg skal bo med en mamma, to gutter og en far som er hjemme nå og da. Resten av detaljene er jeg fint uvitende om, men jeg gleder meg i alle fall.

Jeg skal runde av nå og lover at det kommer flere oppdateringer så snart jeg får slått meg litt til ro i mitt nye hjem. Før jeg reiser til Gobabis skal jeg reise sør i landet å slippe av Nomsa og Freeman. Vi reiser nemlig rundt og slipper av en etter en. Så det tar nok fortsatt en uke før jeg er i Gobabis.

Jeg har som dere sikkert skjønner igjen fått nytt nr som er: +26481 4529775.
Jeg har ingen nr akkurat nå, så jeg blir glad om dere sender en mld eller en mail.

Jeg håper alt er bra hjemme og husk at jeg tenker på dere.

Stor klem fra Afrikamarte

Liten oppdatering

2009-07-30T09:38:00.000-07:00

Her er mitt nye telefonnr for det kommende aaret. +264814630912. Enda kan jeg ikke svare paa meldinger men jeg kan motta. men jeg haaper at dette fikser seg snart. Ellers har det bare gaatt i kursing og soving siden vi kom til windhoek, derfor er det enda lite aa skrive. Men flere oppdateringer kommer neste uke naar jeg vet hvor jeg blir plassert!

men skriv mailer folkens og hold meg oppdatert!!

savner dere alle!
stor klem fra Marte

Land of the brave!

2009-07-27T05:05:00.001-07:00

Det er 07.30 0g mange ferdigpakkede sekker er allerede paa plass i gangen. seks timer senere er det nesten bare stillhet aa spore paa vaart lille hostel. Eller vent litt... faktisk tusler fortsatt seks nordmenn og fire afrikanere rundt i gangene. Stillheten etter team Sambia og team sor afrika er merkbar og snart vet vi at vi ogsaa skal spise frokost her for siste gang. I morgen begynner vi endelig paa andre ettappe. Vi skal reise med rutebuss fra capetown. En busstur som tar 19 timer, desverre vil vi oppleve lite av Namibia paa denne turen fordi vi ankommer Namibia kl. 12 paa natten. Men kanskje til med Marte Bakk faar sove?
De to forste ukene har gaatt kjempefort. De har vaert hektiske og lange, men likevel har vi kost oss og lert hverandre aa kjenne. Leksjonene har vaert lange og harde, og gruppen har mange personer som krever mye oppmerksomhet. Til og med den noksaa skravlete Marte Bakk har vaert rolig denne perioden. Jeg har bodd med to jenter som heter sharlet og Leoni. Sharlet kommer fra zimbawe og Leoni er fra Nederland. De to forste ukene her har ikke etterlatt saa mange historier aa fortelle. Mye fordi dagene stort sett har gaatt med til mat, soving. leksjoner og visst vi har giddet kanskje en barrunde. Barrundene har nok vaert oftere hos nordmennene enn resten, men som en fyr sa i en bar "naar han der kommer til sin kommune, blir det nok andre boller". Dansende og skraalete blonde nordmenn er nok ikke hverdagskost for en saa rolig plass som Paal. Enda kan man nok legge merke til historien til Sor Afrika og det er ikke okay aa gaa hjem alene paa kvelden. Men Paal er et rolig sted saa vi har ikke hatt noen uheldige episoder.

sist fredag fikk vi endelig gaa inn i vaar cummunity og arrangere turnering. Communitien fikk vi utdelt da vi kom hit. min heter Chigago og besto av hus, skur, et suppekjokken, butikk og masse barn og hunder. For er det noe det er mye av i disse mer fattige omraadene er det nettopp det. Vi ba alle barna i landsbyen mote opp kl. 2 sist fredag. vi hadde ikke peiling paa hvor mange som kom, det kunne vore alt fra 5 til 1000. I ettertid fant vi ut at vi hadde rundt 200 unger. Det var da jeg endelig oppfattet hvordan det kan bli aa jobbe som sports volunteer. Naar du har 100 smilende, syngende og ivrige unger som en hale etter deg hele dagen er det vanskelig aa bli sur. Fantastisk!!! selv om det tar energi er det virkelig morsomt aa se hvordan idrett kan bringe folk sammen.

I dag slo tanken meg at jeg fortsatt lurer litt paa hva jeg har tullet meg inn i. Og spenningen stiger for hver dag som nermer seg avreisedag til min community. vi faar vite neste onsdag hvor vil blir plassert og Namibia er stort. stedene er fordelt over hele landet, saa noen av de frivillige vil man nok ikke se paa en laaaaaaaaaaaang stund. Jeg kjenner at jeg blir litt redd naar jeg tenker paa at bussen bare setter meg av og saa staar jeg der da, med mine 35 kilo, uten noen andre aa stotte meg til enn meg selv. Dette hores nok brutalt ut og slik vil det sikkert foles og. men eventyreren i meg synes dette er spennende. Og som mamma sier " det er saa gaatt at vi kan ringe deg naar vi vil". og da gjelder det omvendt ogsaa og det skal nok hjelpe mye paa. Men jeg er forbredt, for den forste uken sa en av lederne til meg " marte du skal til the land of the brave! when u go to Namibia you will be alone". saa det sier vel sitt...

Jeg gleder meg til aa kunne skrive mer... men enda har ikke intrykkene vaert alt for store. Og naar man sitter paa en internettcafe med tidspress er det enkelt aa glemme hva man skal skrive.

jeg runder av naa og lover aa komme med flere innlegg naar jeg kommer til Namibia. Takk for alle tilbakemeldinger. Det setter jeg stor pris paa!!

Stor klem fra Afrikamarte
Ps: jeg veldig glad for mailer!! marte_bakk@hotmail.com

Hei alle sammen

2009-07-21T05:21:00.000-07:00

Dette b;ir ikke et kjempe langt innlegg, men jeg maatte skrive litt siden det er lenge siden jeg har oppdatert, og forhaapenligvis lurer folk litt paa hvordan jeg har det her nede. Jeg befinner meg i Paal, en liten by ca 60 min fra Cape town. Her har vi kurs sammen med alle de frivillige. Vi er rundt 60 stykker som bor paa et halleluja hostell. Her er det ikke noe kjere mor, vi maa opp hver morgen kl kvart paa sju for aa ha freaksion action. det er en type instruksjonstrening der alle faar praave seg som idrettsledere. Alle nordmennene er spesielt glae for dette. resten av dagen gaar det slag i slag med undervisning i alt mulig rart. enda vet jeg ikke saa mye mer om namibia, men neste mandag sender team namibia seg paa bussen til windhoek for en uke til med oirentering. gjengen som skal til namibia er helt fantastisk og i aar faar vi komme med egne onsker om hvilke lokalsamfunn vi vil bo i. Inntrykket av sor afrika er at det er veldig likt USA, alt er vestlig inspirert og det er fete folk og fet mat over alt. Paa den andre siden er det mye fattigdom og hvite mennsker fra Norge er et lett bytte. det er ikke akkurat enkelt aa skille seg ut i mengden. iallefall ikke med rodt haar og fregner. Vi begynte oppholdet med regn og iskalde netter, men den siste uka har det vert sol fra skyfri himmel. Men det er vinter her saa soveposen er god aa krype inn i paa natta. Siden jeg har det veldig travelt maa jeg runde av her, men jeg skal fortelle mye mer om intrykkene siden. For det har vert mange av dem. Haaper alle har det bra hjemme. Hjemlengselsen er ikke sterk enda, men jeg savner likevel alle veldig mye.

hadebra saa lenge!

stor klem fra Marte.
ps: jeg har byttet nr, men jeg legger ut det nye neste uke naar jeg kommer til namibia.

stor klem fra marte

21 dager igjen

2009-06-19T03:20:00.000-07:00

Da vi ble døpt i russetiden, fikk jeg kallenavnet drømling. Dette kom av at jeg alltid snakket om mine drømmer for fremtiden, hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle reise. En kjent forfatter sa at hvis man kunne gjennomføre mer enn halvparten av sine drømmer, kunne det ikke kalles drømmer. Å ja! jeg vet at jeg har snakket veldig mye om mine drømmer for fremtiden, men om 21 dager skal jeg endelig starte på gjennomføringen av to av mine drømmer.
Reisefeberen har begynt å melde sin ankomst og jeg har nok tenkt "hva i svarte har jeg blitt med på?" mer enn en gang den siste tiden.

Jeg skal ikke skrive mer denne gangen, for denne bloggen er opprettet som et nettverk til mine venner, familie, bekjente og alle andre som ønsker å ta del i mine opplevelser det kommende året. Så dette blir nok en "tett på Marte blogg" uten sensur. Da er dere advart ;)

thats alle folks

Stor norsk klem Marte